Har du innspill til våre nettsider?  – Klikk her for å gi oss din tilbakemelding!

Tøylapper sydd sammen gammel

Opp, ned og opp igjen! – gjenbruk og redesign i norsk skole

Opp, ned og opp igjen! – gjenbruk og redesign i norsk skole

Høgskolelektor Ingvard Bråten har skrevet en forskningsbasert artikkel som setter gjenbruk og redesign inn i en historisk, miljømessig og global kontekst. Han ser på læreplanverket og viser blant annet hvordan faget har utviklet seg over tid og hvilke motiv som ligger til grunn for materialbruk og metoder.

Gjenbruksmaterialer har mange steder funnet tilbake til norske klasserom etter flere år i eksil. De har gjerne aldri vært helt forsvunnet, men de har vært litt som blindpassasjerer å regne. Mange husker sikkert at de for alvor entret formingsskipet på 1960- og 70-tallet, reiste på øvre dekk i 10 – 20 år, før de etter hvert ble landsatt eller flyttet ned i dørken. De siste årene ser vi at det som tidligere het gjenbruk har fått navnet redesign og at «verdiløse» materialer1* igjen har fått en plass i solen. Det enkle og mest nærliggende svaret på hva som har skjedd er relatert til ressurs- og miljøspørsmål. Vi har problemer med overforbruk og en nærliggende løsning er å bruke det vi ellers ville kastet om igjen. Sånn sett kunne vi stoppet her. Vi har ett svar på hva som er disse materialenes legitimitet i skolen, men jeg vil prøve å problematisere dette og sette det hele inn i en noe større kontekst.

Stol i tre

Kombinert bord og stol laget av jente (14). Stolen er tilvirket av strø. Dette er tynne trepinner en bruker på trelastforretninger når en skal stable materialer. Strø er et biprodukt som ofte blir kastet når materialene er solgt. Stolen var et av bidragene på Bergen kommune og BIR sin redesignkonkurranse 2015, hvor fokuset var å lage noe nytt av ting som ellers ville blitt kastet.

Gjenbruk – når og hvorfor?

Historisk kan vi peke på perioder hvor gjenbruk har vært særlig synlig. Ofte er det i forbindelse med krig, i naturkatastrofer, i nedgangstider eller andre ganger en opplever mangel på ressurser. Likevel kan vi ikke si at gjenbruk er noe som eksplisitt knytter seg til historiske hendelser. Vi kan finne tidlige eksempler ved å gå på museer og til arkeologien, men i denne omgang holder det med et tankeeksperiment: Hvis klubben eller steinøksen til våre forfedre i steinalderen røk, så kan vi være rimelig sikre på at de brukte om igjen delene når det var hensiktsmessig. Delene fra klubba kunne kanskje benyttes i forbindelse med
matlaging og stein fra øksen kunne kanskje bli til pilspisser? Min enkle slutning på
spørsmålet om når en startet med gjenbruk er derfor at det ikke finnes noen startpunkt, men at gjenbruk alltid har vært og alltid vil være en del av formgivningskulturen.

Sammen med min kollega Åse Kvalbein har jeg har tidligere sett på hvordan motivene for å jobbe med gjenbruk varierer (Bråten og Kvalbein, 2014). Vi har kategorisert motivene under de seks M-ene: moral, mote, mangel, metode, minner og mitt eget. Miljøperspektivet er først og fremst et moralsk anliggende. Steinaldermannen var kanskje mest drevet av mangel, men vi kan også anta gjenbruk var en metode for å løse problemer hensiktsmessig, raskt og enkelt. Når vi spør etter motiv oppdager vi ofte at vi har mer enn en tanke i hodet samtidig. Et moralsk standpunkt trenger ikke bety at en ikke bryr seg om mote. Personlige minner en legger i tingene kan gjerne være utgangspunktet for en metodisk tilnærming osv. Undersøker en hvorfor mennesker jobber med gjenbruk vil en oppleve at motivene er like varierende som i annen formgivning, men gjenbruk gir nye muligheter og andre rammer.

Å lese læreplaner og tidsepoker med gjenbruksbriller

Gjenbruksmaterialer er ikke noe nytt i norske klasserom. I ulike former og av ulike grunner har de antagelig alltid vært der. Jeg har gjort en gjennomlesning av ulike læreplaner i faget for å se hvordan gjenbruksperspektivet kommer til syne og gjengir deler av det jeg har funnet her. Den første planen jeg ser på er normplanene av 1939 (N-39). Når jeg har lest planene har jeg gjort dette med «gjenbruksbriller». Det vil si at jeg aktivt har lett etter formuleringer hvor gjenbruk kan være en naturlig tilnærming. Nå vet vi at den som er ivrig på å lese innhold inn i en tekst kan klare dette forbløffende ofte. Jeg har prøvd å være noe mer forsiktig. Jeg har sett etter formuleringer hvor jeg tenker mange kan si seg enige i at gjenbruksmaterialer vil være en naturlig vinkling. Heri ligger det nødvendigvis et element av subjektiv tolkning.

Gjenbruk og ressursutnyttelse var relativt vanlig i tiden før, under og etter andre
verdenskrig. Ikke minst finnes det mange eksempler på gjenbruksarbeider laget under krigen, siden materialtilgangen generelt var liten. N-39 ble på grunn av krigen sent implementert i norsk skole (Kjosavik, 1998), men den fikk til gjengjeld virke lenge før det kom en ny plan. Når vi vet litt om tiden planen gjaldt og ser etter formuleringer som inviterer til gjenbruk blir vi særlig bevisst planens fokus på materialutnyttelse og reparasjon. I normalplanen for landsfolkeskulen står det blant annet at «Elevane må kunne ta med seg ting heimanfrå og gjera dei i stand i sløydtimane» (s. 185), videre står det i planen for byfolkeskolen at «Brukbare bordbeter og plankeender nyttes ut før en tar nye hele lengder» (s. 192). Dette gjaldt guttene. Når vi ser i planen for jentene kan vi finne beslektede formuleringer: «Elevene skal kunne lage og reparere enkle bruksplagg, og kunne utnytte stoffet økonomisk» (s. 196).

tøylapper sydd sammen flere farger gammel

Prøvelapp, sannsynligvis laget i skolen håndarbeidsundervisning på 1940 tallet. Lappen består av en rekke små stoffrester som er sydd sammen med ulike typer sting og til sammen blir til en duk.

I 1960 får vi Læreplan for forsøk med 9-årig skole (F-60). Mye er i endring i både samfunn og skole. Håndarbeid for gutter og jenter er nå blitt samlet til faget forming. I planen finner vi formuleringer som «Det som har betydning fra formingssynspunkt er ikke hvilke materialer barna arbeider med og hvilke tekniske ferdigheter de tilegner seg. Det viktigste er den utviklingen barna gjennomgår» (s. 292). Vi ser med andre ord at en er på vei mot en langt mer karismatisk holdning (Brænne, 2009) til faget enn hva som var tilfelle tidligere. Holdningene som kommer til uttrykk i F-60 blir på mange måter videreført i Mønsterplanen for grunnskolen av 1974 (M-74). En særegenhet med denne planen er at den går langt i å fortelle hvilke materialer en bør ha tilgjengelig i skolenes formingsrom. Under har jeg plukket ut noen eksempler. Tegnene foran materialene sier noe om hvilke trinn materialene bør brukes. For eksempel ser vi at gamle aviser er noe en bør ha på alle trinn (+++), mens kulørte ukeblader er noe som ikke var så nødvendig på 1.-3. trinn (O), men som en burde ha på 4.-6. trinn (+) og på 7.-9. trinn (+).

Eksempler på aktuelle materialer for de ulike klassetrinn

+++ Papp, gjerne fra brukt emballasje
+++ Gamle aviser
O++ Kulørte ukeblader
++O Tøyrester fra konfeksjonsfabrikk
++O Utslitt, nyvasket tøy som barna tar med hjemmefra
+++ Verdiløse materialer, f.eks. brukt emballasje
+++ Fiberplater, gjerne kjøpt som avkutt
++O Restematerialer og kutt fra fabrikk eller byggeplass
+++ Metallrester og skrap, fra f. eks verksteder og bygg
(s. 240-241).

Fagplanen for forming i M-74 er preget av utforsking og valgfrihet, dette blir i praksis forsterket gjennom de «verdiløse materialene» (Bye, 1969) som for alvor kommer inn i skolen. Gjennom å lese planen ser vi ikke bare de nye holdningene til faget, vi kan også indirekte si noe om hvordan materialkulturen i samfunnet har endret seg. Samfunnet etterlater seg nå i større grad restematerialer.

Mønsterplanen av 1987 (M-87) nevner i langt mindre grad gjenbruksmaterialer spesifikt. Planen er preget av engasjement og erfaringer. Materialene en bruker skal være valgt ut i fra hensiktsmessighet, samtidig som en skal være i stand til å hente impulser fra materialene. Vi som opplevede åttitallets formingsundervisning vet også at mange av idealene i den frie formingen fortsatt stod sterkt i en del miljøer (Nielsen, 2009, s. 70).

Formingsfaget gjennomgikk mange steder radikale endringer da Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (L-97) kom. Faget endret navn fra forming til kunst og håndverk. Planen fikk stort fokus på arv og forståelse og det er vanskelig å lese gjenbruksmaterialer direkte inn i planen. Dette er kanskje ikke så rart siden L-97 for mange var en motreaksjon den frie fabulerende formingen som særlig L-60 og M-74 stod for. «Dorullforming» var blitt et skjellsord på mye av det en ville bort fra. Statusen til faget skulle heves og håndverket skulle igjen spille en viktig rolle. Miljøperspektivet er imidlertid sterkt inne i L-97. Vi ser det i den generelle delen med det «miljøbevisste menneske» og vi finner det igjen i målene for fagene.

Dagens situasjon

Jeg skrev innledningsvis at oppsvinget gjenbruksmaterialer har fått i skolen ofte sees i sammenheng med ressurs og miljøspørsmål. Da kan vi gjerne tenke det er et paradoks at L-97 hadde en tydelig miljøprofil, men at gjenbruksmaterialer i liten grad ble tenkt på som aktuelle materialer. Sannsynligvis er det forhold utenfor plandokumenter og skole som gradvis gjør seg gjeldende i årene som kommer. På slutten av 1990 tallet begynte mange designere å gi gjenbruk og resirkulering økt fokus og det ble arrangert en rekke utstillinger med denne tematikken (Bråten, 2001; Bråten og Kvalbein, 2014). Etter hvert som internett diverse nettsteder og blogger spredte om seg, ble også redesignbegrepet allemannseie. Vi skal ta oss tid til å dvele litt ved dette begrepet. Det er viktig å være klar over at redesign lenge har vært et etablert begrep innen ulike fagdisipliner, ikke minst innen industridesign.

Det er ofte problematisk når et innarbeidet begrep blir flyttet over på et annet område slik at de blir sammenblandet. Innen industridesign handler redesign om å bygge videre på ideer (Michl, 2003), i skolen handler det først og fremst om å bygge og endre på fysiske objekter. Slik sett vil det være bedre å bruke andre begreper enn redesign om det vi gjør i skolen. Gjenbruk, gjenbruksdesign og oppvinning2 er noen begreper som gjerne er mer treffende. Jeg ser gjentatte ganger at Jan Michl sin utmerkede artikkel «Å se design som redesign» (2003) blir feilaktig brukt av studenter og lærere for å underbygge arbeidsprosesser som har lite eller ingenting å gjøre med det Michl beskriver.

I grunnskolen har vi fått Læreplanverket for kunnskapsløftet (K-06). I rene ord er det få formuleringer som direkte indikerer at gjenbruk skal han noen plass. Dette er i og for seg naturlig siden K-06 er en målformulert plan. Den beskriver hva elevene skal kunne på de ulike trinnene, i mindre grad hvordan elevene skal få kunnskap og ferdigheter. Planen vektlegger at elevene skal være i stand til å vurdere og beskrive ting de omgir seg med. Med mine gjenbruksbriller kan jeg gjerne si at dette er nødvendige egenskaper å ha hvis en skal kunne jobbe godt med gjenbruk, men dette er sannsynligvis ikke hva planmakerne primært har tenkt på. Dersom en er enig i at gjenbruksdesign har fått et oppsving i skolen må en trekke slutningen at det er forhold utenfor læreplanen som har påvirket dette. Jeg har nevnt profesjonelle designere, utstillinger og internett, ut over 2000 tallet kom det også en rekke bokutgivelser og TV-programmer som løftet fram gjenbrukstanken i en moderne innpakning.

Når valgfagene ble gjeninført i 2012 fikk vi valgfaget design og redesign som sannsynligvis har vært et ønske om å fange en trend i tiden. I Læreplan for valgfaget design og redesign blir det under fagets formål sagt at: «Det å benytte og videreutvikle forkastede produkter og materialer kan bidra til å skape forståelse for at det vi omgir oss med har en verdi. Dette bidrar til å utvikle miljøbevissthet ved å rette søkelyset mot den enkeltes rolle i forbrukersamfunnet lokalt og globalt» (s. 2). Gjenbruk blir altså i rene ord koblet til miljøtanken.

Ser vi på formgivning i videregående skole ser det også ut til at redesign har blitt en integrert del av studieåret mange steder. Tanken om en bærekraftig utvikling ligger utvilsom nært for mange, men kanskje finnes her også andre innganger. I Læreplan for felles programfag Vg1 Design og håndverk finner vi gjenklang i N-39. Her står det at elevene skal «bruke og ta vare på materialer på en økonomisk måte (…)» (s.4). Det vil også kunne være mye og hente når elevene skal «Gjenkjenne og lage enkle håndverksprodukter og tjenester relatert til ulike kulturer, håndverkshistorie og trender» (s.4). Mange steder i verden er gjenbruk en svært innvevd del av kulturen på samme måte som den tidligere har vært det i Norge og på en ny måte har blitt det gjennom mote og trender.

en gutt sitter på en stol og en gutt ligger på en stol / benk ved et vindu

Studenter ved NLA Høgskolen har gruppevis fått i oppgave å lage et møbel hver i løpet av fire timer. Oppgaven fordrer at de skal gå rett i materialene uten å bruke tid på skisser eller modeller. Her er to av møblene «Club-chair og «The return of Freud». Møblene blir brukt i en begrenset periode og kan senere skrus fra hverandre og gjenbrukes.

Noen tanker til slutt

Gjenbruksmaterialer er ikke et eget tema i den forstand at en kan forvente et bestemt læringsutbytte eller innsikt så snart en begynner å jobbe med dem. De er et medium som kan brukes i en rekke sammenhenger. Konteksten læreren setter aktiviteten inn i er avgjørende for læringsutbyttet. Miljøproblemene i vår tid gjør det vel verdt å utforske gjenbruksmaterialer i en miljøkontekst, men dette fordrer at en forankrer arbeidet i holdninger. Et moralsk anliggende kan ikke bare tilsidesettes når en tar til med en annen aktivitet. Da står gjenbruk i fare for å bli et falskt alibi. I et miljøperspektiv er det også verdt å tenke at fokus på moderasjon, reparasjon og vedlikehold samt vektlegging av kvalitet og holdbarhet, kan være vel så viktig som nye og utradisjonelle kreasjoner. Dette utelukker på ingen måte gjenbruk, men jeg mener å ha sett en del eksempler hvor gjenbruk (ofte under fanen redesign) blir raske løsninger hvor det stilles mindre krav til håndverk og materialutnyttelse fordi materialene var gratis. Kanskje kan moderasjonstanken fra N-39, hvor reparasjon og ressursutnyttelse stod sterkt, være idealer vi også kan løfte fram i dag?

I den karismatiske tradisjonen som til fulle kom til uttrykk ved M-74, ble tanken om håndverk og produkt ofte helt tilsidesatt og det frie skapende arbeidet ble løftet fram. Selv om de færreste av oss vil tilbake til det vi opplever som et ytterpunkt i formingsfagets historie, må vi kunne se at her også var verdier og kvaliteter. Å leke med materialer uten nevneverdige begrensninger kan både gi skaperglede og grobunn for nye ideer. Med enkle grep kan dette kombineres med en forsvarlig ressurstenkning. Dersom en er bevisst på materialtilfang, sammenføyingsmetoder og konteksten en setter aktiviteten inn i, mener jeg dette fortsatt er arbeidsmetoder vi tidvis bør åpne opp for.

I det store og hele handler gjenbruk mest av alt om å se muligheter framfor begrensninger, dette er en egenskap vi har glede av i nær sagt alle sammenhenger og hvis en tar på gjenbruksbrillene vil en kunne lese det inn i svært mange planer og ulike læringsmål. Mitt ønske er at disse materialene skal velges ut fra hensiktsmessighet, basert på lærerens bevisste didaktiske valg.

Litteratur

Brænne, Karen. (2009). Mellom ord og handling: Om verdsetjing i kunst og handverksfaget. Oslo: Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Bråten, Ingvard og Kvalbein, Åse. (2014). Ting på nytt: En gjenbruksdidaktikk. Bergen: Fagbokforlaget.

Bråten, Ingvard. (2001). Transformasjon: Frå masseprodusert objekt til ny bruksform. Hovedfagsoppgave i forming, Høgskolen i Telemark.

Bye, Inge. (1969). Verdiløse materialer. I: Hans Otto Mørk (red.), Form og forming: Leire, horn og bein- «verdiløse» materialer- lim- flettematerialer (s. 64-72). Oslo: Universitetsforlaget.

Kjosavik, Steinar (1998). Fra ferdighetsfag til forming: Utviklingen frå tegning, sløyd og håndarbeid til forming sett i et læreplanhistorisk perspektiv. Oslo: Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo

Mich. Jan. (2003). Å se design som redesign: Formgivningsdidaktiske betraktninger. I: Erling Dokk Holm (red.), Utforskning: Årbok 3003 (s. 248-267). Oslo: AHO.

Nielsen, Liv Merete. (2009). Fagdidaktikk for kunst og håndverk: I går – i dag – i morgen. Oslo: Universitetsforlaget.

Odegard, Nina. (2015). Gjenbruk som kreativ kraft. Oslo: Pedagogisk Forum.

Veiteberg, Jorunn. (2011). Funne og ferdiglaga ting. Oppvinning som kunstarleg strategi. I: Jorunn Veiteberg (red.), Ting, tang, trash: Oppvinning i samtidskeramikken (s. 8-27). Bergen: Kunsthøgskolen i Bergen i samarbeid med Kunstmuseene i Bergen.

Waterhouse, Ann-Hege Lorvik. (2013) I materialenes verden: Perspektiver og praksiser i barnehagens kunstneriske virksomhet. Bergen: Fagbokforlaget.

Læreplaner (i kronologisk rekkefølge)

Kyrkje og undvervisningsdepartementet. (1947). Normalplan for landsfolkeskulen 1939. Oslo: Aschehoug & co. Omtalt som: Normalplan for landsfolkeskulen 1939, N-39.

Kirke og undervisningsdepartementet. (1948). Nomalplan for byfolkeskolen 1939. Oslo: Aschehoug & co. Omtalt som: Normalplan for byfolkeskolen 1939, N-39.

Forsøksrådet for skoleverket. (1960). Læreplan for forsøk med 9-årig skole. Oslo: Aschehoug. Omtalt som: Forsøksplanen 1960, F-60.

Kirke og undervisningsdepartementet. (1974). Mønsterplan for grunnskolen 1974. Oslo: Gyldendal. Omtalt som: Mønsterplanen 1974, M-74.

Kirke- og undervisningsdepartementet. (1987). Mønsterplan for grunnskolen 1987. Oslo: Aschehoug. Omtalt som: Mønsterplanen 1987, M-87

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. (1996). Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen. Oslo: Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet. Omtalt som: Læreplan 1997, L-97.

Utdannings- og forskningsdepartementet. (2006). Kunnskapsløftet. Oslo: Utdannings-og forskningsdepartementet. Omtalt som: Kunnskapsløftet 2006, K-06.

Utdanningsdirektoratet. (2006). Læreplan i felles programfag i Vg1 design og håndverk. Oslo: Utdanningsdirektoratet. Omtalt som: Læreplan i design og håndverk. Hentet fra https://www.udir.no/kl06/DHV1-01/

Utdanningsdirektoratet. (2012). Læreplan i valgfaget design og redesign. Oslo:
Utdanningsdirektoratet.

 

Ingvard Bråten Bergen, juni 2015

Tilleggsressurser

Bråten har sammen med kollega Åse Kvalbein tidligere utgitt boka Ting på nytt: En gjenbruksdidaktikk, Fagbokforlaget, 2014

Personvern og informasjonskapsler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer her.