Gå til hovedinnhold
Bilde av jente med svart hår på benk.

Redesign av jeans

I den nye læreplanen for kunst og håndverk (LK20) legges det opp til at elevene skal kunne vurdere materialers holdbarhet og muligheter for reparasjon og gjenbruk. De skal være med på å bidra til bærekraftig utvikling i samfunnet og gjøre kritiske undersøkelser av forbrukerkultur.  Elevene skal også gjøre seg erfaringer med bruk og gjenbruk av materialer, slik at de kan gjøre etiske valg.

Deepa Veronica Andersen, lektor i kunst og håndverk, har i sin masteravhandling undersøkt hvordan man kan utnytte en viktig materialressurs gjennom å redesigne jeans. Målet er å fremme tilknytning til ting og skape bevissthet rundt forbruk. Hun reflekterer rundt redesign-begrepet i samfunnet og setter begrepet inn i en didaktisk sammenheng. Gjennom sine praktiske arbeider gir hun verdifull inspirasjon til hvordan olastoff kan redesignes og viser at redesign handler om håndverksferdigheter og kunst- og designprosesser så vel som bærekraftig utvikling.  

Tekst: Deepa Veronica Andersen Foto: Emma Blomberg og Deepa Veronica Andersen

Er redesign en form for grønnvasking?

Det å jobbe med redesign blir ofte sett på som en måte enkeltpersoner kan bidra til å gjøre noe godt for miljøet og benytte ressurser de har tilgjengelig. Det oppfattes som politisk korrekt å være opptatt av miljøproblematikk, og det å bruke ting på nytt i en uventet setting kan skape oppmerksomhet rundt tematikken. Dette gjør at vi kan se redesign som en form for mote som ivaretar skiftende trender uten overforbrukets negative konsekvenser (Bråten & Kvalbein, 2014, s. 116).

I en tid hvor redesign kan synes å være en del av populærkulturen kan det være lett å la seg rive med og glemme å stille seg kritisk til denne prosessen. Et eksempel på dette beskriver Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson godt:

«Vi er i en helt unik historisk situasjon akkurat nå. Aldri før og aldri siden vil så mange og så fine klær, duker, gardiner og stoffer ligge lagret klare for bruk. Men det er lov å bruke hodet, ikke bare hånden og saksen. Når en brodert duk klippes opp for å lage noe lett og lettvint, ja da står det ikke en rad kvinner i kø for å brodere plattsøm, hullsøm og uttrekkssøm med ekte kniplinger bare for at det skal blir nye morsomme materialer å redesigne i neste generasjon. Om ikke lenge er det bare billige fast fashion-klær i kleshaugene. Funnene vil blir sjeldne. I dag har vi en skatt. Den må forvaltes. Å ta vare på gamle tekstiler er vel så viktig å lære som å lære å lage nye klær. Hvorfor og hvordan ble det laget? Hvor lang tid har det tatt? Hva er det laget av? Hva kan vi bruke dette til uten å ødelegge det?» (Grimstad Klepp & Skårdal Tobiasson, 2018a)

Av sitatet kommer det frem en skepsis til det å ukritisk klippe i materialer for å lage noe nytt raskt. Det at vi i dag har tilgang på store mengder med gamle tekstiler som koster lite og er enkle å få tak i, har gjort at det er lett å se disse materialene som et andrevalg.

På én måte kan redesign bli sett som et motsvar til forbrukersamfunnet. Hvorfor blir det da fremstilt som en enkel måte å skaffe seg noe nytt på?

Jeg lurer på om det er måten redesign blir presentert på som kan gjøre at man ofte tar litt lett på det. Kan manglende kompetanse og en innstilling om at arbeidet skal gå raskt og smertefritt være grunnlag for halvferdige prosjekter og slurvete søm? På én måte kan redesign bli sett som et motsvar til forbrukersamfunnet. Hvorfor blir det da fremstilt som en enkel måte å skaffe seg noe nytt på?

For meg handler redesign om å ta noe tilsynelatende uten verdi og gi det nytt liv ved å engasjere seg for å få det brukbart igjen. Det er en kunst, det er noe som tar tid, noe vanskelig – nettopp fordi jeg føler press på å levere et produkt som forvalter ressursene på en bedre måte. Det handler ikke om å få noe nytt kjapt, men å ta seg tid til å bli kjent med materialene og høre hva de sier om hva de har mulighet for å bli. Jeg mener at det er problematisk å se redesign som en rask og enkel måte å skaffe seg noe nytt. Mitt fokus med mine praktiske undersøkelser har vært å se på muligheter for å lage solide og varige produkter av brukt olastoff, med mål om å beholde dem lenge.

Håndverk med omtanke

Med utgangspunkt i avhendede tekstiler ønsker jeg å sette fokus på å utøve et håndverk med omtanke. Jeg vil gi materialene ny verdi gjennom å utføre et solid arbeid, basert på at tiden som legges ned og handlingene som blir utført er verdifulle ressurser i seg selv. Mitt praktiske arbeid tar utgangspunkt i redesign av materialer fra brukte jeans, med fokus på å tilføre minst mulig nye materialer til produktet. Jeg har satt meg selv inn i rollen som forbruker, noe som har gjort det naturlig å legge til rette for personlig tilknytning til prosessen. Produktene er derfor valgt på bakgrunn av egne interesser og behov, noe som har bidratt til økt engasjement og motivasjon for å utføre et godt arbeid. Her har jeg utforsket hvordan man kan jobbe med tradisjonelle teknikker på en måte som appellerer til samtidens estetikk. Dette i et forsøk på å fremstille redesign som det mest attraktive valget. Min redesignstil bærer derfor preg av trender i tiden, samtidig som jeg søker en minimalisme som gjør at håndverket kommer frem som en del av det estetiske uttrykket. Her har jeg latt meg inspirere av aktører som Eva Kittelsen, Maja Stabel og JF Curated som trekker frem viktigheten av å verdsette ting, noe de viser gjennom å reparere, redesigne og selge produkter som er ment for å vare lenge (Kittelsen, 2018, Halseth Stenberg, 2019, Gull Askim, 2019, JF Curated, u.å.)

Det praktiske arbeidet knyttet til denne undersøkelsen startet med en forundersøkelse. Denne hadde som mål å bli kjent med materialet og undersøke egnet bruksområde og teknikk. Her benyttet jeg mønsterkonstruksjon i arbeidet med å lage et forkle. Utforming av turbukse ble gjort ved å justere størrelse og bruke elementer fra en jeans om igjen. Tekstilet ble også satt inn med bivoks i et forsøk på å utvide materialets egenskaper, slik at buksen skulle egne seg bedre på tur. Jeg lagde japansk furoshiki (innpakningstørkle) og kaffefilter med mål om å finne løsninger for å erstatte engangsprodukter, og i arbeidet med et bærenett fant jeg en metode for å bruke jeans i arbeid med knyteteknikk.

Forkle
Turbukse
Furoshiki
Kaffefilter
Handlenett

I denne prosessen var det viktig å se materialene som en verdifull ressurs.

I denne prosessen var det viktig å se materialene som en verdifull ressurs. Ved å klippe jeansen i tynne remser som jeg deretter sydde sammen til en snor sto jeg mer fritt når det kom til materialkvalitet. Jeg kunne også bruke tekstiler med hull og flekker som kan være vanskelig å benytte til andre ting. Denne metoden la grunnlag for det videre arbeidet, hvor jeg kun tok utgangspunkt i bukser med hull, som ikke kan brukes i den standen de er.

Videre gikk jeg inn i selve undersøkelsen hvor målet var å finne muligheter for å benytte jeanssnor i ulike produkter. Ved å lage et planteoppheng ble det sett på jeanssnorens egnethet i mønsterbasert makramé. Snorens tålegrense når det kommer til vekt ble deretter testet i arbeidet med å lage en hengestol. Knyteteknikkens formende egenskaper ble undersøkt videre i arbeid med en kjole, hvor fokuset var å vise jeansmaterialet i en sofistikert setting.

Mer enn materialer og teknikk

Gjennom håndverksprosessen har jeg fått økt forståelse for hvordan ting henger sammen, noe som gjør at jeg verdsetter materialer og ting i større grad. Det å bruke god tid og være engasjert i arbeidet har ført til en nær relasjon mellom meg og mine produkter. Det praktiske arbeidet viste at det kan være problematisk å vurdere ressursutnyttelsen ved å se på det fysiske resultatet isolert, og jeg konkluderer med at redesign handler om mye mer enn materiale og teknikk. Gjennom å utføre redesignarbeid kan man få erfaringer som strekker seg mye lenger enn kunst, kultur og kreativitet. Med dette ser jeg redesign som et verktøy for holdningsarbeid og kunnskapsutvikling på lik linje med praktisk aktivitet knyttet til et produkt.

Jeg ser det som et faresignal at mange ikke ser viktigheten av praktisk forståelse for hvordan å utføre reparasjoner eller gjøre justeringer på ting for å få dem til å vare lenger.

Glenn Adamsson viser til at de som vokser opp i dag sjelden eksponeres for realiteten bak hvor produkter kommer fra, noe som kan skape et distansert forhold mellom mennesker og materialer. Dette kan komme til syne ved at det ikke lenger blir sett som en nødvendighet å ta vare på ting fordi man har mulighet til å kjøpe nytt (Adamson, 2018, s. 1-10). Jeg ser det som et faresignal at mange ikke ser viktigheten av praktisk forståelse for hvordan å utføre reparasjoner eller gjøre justeringer på ting for å få dem til å vare lenger. Ved å bli kjent med materialenes egenskaper ser jeg i større grad muligheter for å utnytte disse på ulike måter.  Dette tyder på at å agere med materialene kan være en måte å gjenopprette et forhold mellom mennesker og ting, noe som kan spille positivt inn på samtidens forbrukerkultur.

Dette gjenspeiles i Arne Johan Vetlesens tanker om at det ikke hjelper å teoretisere miljøutfordringene vi står ovenfor. Han legger med dette vekt på at individet selv må erfare for å få forståelse for tematikken på et dypere plan (Vetlesen, 2015, s. 1-21). Jeg har selv kjent på at arbeid med redesign har åpnet øynene for nye perspektiver. Gjennom det praktiske arbeidet knyttet til min masteroppgave har jeg fått større forståelse for materialer, blant annet ved å aktivt analysere materialenes verdikjeder. En verdikjede består av alle ressurser knyttet til et materiale eller et produkt og miljøpåvirkningen det har gjennom hele sin levetid (Grimstad Klepp & Skårdal Tobiasson, 2018b). Samtidig vil jeg påpeke at dersom redesignarbeidet kommer i tillegg til at man kjøper nye materialer vil det bidra til liten endring når det gjelder bruk av ressurser totalt sett. Dette kan vurderes på lik linje med at det ikke hjelper handle brukt, dersom det totale forbruket ikke går ned (Gunnerød, 2014, s. 159-163).

Dersom det skal ha en effekt å arbeide med redesign vil det kreve en forståelse som strekker seg lenger enn praktisk kunnskap om materiale og teknikk. Her kan det tenkes at måten redesignbegrepet blir presentert på kan være avgjørende for resultatet. Eva Lutnæs og Nina Fallingen trekker frem viktigheten av skoleoppgaver som har fokus på å gi materialene en forlenget livssyklus, og der ivaretakelse av naturen og sosial rettferdighet står som premisser for produktutvikling. Arbeid med slike oppgaver kan trene elevenes kapasitet til å identifisere områder for forbedring og utforske hvordan produksjon og forbruk kan endres slik at belastningen på natur og klima minimeres. Lutnæs og Fallingen ønsker å forsterke kunst- og håndverksfagets samfunnsmandat ved å sette fokus på å gi elevene læringserfaringer som gir dem kapasitet til å møte morgendagens utfordringer med ansvarlighet, omsorg og løsninger (Lutnæs & Fallingen, 2017).

I den vestlige verden har det de senere årene vært et stort fokus på økonomisk vekst og det å levere mest mulig til enhver tid.

Sacha Kagan (2012) stiller spørsmål ved hva som er viktig for å leve et godt liv. I den vestlige verden har det de senere årene vært et stort fokus på økonomisk vekst og det å levere mest mulig til enhver tid. I forbindelse med dette kan man stille seg kritisk til hvilken verdi det har at enkeltpersoner uten tilsynelatende stor påvirkningskraft blir bevisst eget forbruk. Ved at flere arbeider med hendene ser jeg det som en mulighet for å legge til rette for løsningsorientert tenking. Kanskje kan teknikker eller tankegang som kommer til syne gjennom praktisk arbeid, relateres til andre områder knyttet til en mer bærekraftig utvikling. Det at jeg arbeider fysisk med materialer og får muligheten til å koble av i en hektisk hverdag er noe som spiller positivt inn på min livskvalitet. Dette kan peke på at det er viktige elementer knyttet til praktisk arbeid som er vanskelig å måle økonomisk. Disse opplevelsene blir dermed viktig å løfte frem som en positiv faktor når konseptet redesign formidles.

Å benytte seg av gjenbruksstasjoner og second hand-butikker kan være flott for å få tak i materialer til undervisningen. Under Fagets relevans og sentrale verdier i kunst og håndverk (LK20) står det «Samarbeid med lokalt kultur- og næringsliv skal bidra til å knytte elevenes skapende arbeid til aktuelle problemstillinger.» noe som aktualiserer dette ytterligere.

I de praktiske fagene i skolen har det de senere årene vært økt fokus på å benytte gjenbruksmaterialer og være bevisst ressurser og forbruk i undervisningen. Bærekraftig utvikling er et av tre tverrfaglige temaer i den nye læreplanen og vil bli enda viktigere i tiden fremover.(Kunnskapsdepartementet, 2018). Det å ta utgangspunkt i brukte materialer og sette fokus på gjenbruk og god ressursutnyttelse underbygger en ideell tankegang om veien mot en mer bærekraftig fremtid. Samtidig blir det viktig å problematisere at det fastsettes klare mål om å benytte slike materialer uten en tydelig plan for hvor disse skal komme fra. Undervisningsinstitusjoner har gjerne avtaler med ulike leverandører hvor det bestilles materiell til undervisning. Dersom brukte materialer skal være en naturlig del av undervisningen vil det være viktig å legge til rette for at lærerne også enkelt kan få tak i disse på bestilling. Her vil det kunne være aktuelt å se på løsninger for hvordan gjenbruksaktører kan fungere som materialleverandører, slik at det på denne måten blir enklere å benytte brukte materialer i skolefagene.

En del av prosjektet gikk også underliggende ut på å skape oppmerksomhet rundt hvilken tilknytning man har til tingene rundt seg. Sjekk ut Deepa Veronicas profil @strykdesign og taggen #tilknytningtilting på Instagram for å finne mer ut om det spennende prosjektet.

Litteraturliste

Adamson, G. (2018). Fewer, better things : the hidden wisdom of objects. New York: Bloomsbury Publishing.

Bråten, I. & Kvalbein, Å. (2014). Ting på nytt: en gjenbruksdidaktikk. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Grimstad Klepp, I. & Skårdal Tobiasson, T. (2018a). Miljø ut av skapet. Bruk hodet — og klærne. Form fagdidaktisk tidsskrift for kunst og design 52(4). Hentet fra https://www.formbanken.no/form-2/2018/8/29/milj-ut-av-skapet-bruk-hodet-og-klrne 

Gull Askim, E. (2019, 1. mars). Maja Stabel (32): – Jeg vil ha en positiv påvirkning på en ellers miljøfiendtlig bransje. trd.by. Hentet fra https://trd.by/aktuelt/2019/03/01/Maja-Stabel-32-Jeg-vil-ha-en-positiv-påvirkning-på-en-ellers-miljøfiendtlig-bransje-18551599.ece

Gunnerød, S. (2014). Søppelets ambivalens i samtidskunsten : kan kunst påvirke vårt syn på samfunnets avfallsprodukter? (Doktoravhandling). Universitetet i Bergen, Bergen.

Halseth Stenberg, J. (2019, 10. mai). De nye designtalentene: Maja Stabel. Minmote. Hentet fra https://www.minmote.no/#!/artikkel/24559920/de-nye-designtalentene-maja-stabel

JF Curated. (u.å). Om oss. Hentet 2020, 23. januar fra https://www.jfcurated.no/om-oss/

Kagan, S. (2012). Toward Global (Environ)Mental Change: Transformative Art and Cultures of Sustainability. Berlin: Heinrich Böll Stiftung. Hentet fra https://www.researchgate.net/publication/274719275_Toward_Global_EnvironMental_Change_Transformative_Art_and_Cultures_of_Sustainability 

Kittelsen, E. (2018). Reparasjon – for miljøet og «sjela». Form fagdidaktisk tidsskrift for kunst og design 52(2), 12-13.

Kunnskapsdepartementet. (2018). Overordnet del  –  verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Hentet fra https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/overordnet-del/

Lutnæs, E. & Fallingen, N. (2017). Bærekraftig utvikling gjennom skapende praksis Utvikling av økoliteracy i et samlet kunst- og håndverksfag. Formakademisk, 10(3), 1-19. https://doi.org/10.7577/formakademisk.1825

Vetlesen, A. J. (2015). The Denial of Nature: environmental philosophy in the era of global capitalism. New York: Routledge.

Les  fagartikkelen og reflekter over følgende påstander og spørsmål:

  • Det er et uforløst potensiale i materialressurser som eksisterer på vår skole.
  • Skolene mangler både redskaper og verksteder for å gjennomføre gode opplegg knyttet til redesign, omsøm og reparasjoner.
  • Redesign kan være et motsvar til vår forbrukerkultur.
  • Hvilke aktører kan skolen vår samarbeide med for å få tak i gjenbruksmaterialer?

  • Ressursutnyttelse
  • redesign
  • miljøproblematikk
  • fast fashion
  • forbrukersamfunn
  • bærekraft

Personvern og informasjonskapsler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer her.

Godta