Barnegruppene i arbeid med stop-motion animasjon. Foto: Roksvåg og Søyland, USN. Bildecollage: KKS
Det kravler og det kryr! Et utforskende animasjonsprosjekt
To tovede ullslanger åler seg mellom, under, over, bak og gjennom materialene i animasjonskassa samtidig som vi kan se det hele ovenfra gjennom kameralinsa. Med ivrige, små fingre bytter barna på å animere og å ta bilder med iPaden. Så roper det ene barnet: «Slangen sitter fast i hullet!» Ett av de andre barna svarer: «Jeg kommer og hjelper deg!». De to slangene romsterer og jobber på mens de akker seg. Barnas lek flyter i sitt eget tempo – definert av rytmen i animasjonsprosessen.
Tekst og foto: Karete Roksvåg, universitetslektor, og Lovise Søyland, førsteamanuensis og postdoktor, begge i formgiving, design, kunst og håndverk, Institutt for estetiske fag, Universitetet i Sørøst-Norge.
Med hendene i materialene og den digitale teknologien
I denne teksten tar vi dere med inn i et levende animasjonsverksted med barnehagebarn der de tover og animerer kravlende småkryp. Våre erfaringer fra dette animasjonsverkstedet veves sammen med kunnskap utviklet i vår egen fagdidaktiske forskning som er formidlet i artiklene «Hands on! Materialbaserte og kunstneriske utforskinger og uttrykk gjennom stop-motion animasjon» (Roksvåg & Søyland, 2024) og «Abstrakt og poetisk multiplananimasjon. Et a/r/tografisk utviklingsarbeid om kroppsliggjort kunnskap» (Roksvåg, 2024).
Begrepet animasjon betyr å bringe noe til liv eller å levendegjøre noe. I stop-motion animasjon formes og forflyttes fysiske materialer og figurer for hånd mellom hvert enkeltbilde som tas, og når bildene spilles av i rask rekkefølge får vi inntrykk av at figurene i filmen beveger seg eller lever. Dette gjør at stop-motion animasjon skiller seg fra annen animasjonsfilm: Man bruker kroppen og hendene til å undersøke, forme og forflytte materialene og figurene, og den digitale teknologien for å ta bilder og å sette dem sammen med lyd til en ferdig film.
Både Rammeplan for barnehagen og skolens læreplan er tydelige på at barn og elever skal arbeide utforskende, kreativt og skapende med og gjennom digitale teknologier (Kunnskapsdepartementet, 2017; Utdanningsdirektoratet, 2019). Samtidig viser flere studier, rapporter og kartleggingsundersøkelser at den digitale praksisen i barnehagen og skolen i liten grad er utforskende og skapende (Ødegaard et al., 2023; Fjørtoft et al., 2020). Som lærere i barnehagelærerutdanningen og faglærerutdanningen i design, kunst og håndverk mener vi dette skyldes at mange er usikre på hva som kjennetegner gode digitale praksiser, og på hvordan slike praksiser kan ivareta barns kroppslige og lekne måter å lære og være i verden på.
… mange er usikre på hva som kjennetegner gode digitale praksiser, og på hvordan slike praksiser kan ivareta barns kroppslige og lekne måter å lære og være i verden på.
Kroppsliggjort kunnskap og material-digitale praksiser
Embodiement-teorier har fått et betydelig fotfeste innenfor utdanningsforskning de siste 15 årene (Gulliksen, 2017). Ifølge disse teoriene utvikles kunnskap i en aktiv og kroppslig samhandling med omgivelsene våre. Dette betyr at utforskende og skapende prosesser med materialer, redskaper og teknikker er grunnleggende i barns utvikling og læring (jf. Carlsen, 2015). Gjennom å forme med materialene rundt oss, formes også vi som mennesker. Dette gir oss et grunnlag for hvordan vi kan forstå og legge til rette for læring også i utforskende og skapende praksiser med og gjennom digital teknologi (Roksvåg, 2024; Roksvåg & Søyland, 2024; Søyland, 2021).
Material-digitale praksiser, der fysisk materialitet og digital teknologi kobles sammen i aktivt, utforskende og skapende arbeid, bygger på barns kroppslige måter å lære på.
Roksvåg, 2024; Roksvåg & Søyland, 2024
Sanselige og materielle erfaringer som brobyggere til det digitale
Den fysiske verden sanses gjennom våre kropper, gjennom lukt, smak, hørsel, syn og berøring. De lagres som kroppslige erfaringer som kan aktiveres ved nye og lignende møter. I en av animasjonskassene har vi samlet sammen ubehandlet saueull – råull. Dette er et animalsk fibermateriale med en sterk og særegen lukt. Ullfibrene klabber seg sammen til klaser, og den fete lanolinen som finnes naturlig i ulla, smitter av på barnas fingre. Barns første møte med slik råull kan derfor være en sterk multisensorisk opplevelse. Disse erfaringene former deres forståelse av, og tilegnelse av ny kunnskap – om ull, fibermaterialer, tekstur, lukt, fett og om materialer generelt. Uten slik kroppsliggjort kunnskap om saueull vil ikke et digitalt bilde av saueull gi mening for et lite barn. De materielle erfaringene fra den fysiske verdenen fungerer dermed som brobyggere til sensoriske erfaringer fra den digitale verdenen (Søyland, 2021).
Flere barn samler seg rundt en haug med råull som ligger inni animasjonsboksen. De bøyer seg ned og trekker lukta raskt inn gjennom nesa. «Det lukter bondegård!» kommer det brått fra ett av barna. En annen sier: «Det er håret til sauen! Pappaen min har også mye hår og må klippe seg når det blir stort».
Ullkrypene blir til
Det er vår, og under den langsomt smeltende snøen har det begynt å røre seg. Mellom alle bladene fra høsten som gikk, kommer de opp: små kravlende kryp! Rundt et bord i en lokal barnehage sitter spente femåringer og seksåringer. Vi utveksler erfaringer om småkryp: hvor de bor, hva de gjør når de våkner om våren, hvordan de ser ut og hva de heter. Vi har med oss vasket og kardet ull i ulike farger og lurer på om ulla kan bli til små kryp. Noen har tatt i slik ull før, noen har til og med tovet, mens andre har ikke tidligere erfaringer med ull utover varme ulltepper og strikkede ullgensere. Mellom håndflatene sine ruller barna pølseformede småkryp i raske gjentakende bevegelser.
Lange runde former blir til mellom de små håndflatene. Jo fortere det rulles, jo varmere blir hendene. «Det kiler, og det er varmt!» sier ett av barna. Friksjonen skaper uventede bevegelser og gnissende lyder. Plutselig spretter den lange ullformen ut av hendene på ett av barna og opp i lufta: «Slangen beveger seg, den lever!» roper hun.
Animasjonslek
Neste dag kommer både ullkrypene og barna på besøk til oss i formingsverkstedet på universitetet. Barna får vite mer om animasjonsprosjektet som de er med på og hvordan man kan lage animasjonsfilm. Et avsnitt fra boka «Trollvinter» av Tove Jansson som handler om småkrypene som våkner fra vinterdvalen sin, leses høyt som invitasjon til å danne impulser for det som skal skje, og snart er barna i gang med å leke med småkrypene sine. Krypene kravler inn i to animasjonskasser og gjemmer seg i materialene vi har lagt frem der. Den ene kassen er fylt med råull, furubark og strimlet papp, den andre med et sammensurret grovt tauverk, en gråstein, bark, strimlet papp og en liten tunell av ubrent hvitleire. Vi har valgt ut disse materialene fordi de kan gi varierte, sanselige opplevelser for barna og fordi de kan minne om naturlige miljøer for småkryp.
Mens noen av barna undersøker materialene med småkrypene sine får ett av barna ta bilder med iPaden som ligger oppå animasjonskassa. Småkrypene åler seg mellom, under, over, bak og gjennom materialene samtidig som vi kan se det hele gjennom kameralinsa. Barna bytter på å ta bilder med iPaden med ivrige, små fingre. «Kom her, din lille mark!» sier et av barna med en litt lav og hviskende stemme. Slangen har skiftet karakter og blitt en liten mark. På de første bildene kommer det med både en og to hender, men etter hvert flyter leken i sitt eget tempo – definert av rytmen i animasjonsprosessen.
Lyden av materialene
Vi inviterer barna tilbake til formingsverkstedet og denne gangen skal vi skape lyder til animasjonsfilmene. Ungene har fått i oppdrag å tenke litt på hva slags lyder småkrypene deres lager. I mellomtiden har vi redigert filmene litt: fjernet uklare bilder og bilder med hender. Men animasjonskassene står fortsatt og det er mulig å leke enda litt til og ta flere bilder, om barna vil. På veien opp til universitetet har en av guttene funnet et tørt løv. Han tar løvet opp mot øret, folder hånda si rundt og krøller det forsiktig, men bestemt sammen. Det knaser, knitrer – litt som et småkryp som beveger seg under tørre blader om våren. Et nytt og helt løv får bli med inn i formingsverkstedet. Barna er musestille når prosessen med det knitrende løvet gjentas foran lydopptakeren.
Så er det de andres tur. To av jentene har snakket om at småkrypene deres lager skarpe hisselyder, slik de har hørt at slanger gjør i animasjonsfilmer som de har sett. Jentene hisser om hverandre og i kor foran lydopptakeren. «Det er «en lurete slange» som skal gjemme seg» sier en av dem. Det ser ut til at slangens karakter vokser fram sammen med lydene som produseres. Etterpå hører vi på lydene. Ungene lurer veldig på hvordan vi skal få lydene inn i filmene.
Etter at lydopptakene er gjort leker ungene videre med ullkrypene i animasjonskassene mens de bytter på å ta nye bilder. De små kroppene blir etter hvert rastløse og utålmodige, og vi spør om vi skal finne på noe annet. Vi tar med oss småkrypene og iPadene med de redigerte filmsnuttene inn i Black Box. Vi ber ungene finne fram ullkrypene sine og så viser vi fram filmsnuttene på storskjerm. Ungene peker og ler og uttrykker stor forundring over det de ser. Småkrypene beveger seg på ekte, de har blitt levende på filmen! Men hvor er lydene? Vi spør om de kan lage lydene en gang til, og etter hvert beveger de små barnekroppene og ullkrypene seg langs gulvet mens de skyter ut skingrende hisselyder. Det tørre løvbladet har gått i oppløsning og ligger i ei søppelkasse på formingsrommet, men et tynt papirark gjør også nytten. Hånden krøller seg over papiret som lager en enda høyere knitrelyd, over de hissende slangelydene.
Stop-motion animasjon som skapende lek med fysiske materialer og digital teknologi
I arbeid med stop-motion animasjon er barna tett på både de fysiske materialene og den digitale teknologien: de fysiske materialene sanses og utforskes taktilt gjennom hender, lukt og lyd, for så å erfares og ta form som et digitalt og multimodalt uttrykk. Det er en arbeidsform der det skapes sanselige koblinger mellom det fysisk erfarte og det digitale uttrykket (Roksvåg, 2024; Roksvåg & Søyland, 2024). Fordi barn erfarer og forstår verden kroppslig mener vi at stop-motion animasjon har et unikt potensial i utforskende og skapende arbeid sammen med barn. Arbeid med stop-motion animasjon krever tett samarbeid både mellom barna i barnegruppa og mellom barn og personale. Personalet må kjenne til den digitale teknologien og forstå hvordan en animasjonsfilm blir til, men først og fremst må de kunne legge til rette for utforskende og skapende prosesser som ivaretar barns lek. Ved å skape gode lekemiljøer, med varierte materialer som vekker barnas interesse og utforskertrang, blir filmens handling eller fortelling til i et direkte samspill mellom barna, materialene og den digitale teknologien.
Referanser
Carlsen, K. (2015). Forming i barnehagen i lys av Reggio Emilias atelierkultur. [Doktorgradsavhandling]. Åbo Akademi University. http://www.doria.fi/handle/10024/103745
Fjørtoft, S. O., Thun, S. & Pettersen, M. B. (2020). Monitor 2019. En deskriptiv kartlegging av den digitale tilstanden i norske skoler og barnehager. Sintef. https://www.udir.no/contentassets/92b2822fa64e4759b4372d67bcc8bc61/monitor-2019-sluttrapport_sintef.pdf
Gulliksen, M. S. (2017). Making matters? Unpacking the role of practical aesthetic making activities in the general education through the theoretical lens of embodied learning. Cogent Education, 4(1). http://doi.org/10.1080/2331186X.2017.1415108
Kunnskapsdepartementet. (2017). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeplan-for-barnehagen/
Roksvåg, K. (2024). Abstrakt og poetisk multiplananimasjon. Et a/r/tografisk utviklingsarbeid om kroppsliggjort kunnskap. FormAkademisk, 17(2). KOMMER
Roksvåg, K. & Søyland, L. (2024). Hands on! Materialbaserte og kunstneriske utforskinger og uttrykk gjennom stop-motion animasjon. FormAkademisk, 17(2). KOMMER
Søyland, L. (2021). Grasping materialities: Making sense through explorative touch interactions with materials and digital technology. [Doktorgradsavhandling]. Universitetet i Sørøst-Norge. https://hdl.handle.net/11250/2756969
Utdanningsdirektoratet. (2019). Læreplan i kunst og håndverk (KHV01‑02). Fastsatt som forskrift. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/lk20/khv01-02?lang=nob
Ødegaard, E. E., Hu, A., Severina, E., Oropilla, C. T. & Birkeland, Å. (2023). Felles utforskning som arbeidsform –en vei å vise –en vei å gå. Rapport fra en nasjonal studie om innhold og arbeidsmåter i barnehagen (KINDknownotes series 8, 2023). Høgskulen på Vestlandet. felles-utforskning-som-arbeidsform—rapport-fra-nasjonal-studie-om-barnehagens-innhold-og-arbeidsmater-kindknownoteseries_2023_.pdf (hvl.no)
Om forfatterne
Karete Roksvåg har undervist i formgiving, kunst og håndverk ved barnehagelærerutdanninga og i faglærerutdanninga ved Universitetet i Sørøst-Norge siden 2017. Lovise Søyland har undervist i formgiving, kunst og håndverk ved barnehagelærerutdanninga og grunnskolelærerutdanninga, og i Visuelle kunstfag ved Universitetet i Sørøst-Norge siden 2011. Begge to har forsket i og gjennom egen undervisning sammen med studenter og barn i barnehage og skole. Søyland disputerte i 2021 med doktorgradsprosjektet Grasping materialities: Making sense through explorative touch interactions with materials and digital tecknologies.
