Stille!

I Jettegryta barnehage er det å være forskjellig det vi har felles. Vi er en av Norges mest
mangfoldige barnehager og ligger i et levekårs-utsatt område, på Mortensrud i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Vi har over 90% flerspråklighet, med over 25 språk fordelt på 70 barn. Vi har barn som snakker flytende norsk i tillegg til morsmål, barn som er nyankomne flyktninger og ennå ikke har lært et eneste ord norsk – og alle nivåer midt imellom.

Vi vet at det er en risiko for at barn som snakker lite norsk blir stående «på vent» utenfor leken, og lett blir sett på som objekter for norskinnlæring heller enn som fullverdige medlemmer av barnehagens fellesskap (Ilje-Lien, 2018). Derfor er vår visjon at Jettegryta barnehage skal være et inkluderende fellesskap der norsk-kunnskaper ikke er inngangsbilletten. I Jettegryta skal vi ikke ha noen barn «på vent».

«Språklig mangfold skal være en berikelse for hele barnehagen», sier Rammeplan for barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2017). Vi skal støtte barnas morsmål samtidig som vi aktivt utvikler barnas norskspråklige kompetanse. Noen vanlige råd for å oppnå dette, er å bruke tospråklige bøker og tospråklige assistenter/morsmålslærere. Men det finnes ingen slike konkrete råd som fungerer for hypermangfoldige barnehager som vår. Vi kan ikke ha 25 morsmålslærere gående i gangene.

Å lese tospråklige bøker på en avdeling der det er 18 barn og 16 ulike språk medfører også noen utfordringer. Det er behov for mer forskning på hvordan barnehager kan jobbe for å støtte flerspråklige praksiser, samt for diskusjoner om utfordringene slike praksiser medfører (Romøren et. al, 2023). Mens vi venter på at forskerne skal starte, bestemte vi oss for å finne våre egne løsninger.

Vi har støttet oss på Bakhtins vide forståelse av kommunikasjon, der enhver form for handling – kroppspråk, verbalspråk, stillhet, estetiske uttrykk, kan være uttrykk for kommunikasjon (Giæver, 2020). Vi har valgt ordløse bildebøker («stillebøker») som innfallsvinkel til arbeidet.

Et viktig prinsipp har vært at bøkene ikke skal være instrumentelle redskaper for vokabularlæring, men kunstneriske innganger til levende, lekende, opplevelsesrike fellesskap.

Jettegryta Barnehage

I Jettegryta jobber vi fest- og prosjektbasert! Siden vi har så mange ulike kulturer og religiøse bakgrunner representert, blir det veldig mange markeringer av høytider gjennom året, noe som setter et tydelig preg på vår årsrytme. Vi jobber ellers prosjektbasert og legger vekt på både lek, prosjekter og fester skal skje på tvers av «avdelingsgrensene», slik at vi får utnyttet faglige-, språklige- og vennskapsressurser hos små og store på best mulig måte.

Dette prosjektet har åpnet øynene våre for hvor godt egnet Bakhtins dialogiske tilnærming,det at vi lærer nettopp fordi vi er forskjellige er inn i mangfoldsarbeidet. Å jobbe med hans teorier i ryggen har gjort oss oppmerksomme på barns og voksnes posisjonering inn i fellesskapet og gitt oss et mye videre syn på kommunikasjon (Pesch & Worum, 2020).

Hva er stillebøker?
En inngang til å kommunisere
om det som virkelig betyr noe.
De er familiefotoalbum,
der vi kan se oss selv.
De er veier inn i det helt uventede,
Mulighetsrom for prosjekter
vi aldri kunne drømt eller tenkt frem uten.
De rører oss dypt og ekte.
Får barn og voksne til å gråte sammen,
le sammen, se hverandre på nytt.
I andre bøker blir barna opptatt av
hvem karakterene er.
I stillebøkene finner de seg selv.

Metoder

Vi prøvde å finne en felles arbeidsmetode, en «oppskrift» alle kunne bruke. Hvordan leser vi bøker uten ord? Ordløse bildebøker blir ofte brukt instrumentelt til å lære inn vokabular og begreper på nasjonalspråket (Arizpe, 2013). Vi ville bruke dem fritt, estetisk og lekende. Vi fant aldri noen «oppskrift». Det kunstneriske og kreative fungerer jo sjelden slik. Men dette var det vi gjorde:

• Hver avdelings stilleboksamling ble presentert pent og oversiktlig på avdelingene. Selvsagt i barnehøyde. Hver avdeling hadde koselige, innbydende «lesesteder».
• Når vi skulle lese en stillebok, åpnet den voksne boken i stillhet. Utspillet skulle alltid være barnets: De kunne møte boken med samtale, med lydeffekter, med dans, de kunne tegne eller dramatisere eller finne konkreter og leke ut handlingen. Eller de kunne selvsagt også bare sitte der, tett inntil den voksne og bla i boken i stillhet. Men utspillet var deres.
• Så vi innledet likt, men resten ble opp til hver enkelt voksens tilstedeværelse, lydhørhet og kreative handlekraft. Derfor vokste dette lille aksjonsforskningsprosjektet, som egentlig skulle bestå av bare to felles aksjoner, til et mangfold av små og store aksjoner rundt på hele huset – og alle ble veldig forskjellige.

Høyt, høyt oppå veggen
har vi hengt bilder fra stillebøker.
Barna får klatre opp på en stige for å se på bildene.
En gutt klatrer ivrig til værs.
Står og studerer ett av bildene,
et bilde av en jente som ser havet for første gang.
«Ser du noe fint?», spør en voksen.
Da snur han seg raskt,
legger fingeren mot leppene og sier «Hysj!»
Han flytter stigen slik at han kan legge øret
helt inntil bildet og står musestille og lytter.
«Hva hører du?», spør den voksne forsiktig.
Han snur seg glad, hever hendene i været
og roper ut en bølgelyd:
«FSJSSSSHJJJJ!»
Det å våge stillhet åpner for et rikere samspill.
Et samspill der det estetiske og kroppslig handlende
åpner juv av uprøvde muligheter mellom oss.

«Bøker skal ha ord»

«Den voksne er alltid mest kompetent»

«Barn som ikke snakker norsk klarer ikke delta i barnehagens fellesskap»

«Barn som ikke snakker norsk kan ikke uttrykke følelsene sine i barnehagen»

Norske barnehager er fulle av diskurser, forestillinger vi tar for gitt som påvirker hvordan vi tenker, snakker og handler (Bøe & Thoresen, 2017). Med prosjektet «Stille!» ville vi bruke en estetisk inngang til å utfordre noen av dem. Ikke bare fordi det er spennende og utviklende å jobbe med det estetiske. Heller ikke bare fordi prosjektet oppfylte de fleste av Rammeplanens mål for kunst, kultur og kreativitet. Men fordi de to siste diskursene på listen vår treffer akkurat vår barnegruppe så hardt og urettferdig at å ikke gjøre noe med dem ville vært å svikte vårt samfunnsoppdrag.

Utgangspunktet vårt var stillebøker, eller ordløse bildebøker som de også kalles. Vi synes bøkene var spennende og så mange pedagogiske muligheter. Men ingen av oss klarte å forutsi hvordan disse små bøkene i løpet av noen måneder ville snu opp-ned både på lesepraksiser, estetiske praksiser og maktforhold i barnehagen vår.

Stillebøker

Selv om stillebøkene er forholdsvis ukjente i Norge, er det en sjanger som har vært en viktig del av bildebokverdenen siden 1960-tallet. I en stillebok er det bildene som er meningsbærende, og både bildespråk og form blir derfor ofte strukket til bristepunktet, slik at de blir som «kunstverk man kan bære med seg overalt, som små eksplosjoner av glede» (Lee, 2018). Fraværet av tekst gjør dem tilgjengelig for alle, helt uavhengig av språk, litterasitet, alder og kulturell bakgrunn (McGillykuddy, 2018).

Hva handler bøkene om?
Vi fant ut at de handler om oss.
Om det store ruvende mangfoldet vårt.
Om å være med.
Om trøst, om fare, om fantasiens kraft.
Det handler om å bli synlig.
Vi har øvd oss på å se.
Og gjennom det har vi blitt mer synlige for
hverandre.

I tillegg til å være en pedagogisk og estetisk mulighet snur disse bøkene også opp-ned på maktforholdet mellom voksen og barn (Arizpe, 2013). Tenk på gamle dager, da den katolske kirke rådet landet vårt. De hellige skriftene var på latin, et språk bare prestene kunne. Slik er voksenrollen fortsatt i forhold til tekstbøker i barnehagen: Vi voksne eier teksten. For noen av barna er språket like uforståelig som latin ville vært for de fleste voksne. Stillebøkene endret dette misforholdet: Plutselig ble barn og voksne likestilte i jakten på mening. Vi opplevde at bøkene ga større rom for oss til å «være lydhøre, anerkjenne og imøtekomme» barnas kulturbakgrunner og barnekulturer (Kunnskapsdepartementet, 2017).

Prosjektet var planlagt å vare i tre måneder og bestå av to aksjoner. Men aksjonsforskningsprosjektet vokste seg raskt større, og flere små og store aksjoner ble til underveis i hele barnehagen. I denne artikkelen presenteres aksjonene «Skyggedans» og «Bølge» for å vise litt av den kreative bredden i prosjektet, som varte i over 8 måneder.  

Skyggedans

Barna ble introdusert for et utvalg stillebøker som omhandler skygge og bevegelse, og de ble raskt favoritter hos barna. Boken Flora and the flamingo (Idle, 2013) inspirerte straks til fysiske uttrykk, med illustrasjoner som viser en flamingo og en jente som speiler hverandres bevegelser, som en dans. Barna danset og improviserte med ulike bevegelser. Barnehagen inviterte etter hvert en profesjonell ballettdanser til barnehagen, som gav en liten forestilling og instruksjoner til både barn og voksne. Ved å benytte seg av kompetanse i personalet og i barnehagens nettverk, ble også tamilsk dans og hip hop introdusert for barna. Det ble danset overalt, hele tiden! 

Bøkene om skygge bidro til at barn og voksne undret seg sammen om skygger og prøvde å lage skygger som i bøkene. De lekte med lys og skygger, lagde skyggefortellinger på veggen og gikk på skyggejakt i nærmiljøet. Plutselig oppdaget de at skygger kan danse! Personalet satte opp et lerret i et rom og skyggedansen ble en forestilling som etter hvert ble filmet: «De tre små bøkene ble til fire uker med dans og musikk, skygge og lys, filming og lesing» av Jettegryta barnehage. 

Bølge 

Boken Wave (Lee, 2008) ble hele barnehagen kollektivt forelsket i. «Det er som om noen har tegnet et dikt!», utbrøt en mor da hun så den. Gradvis ble et hav tryllet fram i et rom ved hjelp av gjenbruksmaterialer, flasker, lys, vakre stener og andre skatter barna fant i barnehagen. Bokens vakre bilder inspirerte til utforsking av akvarellmaling, ulike maleverktøy og teknikker.  

Boken inspirerte barna til å komme med en lydlig respons på inntrykkene. De laget bølgelyder, måkelyder og forestilte seg hva jenta sa. Personalet tok tak i barnas impuls og tilrettela for at barna kunne utforske ulike lydkilder og underveis ble det gjort lydopptak til det som ble bokens lydspor. Dette ble høydepunktet ved aksjonen.  

• I en stillebok finnes det uendelig mange historier. Din jobb som formidler er å gi plass til alle sammen. 
• Bruk en bok lenge. For hver gjennomlesing vil dere oppdage noe nytt.  
• Nyt det å være sammen i stillheten. Bruk øyekontakt aktivt, smil og les på barnas kroppsspråk når det er greit å bla videre. Husk at i en stillebok kan du også gjerne bla bakover eller slå opp samme side flere ganger, avhengig av hva gruppen trenger. 
• Barn responderer på stillebøker ulikt: med stillhet, med lyd, med sang, dans, dramatisering eller å prate på ulike språk. Alt er like riktig så lenge barnet får eie fortellingen like mye som de voksne og alle uttrykksmåter blir anerkjent. 
• Øv opp gruppens visuelle litterasitet, altså evnen til å lese, forstå og uttrykke seg i bilder. Jettegryta brukte blant annet bildekunstkort til å leke og øve på dette. 
• Kos dere og senk skuldrene. Hver bok skal ikke bli et prosjekt. 
• Styrer tar ansvar for boksamling og er stadig på utkikk etter ny og relevant litteratur, for å sikre kontinuitet.  
• La barna låne bøker med seg hjem. 
• Kos dere og senk skuldrene. Hver bok skal ikke bli et prosjekt. Av og til skal vi bare sitte tett sammen og lese, kanskje i stillhet. Kanskje barnet vil snakke om det hen ser på norsk eller morsmål. Kanskje hen reiser seg og danser boken for deg? Nyt boken og samværet og la det som skjer skje.

Barnehagen viser et bevisst forhold til å speile barnehagens mangfold gjennom å introdusere barna for varierte kunstinntrykk og kunstuttrykk. Juryen ble raskt begeistret for dette prosjektet og opplever at det tilfører noe nytt. Prosjektet viser en forbilledlig måte å jobbe med mangfold og barns medvirkning på. Møtet med bøkene starter med det sanselige, og gjennom å skape gode miljøer rundt bøkene, skapes estetiske opplevelser ut fra barnas interesser. Aksjonsformen viser seg å være en god form der prosjektet er i stadig i utvikling og bevegelse. Det er gledelig for juryen å se at prosjektet er et felleseie for hele barnehagen, der alle i personalgruppa er involvert og at det foregår over tid.  

Juryen, 2023

Juryen for den Nasjonale barnehageprisen for kunst og kultur 2023, har bestått av:

Morten Sæther

Morten Sæther er dosent i musikkpedagogikk ved DMMH. Han undervisar på både bachelor- og masterutdanningane i musikk og kunstpedagogikk og har også erfaring frå grunnskule og kulturskule. Han har publisert fleire bøker og artiklar om barns musikalske utvikling, musikk i barnehagelærarprofesjonen og musikkpedagogisk arbeid i barnehagen.

Sæther har internasjonal erfaring med det kunstfaglege feltet i barnehageutvikling og barnehagelærarutdanning  i fleire europeiske og afrikanske land. Han har leia og rettleia ei rekke musikk- og kunstpedagogiske prosjekt i barnehagen. Han har hatt tett samarbeid med Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringa over fleire år.

Ingrid Skarprud

Ingrid Skarprud er utdanna kunstnar og pedagog frå Kunst- og designhøgskolen i Bergen (no KMD). Ho har mange års erfaring som kunstnarisk leiar i Bortigard barnehage og jobbar no som lærar på institutt for kunstfag ved Høgskulen på Vestlandet. «I det kunstpedagogiske arbeidet er eg interessert i prosessen og å utvide kva type kunst og kunstnarar ein jobbar med inn mot barn. Kunsten ein formidlar må spegla det mangfaldet av interesser som er i ei barnegruppe»

Ingrid har vore engasjert i fleire kunst- og kulturprosjekt mot barn og tilsette i barnehage, blant anna som bidragsgivar i KKS, Kulturtanken og Norsk kulturskole sitt prosjekt Kulturbarn, der ein blant anna skulle auke kvaliteten på kunsttilbodet for barn 0-8 år.

Kathrine Pedersen

Kathrine Pedersen er rådgivar ved Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringa (KKS) og har eit særleg ansvar for barnehagefeltet. Ho er utdanna barnehagelærar og har jobba som pedagogisk leiar i barnehage i fleire år. Som pedagogisk leiar var ho opptatt av å skape arenaer der barna fekk rom for å oppleva og skape, eksperimentere og få inspirasjon til egne kunstnariske uttrykk.

På KKS har ho jobba med prosjekt som Kulturbarn, REKOM, utvikling av undervisningsopplegg og støtteressursar, samt at ho har skrive artiklar for både Barnehagefolk og Verktøykassa.

Arizpe, E. (2013). Meaning-making from wordless (or nearly wordless) picturebooks: what educational research expects and what readers have to say. Cambridge Journal of Education, 43(2), 163–176. https://doi.org/10.1080/0305764X.2013.767879

Thoresen, M. & Bøe, M. (2017). Å skape og studere endring : aksjonsforskning i barnehagen ( 2. utg.). Universitetsforlaget

Duckels, G. & Jaques, Z. (2019). Visualizing the Voiceless and Seeing the Unspeakable: Understanding International Wordless Picturebooks about Refugees. Jeunesse: Young People, Texts,Cultures, 11(2), 124–150. https://doi.org/10.17863/CAM.46713

Giæver, K. (2020). Tilgang til fellesskap i den flerkulturelle barnehagen. Barn – forskning om barn og
barndom i Norden, 38(2). https://doi.org/10.5324/barn.v38i2.3705

Idle, M. (2013). Flora and the Flamingo. Chronicle Books 

Ilje-Lien, J. (2018). Se, hun snakker! En studie av estetiske og kroppslige måter å snakke sammen
på. NOA-Norsk som andrespråk, (1-2).

Kunnskapsdepartementet. (2017). Rammeplan for barnehagen: Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Udir. https://www.udir.no/contentassets/7c4387bb50314f33b828789ed767329e/rammeplan-for-barnehagen—bokmal-pdf.pdf

Lee, S. (2008). Wave. Chronicle Books

Lee, S. (2018). The Border Trilogy. Corraini Edizioni.

Pesch, A.M. & Worum, K.S. (2020). Når vi skal snakke om «Hjulene på bussen». I A. Eriksen & B. Isaksen (Red.), Kunsten å samles (s. 128-138). Universitetsforlaget.

Romøren, A. S. H., Garmann, N. G., & Tkachenko, E. (2023). Present but silent? The use of languages other than Norwegian in mainstream ECEC. Nordisk barnehageforskning, 20(1).
https://doi.org/10.23865/nbf.v19.31