Gå til hovedinnhold
Utsnitt av voksen person som tegner på en tavle.

Utsnitt. Foto: Alf Howlid

Lærerens egen tegning – et hverdagsverktøy

«Den vanlige forventningen til en tegning er at den på den ene eller andre måten skal være god, i det minste litt vellykket. Kanskje er denne forestillingen den største barrieren mot å unne seg å tegne», skriver Alf Howlid, sivilarkitekt.

Tekst og foto: Alf Howlid

Svært få voksne tegner, selv om de som barn har laget mange minnerike tegninger. Men for læreren kan tegning være et nyttig redskap i formidling av mange fag. Man kan ha glede av å gjøre seg notater, i denne sammenhengen billednotater, ikke fine tegninger.
Her skal vi konsentrere oss om enkel skissetegning som hjelp til en aktiv og tenkende iakttagelse. Blikkretningen vil være: tegne og forstå – tegne og formidle – tegne og holde fast. Tegningen brukes her som et studieredskap, som et formidlingsverktøy og som en praksis for å berike og bevare indre bilder og forestillinger. Det vil bli lagt vekt på gevinstene ved selve arbeidsprosessen i enkel skissering og mindre vekt på det tegnede bildet som resultat.

Ikke så få har en opplevelse av at det å tegne rett og slett er for vanskelig. Og om man går til tegnepedagogikken, så er det for mange heller ikke hjelp å få der. Mange tegnelærere kjenner Betty Edwards bok Drawing on the Right Side of the Brain, fra 1979, på norsk i 1984: Å tegne er å se. Der introduseres en tegneundervisning som blant annet hviler på relativt ung hjerneforskning. I forordet skriver Hans Normann Dahl «at hun viser så udiskutable resultater at det er snakk om en grenseflytting i tegnepedagogisk sammenheng.» Men de fleste som åpner en bok av typen «Lær deg å tegne», kan få en følelse av at dette er ikke for meg, slike bøker er for dem med spesiell interesse for tegning, for dem som allerede har et fått et godt grep om det. Heller ikke Betty Edwards bok er noe unntak her.

Gjenerobre tegningen

Hvis man blir begeistret for tanken om at tegning kan bli gledesfyllt, viktig og nyttig, vil man kunne verdsette tegningen som pedagogisk redskap i sin lærergjerning. Læreren må bli motivert for å la tegningen bli en del av livet, uten at målet skal være å lage utstillinger. Om læreren skal gjenerobre tegningen, så vil det kunne være en hjelp å møte inspirerende tanker om tegning og få veiledning i enkle og overkommelige øvelser.

Læreren må bli motivert for å la tegningen bli en del av livet, uten at målet skal være å lage utstillinger.

For de yngste barna er tegningen et utfoldelsesfelt som ligger klart til å tas i bruk, som en del av leken eller livet, om man vil. Les mer om dette i artikkelen De yngste tegner – fra fortelling til formende praksis. Sangen, en annen naturlig del av barnelivet, er også ofte helt utdefinert i voksenlivet. Men i moden alder begynner mange å synge i kor, helt uten særskilt kvalifisering. For dem blir sangen igjen viktig. Kan det også være slik med tegning? Kan tegning være noe som de fleste kan ta opp igjen?

Kan tegning være noe som de fleste kan ta opp igjen?

Lærerens egen tegning har de samme utfordringene som de eldre elevene har. Teksten og øvelsene i artikkelen Inn i voksen tegning – en utvikling fra flaten til rommet er relevant for også for læreren.

Hvor finnes begeistrende tanker om tegning?

For å få søke inspirasjon til tegning vil mange gå til billedkunsten, og de fleste av historiens store billedkunstnere har tegnet. Store kunstnere viser oss noe de har oppdaget og som vi gjennom deres bilder får hjelp til å se. Deres tegninger får mening nettopp ved å bli stilt ut som bilder og vist til oss. Når vi oppsøker et kunstverk, iakttar det og fordyper oss i det, først da får det fullt og helt mening. Men vi er bare på korte besøk i billedkunstnernes verden, og den verden skal ikke nødvendigvis bli vår.

Læreren har en allsidig yrkespraksis, og tegning kan være en del av den. Tegning er viktig redskap ikke bare for arkitekter og kunstnere, men kan være det også for forfattere, antropologer og til og med for en brannkonstabel i Paris, en livstidsfange i San Quentin-fengslet, en amerikansk sangerpoet og en undersått i det gamle Kina.

Arkitekten:

«Ikke ta fotografier, tegn!» sa den myteomspunnede sveitsiske arkitekten Le Corbusier til sine studenter. «Fotografier forstyrrer iakttagelsen, tegning etser seg inn i bevisstheten og når frem til tingenes dype sannhet. Glem fotografiet! Det griper bare overflaten og skyver seg inn mellom subjektet og objektet». Corbusier etterlot seg 97 skissebøker, i jakkelommeformat. De fleste med helt enkle og raske tegninger fra reiser; av noe han har sett, noe han har tenkt. Corbusier var sikker i sin sak: Tegningen går dypt.

«Fotografier forstyrrer iakttagelsen, tegning etser seg inn i bevisstheten og når frem til tingenes dype sannhet». Le Corbusier.

Kunstneren:

John Berger, en engelsk poet og maler, omtaler tegning som den dypeste av alle menneskelig aktiviteter og den mest utfordrende. Han ytrer at tegningen aldri har opphørt å være en kunnskapshandling. Den er der for å undersøke det synlige og utforske visuelle strukturer, for å gi form til ideer og kommunisere dem, for å hente opp igjen et minne. Tegningen oppgir aldri forsøket på å vise tingenes egentlige og dypereliggende natur.

Tegningen har aldri opphørt å være en kunnskapshandling.

Forfatteren:

I første del av Peter Handkes bok Hjemreisen oppholder geologen Valentin Sorger seg i et landskap nær polarsirkelen på det amerikanske kontinentet. Handke, som selv er en tegner, lar tegningen være av stor betydning for Sorger, som har landskapet som sitt objekt: «Også i sitt arbeide foretrakk han å tegne fremfor å fotografere; bare når han tegnet fikk han liksom tak i alle landskapets detaljer. Stadig ble han overrasket over hvor mange former det fantes og det i et øde område, som først hadde virket ganske uinteressant. Ettersom han trakk linje for linje, kom landskapet ham nærmere, nøyaktig og i alle enkeltheter. Ingenting ble overlatt til tilfeldigheter, slik det mang en gang hendte innenfor hans vitenskap. Og Sorger kunne med god samvittighet si, om ikke annet enn til seg selv, at i det landskapet hadde han vært.»

Antropologen:

Sosialantropologen Michael Taussig reflekterer over tegningens betydning i sitt mangeårige feltarbeid i Colombia. I boken I Swear I Saw This – Drawings in Fieldwork Notebooks, Namely My Own (2011), skriver han at i et deltagende studium av det fremmede, kan selv de mest naive tegninger tilføre stoffet uvurderlige kvaliteter. Han innleder med å fortelle bokens kjernehistorie hvor hans enkle tegning spiller hovedrollen: «I en drosje, på vei inn i en tunnel i storbyen Medellin, fikk jeg, i et glimt, se noen mennesker som hadde søkt tilhold rett innenfor tunnelåpningen. Sjåføren forklarte meg at der er natteluften noe varmere. Inntil veggen satt en kvinne med en lang nylonsekk i fanget. Hun sydde den sammen om et menneske, kanskje hennes døde mann». Hjemme på hotellet laget Taussig en tegning av det han siden sverger på at han har sett. Denne enkle og naive tegningen ble for Taussig en evig kilde til minner og refleksjoner og blir et fast omdreiningspunkt i hans livslange feltarbeid.

Selv om antropologen ikke har opparbeidet tegneferdighet, tegner han likevel. Han minner oss om at vitenskap har to faser, den imaginative oppdagelsens logikk, fulgt av den strevsomme bevisføringen.

Blandingen av råmateriale og refleksjoner inviterer til å utforske forbindelsen mellom en indre og en ytre verden: «Denne måten å betrakte notatboken på, blir for meg stadig mer treffende og fruktbar, på grunn av den særegne kunnskapen som antropologisk feltarbeid produserer. Notatboken tilbyr en spesialtilpasset lagring av denne kunnskapen, ikke først og fremst som treg registrering, men åpner for noe helt annet, noe levende, som er grunnen til at jeg, når jeg omtaler dette, velger å kalle det kunnskap». Taussig skriver at en tegning ikke kan bli ferdig tolket og at verdien av selv den enkleste skisse aldri kan overvurderes. Selv om antropologen ikke har opparbeidet tegneferdighet, tegner han likevel. Han minner oss om at vitenskap har to faser, den imaginative oppdagelsens logikk, fulgt av den strevsomme bevisføringen.

Assosiasjonene strømmer på, tegningen åpner opp for minner og refleksjoner som tekstene ikke er i nærheten av å bidra til.

Slike dagbøker med notater, tegninger, akvareller og innlimte avisutklipp har Taussig til felles med andre antropologer. Fagkollegaene forteller ham at når de er vel hjemme igjen på universitetet, og blar i notatbøkene, blir de ofte deprimerte. De blir slått av kjedsomhet når de leser tekstene i sine «notebooks», fundamentet for rapporter og nye søknader. Det hele er så magert! De opplever at tekstene yter liten rettferdighet til de innholdsmettede opplevelsene i feltarbeidet. Men, forteller Taussig, av og til har antropologene laget en tegning, og når de gjenser den, kvikner de til. Assosiasjonene strømmer på, tegningen åpner opp for minner og refleksjoner som tekstene ikke er i nærheten av å bidra til. Og det er tegningen som er livgiveren.

Brannkonstabelen:

15. april 2019 sto Notre Dame i Paris i fare for å brenne ned. Et branntilløp i nordre tårn ble slukket i tide, og katedralens grunnkonstruksjoner, søyler, vegger og tårn ble reddet, mye takket være en enkel tegning som ble laget av en erfaren brannmann, som hadde lært seg å tegne. Forut for den avgjørende slukningsaksjonen hadde han, brannkorpsets operative tegner, gått inn i kirken og laget en reportasjetegning av hvor flammene var og hvor det fremdeles var mulig å komme til for eventuelle forsøk på slukking. I ettertid er det blitt klart at den raske, enkle håndtegningen utført av brannkonstabelen inne i kirken mens brannen utviklet seg, hadde vært avgjørende for at Notre-Dame ble reddet.

I ettertid er det blitt klart at den raske, enkle håndtegningen utført av brannkonstabelen inne i kirken mens brannen utviklet seg, hadde vært avgjørende for at Notre-Dame ble reddet.

Denne analytiske tegningen, var en tegning sett ovenfra, der taket og noen vegger var tatt bort for å vise hvor langt brannen var kommet i rommet. Kunnskap og erfaring som brannslukker var avgjørende, og i Paris’ brannkorps er det en etablert praksis at den som blir utdannet til operativ tegner, må være en erfaren brannkonstabel. Først brannkonstabel, så tegner.

Den nordamerikanske urinnvåneren:

Den svenske teatermannen Jan Jönsson, som på 1980- tallet, innenfor de høye murene i San Quentin-fengslet spilte «Mens vi venter på Godot» av Becket med fangene, forteller om en gammel urinnvåner, som i likhet med de fleste andre livstidsfangene, ikke hadde sett omverden siden ungdommen. Men den gang, da han ble fengslet, slo han seg ned på en plen og plantet et granfrø. Etter en mannsalder var treet var blitt stort, og den gamle mannen kunne klatre opp i det og se over murene på landskapet utenfor. Han tegnet det han så og solgte tegninger til medfangene.

Sangerpoeten:

Bob Dylan skriver i forordet til Drawn blank, Random House, New York,  1994:
«Disse tegningene er skisser til bilder som enten aldri ble malt, eller som gjenstår å male (eller mest sannsynlig ikke vil bli malt). De ble gjort på forskjellige steder, først og fremst for å roe ned og restituere et hvileløst sinn».
«Min tegnelærer på high school lærte oss, og demonstrerte kontinuerlig, å «tegne bare det du kan se», slik at hvis du er tom for ord, så kan noe bli forklart, eller enda viktigere, ikke bli misforstått. Heller enn fantasier, vær våken, og tegn det bare om det er foran deg, og om det ikke er der, sørg for å plassere det der ved å la linjene forbinde seg med hverandre. Vi kan bare vagt få tak i annet enn den verden vi kjenner».

Tjeneren:

Keiseren i det gamle Kina ble en gang over seg av begeistring over en malers verk, og maleren ble bedt om å utføre en tegning av en krabbe. Maleren svarte at han da trengte fem år, en villa og tolv tjenere. Ytterligere fem år måtte til, og først etter ti år, kunne keiseren få tegningen av krabben som han hadde bedt om. Foran keiseren grep maleren en penn, og på et øyeblikk, med en eneste bevegelse, tegnet han en perfekt krabbe.

Finn et sted å sitte

I Marrakech holdt jeg et tegnekurs for en gruppe kunst- og håndverkslærere. På slutten av kurset skulle alle arbeide med motiver fra basarene. For deltagerne var det en skremmende tanke å skulle sette seg ned med blokk og blyant midt i dette markedsmylderet, tett på verksteder på gaten, opprømte turister og pågående handelsmenn av alle slag. Men etter endt tegneøkt fortalte de at engstelsen var som blåst bort da de satte seg ned for å tegne. Så godt som alle hadde opplevd å bli anerkjent som en av dem som hadde noe å bestille i dette strøket. Her ble det sydd lærvesker, dreiet bordbein, hamret messingfat − og noen satt altså og tegnet. Et par av de norske tegnerne fikk servert myntete av kurvmakeren på hjørnet. Å tegne hadde latt dem tre ut av turistenes rekker og inn i et fellesskap. Når de slo opp sin lille sammenleggbare tegnekrakk, så ble den til et verksted på gaten, et bidrag til stedets mangfold.

Tegn det du ser, ikke det du vet

Det er det bevisste blikket det dreier seg om; tegning er en unik oppmerksomhetsøvelse, en øvelse i å se. Grafikeren Guttorm Guttormsgaard, som en periode var tegnelærer på Arkitekthøgskolen i Oslo, iscenesatte iakttagelsesøvelser ved å la kroki-modellene være inne i store dynetrekk, slik at studentene ikke kunne forankre sine tegninger i gjenkjennbare elementer; et ben, en fot, en skulder osv. «Vær tro mot det du ser!» Er det dette du ser, eller er ditt blikk påvirket av det du vet? Og løft blikket! Studentene ble minnet på å se mer på motivet og mindre på sine egne tegninger.

Det er det bevisste blikket det dreier seg om; tegning er en unik oppmerksomhetsøvelse, en øvelse i å se.

Hver dag strømmer synsinntrykkene på oss, og likevel må vi ofte medgi at «nei, det la jeg faktisk ikke merke til!». Det kan være at vi er blitt mindre oppmerksomme i hverdagen fordi vi skjermer oss for den moderne verdens visuelle støy. Men alle barn og unge setter pris på en lærer som har et aktivt blikk for omverden, og å anspore elevene til en interesse for verden er et av lærergjerningens hovedanliggender.

Husk, det finnes ikke gode og dårlige tegninger, det finnes bare utforskende estetisk praksis: blikket og hånden, arket og streken.

Enhver form for dybdelæring krever konsentrert oppmerksomhet, og det er her den daglige tegningen kan komme oss til hjelp. Når jeg tegner, så er det jeg som bestemmer hva jeg skal legge vekt på, ikke algoritmene. Når jeg tegner, opphører tiden, og jeg må tie. Når jeg tegner, så tar jeg vare på et visuelt klart minne, selve tegningen kan jeg godt miste. Som vi nå vet, kan vi faktisk bare konsentrere oss om en ting av gangen. Husk, det finnes ikke gode og dårlige tegninger, det finnes bare utforskende estetisk praksis: blikket og hånden, arket og streken.

Ungdommens og frihetens sjefsideolog fra de opprørske sekstiårene, Herbert Marcuse, formulerte sitt politiske testamente i boken Den estetiske dimensjon, fra 1979. Få hadde den gang en anelse om den digitale tsunamien som skulle komme, og det er tankevekkende at hans budskap blir mer og mer aktuelt for hvert år som går.
«I vår del av verden», sier Marcuse, «har vi en tankefrihet som ikke blir benyttet – vi lar massemediene tenke for oss. Hvis åndslivet skal kunne tenke utover teknokratenes baner, er den estetiske dimensjon vårt eneste alternativ. Det kunstneriske er vår mulighet til å holde den avstand til systemet som tillater selvstendig refleksjon, som igjen er første skritt på veien til frie handlinger og samfunnsmessig ansvar. Massemedia-kulturen, som gir seg ut for å være et bindeledd i et fellesskap, er ikke kultur, men kollektiv anestesi.»

Kilder

Cold, B. (2008). Skissen som samtale. Trondheim: Tapir akademisk forlag.

Dylan, B. (1994). Drawings. Random House.

Edwards, B. (1984). Å tegne er å se. Grøndahl & Søn.

Franclieu, F. de. (1982). Le Corbusier Sketchbooks, 4 vols. Cambridge, MA: MIT Press.

Habdke, P. (1981). Hjemreisen. Gyldendal.

Smith, K. S. (2005) Architects´ Drawings – A selection of sketches by world famous architects through history. Elsevier Ltd.

Taussig, M. (2011). I Swear I Saw This – Drawings in Fieldwork Notebooks, Namely My Own. The University of Chicago Press.

Österreichische Nationalbibliothek. (u.å.). Die Tage, die Bücher, die Stifte. Peter Handkes Journale. https://handkeonline.onb.ac.at/forschung/pdf/buelow-2009.pdf

Personvern og informasjonskapsler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer her.

Godta