Gå til hovedinnhold
Modell 3 bokser med pil mellom

Modell for livsløpstenkning i håndverksbasert design (Maus, 2019a, norsk oversettelse, forenklet versjon)

Livsløpstenkning i håndverksbasert design

Ingvill Gjerdrum Maus, førsteamanuensis ved OsloMet, skriver her om hvordan elever kan øke sin forståelse av produkters miljøpåvirkning og hvordan denne kan reduseres, ved å reflektere over spørsmål om miljøhensyn i et produkt de selv har laget.

Tekst og modeller: Ingvill Gjerdrum Maus, førsteamanuensis ved OsloMet

Gjennom bruk av designmetode for bærekraft kan lærere utvikle spørsmål for refleksjon, som bruker elevenes egne produkter som eksempler på påvirkning mellom produkt og miljø. Teksten er basert på artikkelen Developing design literacy for sustainability: Lower secondary students’ life cycle thinking on their craft-based design products og phd.-avhandlingen som denne inngår i (Maus, 2019a, 2020)

Design for bærekraft

Design for bærekraft (DfB, Design for Sustainability, DfS) er en samlebetegnelse på metoder for å designe produkter og systemer som ivaretar bærekraftige miljø. Metodene kan brukes i både produktutvikling og produktvurderinger i designprosjekter med barn og unge. Dette til tross for at metodene opprinnelig er utviklet for produktutvikling i profesjonell designpraksis og designutdanning på universitetsnivå. For å kunne anvende metodene i designprosjekter trenger læreren grunnleggende kunnskap om prinsippene og praksisene i DfB, i tillegg til material- og produktkunnskap.

Prinsipper om livsløpstenking og trippel bunnlinje

Prinsipper er ideer som er ledende for praksis. To prinsipper ligger til grunn for DfB-praksisene. Det første prinsippet er livsløpstenkning (LLT, Life Cycle Thinking, LCT, Heiskanen, 2002). Dette er ideen om at alle gjenstander har et livsløp, fra materialene utvinnes i naturen til gjenstanden er avhendet, dvs. kastet. Hele livsløpet omtales gjerne som vugge-til-grav fra materialutvinning til produktavhending på avfallsdeponi (Cooper, 2005), eller vugge-til-vugge fra materialutvinning til produktgjenvinning til nye materialer, produkter eller jord (McDonough & Braungart, 2009). Produkter som bare gjenvinnes én gang ved for eksempel energigjenvinning i avfallsforbrenning får et livsløp fra vugge-til-vugge-til-grav. Livsløpet kan deles inn i livsløpsfaser, for eksempel materialutvinning, produksjon, distribusjon, bruk, avhending og gjenvinning. I skolen kan det være hensiktsmessig å dele livsløpet opp i de tre fasene før, i og etter det håndverksbasert designarbeidet, som elevene erfarer i skoleverkstedet (Maus, 2019a).

I skolen kan det være hensiktsmessig å dele livsløpet opp i de tre fasene før, i og etter det håndverksbasert designarbeidet, som elevene erfarer i skoleverkstedet (Maus, 2019a).

Produkter påvirker miljøer i positiv og/eller negativ retning igjennom alle sine livsløpsfaser. Informasjon om produkters potensielle miljøpåvirkning kan samles og anvendes i livsløpsanalyser (LLA, Life Cycle Assessment, LCA, Heiskanen, 2002) som legges til grunn for valg i designprosessen. Å samle all denne informasjonene er både vanskelig og tidkrevende, men man kommer langt med kunnskap om materialenes livsløp, som for eksempel om materialene kommer fra fornybare eller ikke-fornybare kilder, hvilke bruksegenskaper de har og om de er gjenvinnbare eller ikke.

Det andre prinsippet er trippel bunnlinje (TBL, Tripple Bottom Line, Elkington, 1999) som viser til miljøregnskap med tre bunnlinjer der man redegjør for hvordan produktets livsløp bidrar til bærekraftige miljø, herunder:

  1. Biologiske miljø, med gode miljøkvaliteter.
  2. Sosiale miljø, med sosial rettferdighet.
  3. Økonomiske miljø, med økonomiske velstand.

Dette miljøregnskapet brukes til produktvurderinger, produktforbedringer og produktinformasjon for å styrke produktets bidrag til bærekraftig utvikling. I skolen kan disse punktene være mål vi jobber mot og reflekterer over i produktutvikling, både før og underveis i prosessen, samt i produktvurdering av ferdig produkt.

I skolen kan disse punktene være mål vi jobber mot og reflekterer over i produktutvikling, både før og underveis i prosessen, samt i produktvurdering av ferdig produkt.

Praksiser for effektiv, sirkulær ressursbruk og produktholdbarhet

DfB-praksisene tar sikte på å begrense produkters negative påvirkning og øke produkters positive påvirkning på miljøer, og da spesielt på biologiske miljøer. Dette gjør de ved å redusere tapet av ressurser som materialer, vann og energi gjennom produktets livsløp. Det finnes tre hovedretninger innenfor designpraksisene her: design for effektiv ressursbruk (Cooper, 2005), design for sirkulær ressursbruk (McDonough & Braungart, 2009) og design for produktholdbarhet (Chapman, 2015; Cooper, 2005; Stahel, 2010). Hvilken praksis som har størst potensiale for å spare miljøet vil variere fra produkt til produkt, ettersom det er fordeler og ulemper med dem alle. I mange produkt, men ikke alle, vil det også være mulig å kombinere de ulike praksisene. Alle praksisene sammenfaller i stor grad med, og kan derfor fint integreres og brukes til å videreutvikle en rekke design-, kunst- og håndverksprosjekter i skolen, slik at elevene kan lære om hvordan å ta miljøbevisste og miljøbesparende valg.

Alle praksisene sammenfaller i stor grad med, og kan derfor fint integreres og brukes til å videreutvikle en rekke design-, kunst- og håndverksprosjekter i skolen, slik at elevene kan lære om hvordan å ta miljøbevisste og miljøbesparende valg.

Design for effektiv ressursbruk (Eco-Efficiency, Cooper, 2005) er den første praksisen. Denne konsentrerer seg om produktets livsløp fra vugge til grav. Eksempler på denne praksisen er reduksjon av materialmengden i produkter, redusert emballasjestørrelse og redusert materialsvinn og avkapp i produksjonsprosesser. I tillegg brukes denne praksisen til å redusere bruken av vann og energi i produksjonen av produktmaterialer, produksjonsprosesser og produktbruk. Fordelen med denne metoden er at det ofte er enkelt se hvor ressurser blir spart. Utfordringene er at produktet med lavt materialinnhold kan få lav bruddstyrke og kort levetid. En annen utfordring som spesielt forekommer i produkter som bruker energi, vann eller andre stoffer i bruksfasen er at effektivitetsideen om at nye produkter er ressursbesparende, kan føre til «grønn vekst» med hyppige produktutskiftinger og dermed en økt total ressursbruk.

Design for sirkulær ressursbruk fra vugge til vugge (Eco-Effectiveness, Cradle-to-Cradle Design, McDonough & Braungart, 2009) er den andre praksisen. Metoden har mye til felles med design for effektiv ressursbruk, men grunntanken er en annen. Målet er ikke å spare ressurser (eco-efficiency), men å skape ressurser (eco-effectiveness) i alle produktets livsfaser. Produkter designes slik at de kan bli demontert, materialene sortert i biologiske og tekniske materialer og oppvunnet til jord for nye planter eller tekniske materialer til nye produkt uten fare forurensing. Produksjonsprosesser designes også slik at de avgir ressurser som rent vann og elektrisitet til samfunnet der det er mulig. Dermed vil det ikke finnes noe tap av ressurser. Dette høres enkelt nok ut, men mange stoffer som vi bruker i dag vil måtte erstattes av andre stoffer (substitueres), ettersom de ikke kan inngå trygt i gjenvinning sammen med andre materialer. Dermed avhenger denne metoden av omfattende teknologisk utvikling av materialer og produksjonsmetoder.

Design for produktholdbarhet (Durability, Longevity; Chapman, 2015; Cooper, 2005; Stahel, 2010) er den tredje praksisen. Denne konsentrerer seg om å forlenge bruksfasen i produktets livsløp, for å unngå høyt produktforbruk med rask produktforeldelse og produktutskifting. Dermed spares både ressurser til produksjon av nye produkter og ressurser i avfallshåndtering av avhendete produkter. Metoden fokuserer på design av produktkvaliteter, herunder:

  1. Ytre, estetiske kvaliteter, som eldes med stil og promoterer redusert konsum.
  2. Indre kvaliteter, som bruddstyrke og vedlikeholds- og reparasjonsmuligheter.
  3. Funksjonelle kvaliteter, som praktisk form og funksjon.
  4. Kvaliteter som fremmer emosjonell produkttilknytning (affeksjonsverdi) gjennom minner ol.

Systemdesign for reparasjonstjenester er også tilknyttet denne metoden, mens systemdesign for produktgjenbruk forholder seg både til ideer om produktholdbarhet og sirkulær ressursbruk.

Livsløpstenkning i håndverksbasert design

I barns og ungdoms praktiske arbeid med design, kunst og håndverksprosjekter kan prinsippene og praksisene i DfB anvendes i samtaler om miljøhensyn i alle produktets livsløpsfaser. Denne typen samtaler har jeg valgt å kalle livsløpstenkning i håndverksbasert design, med inspirasjon i Heiskanens’ (2002) beskrivelse av Life Cycle Thinking.

I barns og ungdoms praktiske arbeid med design, kunst og håndverksprosjekter kan prinsippene og praksisene i DfB anvendes i samtaler om miljøhensyn i alle produktets livsløpsfaser.

I 2015 gjennomførte jeg en casestudie om bruk av livsløpstenkning i faget Kunst og håndverk i ungdomsskolen (Maus, 2019a). Forskningsprosjektet hadde et todelt mål: Den ene delen av målet var å finne ut hvilke erfaringer fra håndverksbasert design elevene brukte i refleksjon over spørsmål om miljøhensyn i deres designpraksis og designprodukt. Det andre var å finne ut hvilke DfB-praksiser som sammenfaller med elevenes erfaringer og som derfor kan bli bruk som eksempler på miljøvennlige design i deres praktiske arbeid. Med kunnskap om disse to sidene ved elevers livsløpstenkning, vil undervisningsopplegget kunne utvikles til å omfatte DfB. I studien deltok 7 elever fra 10. trinn i gruppeintervjuer om miljøhensyn i et keramisk produkt som de hadde laget på skolen. Elevene hadde utviklet god kunnskap om produktet gjennom 54 timers arbeid med design, produksjon og presentasjon av produktet. Miljøhensyn hadde derimot ikke vært et tema i dette prosjektet. I gruppeintervjuene som varte i ca. 1 time, reflekterte elevene over spørsmål om miljøhensyn knytt til materialer, produksjon og produktkvaliteter i keramikkprodukt de hadde laget på skolen.

I samtale med hverandre brukte elevene det hadde lært i prosjektet til å reflektere over miljøhensyn i produktenes livsløp. Da elevene snakket om miljøhensyn i produksjonsfasen i håndverksbasert design refererte de til designpraksiser de hadde erfart i skoleverkstedet, mens de brukte kunnskap om egenskaper i materialer, produkter og produksjon da de snakket om miljøhensyn i fasene før og etter det håndverksbaserte arbeidet i skoleverkstedet. Designpraksisene de snakket om samsvarer med DfB-praksiser, mens material-, produkt- og produksjonsegenskapene de brukte samsvarer med egenskaper som er avgjørende for å kunne praktisere DfB. Dermed kan disse også brukes som eksempler i undervisning i DfB. Elevenes svar kan sorteres etter de tre faser i produktets livsløp:

  1. Materialutvinningsfase før håndverksbasert design: Egenskaper i materialer, produkter og produksjon som er avgjørende for DfB-praksiser for effektiv og sirkulær bruk av ressurser.
  2. Produksjonsfase i håndverksbasert design: DfB-praksiser for effektiv bruk av ressurser, sirkulær og trygg bruk av ressurser; og design for emosjonelle produkttilknytning til personlige eiendeler.
  3. Bruk og avhendingsfase etter håndverksbasert design: Egenskaper i materialer, produkter og produksjon som er avgjørende for DfB-praksiser for effektiv bruk av ressurser, sirkulær, trygg bruk av ressurser; og design for produktholdbarhet med funksjonelle, emosjonelle, estetiske og indre produktkvaliteter i dekorative gjenstander, personlige eiendeler og gaver.

Figuren under visualiserer de tre livsløpsfasene:

Modell med tekstbokser
Modell for livsløpstenkning i håndverksbasert design (Maus, 2019a, norsk oversettelse)

Refleksjon med elevene

Det finnes mange mulige temaer å snakke med elever om i et produkts livsløp. Dette er temaene elevene snakket om i denne casestudien.

Materialutvinningsfasen før håndverksbasert designpraksis. Denne fasen hadde foregått før design- og håndverksarbeidet i verkstedet, så elevene hadde ikke erfart denne, men reflekterte på bakgrunn av det de hadde lært om materialene og produktene i produksjonen. I denne fasen snakket vi om to temaer:

  • Biologiske ressurser for materialutvinning, om hvor vidt leire er en fornybar eller ikke-fornybar ressurs og konsekvenser av leireutvinning.
  • Menneskelige ressurser i materialutvinning, om arbeidsforhold og lønninger for arbeidere i leireutvinning.

Produksjonsfasen i håndverksbasert designpraksis. Denne fasen hadde foregått i design- og håndverksarbeidet i verkstedet, så her reflekterte elevene på bakgrunn av egen erfaring. I denne fasen snakket vi om tre temaer:

  • Effektiv bruk av materielle ressurser, om materialsløsing og muligheter for å redusere materialsvinn i produksjonsfasen.
  • Helse-, miljø- og sikkerhetshensyn, om bruk av personlig verneutstyr i arbeid med glasurer.
  • Produksjon og produktverdi, om hvor mye tid elevene hadde brukt på å lage produktet sitt, hvilken økonomisk verdi de anslo at produktet deres kunne ha og hvilken timelønn dette ville gi.

Bruk- og avhendingsfasen etter håndverksbasert designpraksis. Dette er fasen som ungdommen hadde designet produktene sine med tanke på. I denne fasen snakket vi om seks temaer:

  • Funksjonskvaliteter og produkters formål, om hva elevene tenkte å bruke produktet sitt til og om formen og størrelsen egent seg til dette formålet.
  • Produktets utslipp i bruk, om produktet ville ha utslipp av helse- og miljøskadelige stoffer i bruk og vedlikehold.
  • Affeksjonsverdi til personlige eiendeler og gaver, om hvordan produksjonsprosessen økte produktets affeksjonsverdi og om elevene planla å beholde eller gi bort produktet sitt.
  • Ytre, estetiske kvaliteter og kvalitetshåndverk, om elevene var fornøyd med produktets form, farge og overflate.
  • Indre produktkvaliteter og solid, reparabel konstruksjon, om sterke og svake punkt i produktets konstruksjon og hvordan produktet kan repareres hvis det går i stykker.
  • Trygt deponerbare eller gjenvinnbare produkt, om deres glaserte keramiske produkt kan gjenvinnes eller lagres i trygt avfallsdeponi og om glasuren eventuelt kan lekke av giftige stoffer i avfallsdeponiet.

Utfyllende beskrivelser av elevenes vurderinger og hvordan disse sammenfaller med DfB-praksisene kan leses i forskningsartikkelen (Maus, 2019a).

Elevenes involvering i miljøkonteksten

Ungdommene uttalte at de syntes det var nyttig å reflektere i fellesskap over spørsmål om miljøhensyn i produktdesign. I det praktiske arbeidet hadde de jobbet med eksempler på materialer, produkter og produksjonsprosesser, men ikke med eksempler på produkters miljøpåvirkning eller design for å redusere produktets negative miljøpåvirkning. Det var først gjennom spørsmålene at produktene deres ble eksempler på livsløpstenkning over påvirkningen mellom produkt og miljø. Spørsmålene var basert på de samme prinsipper og praksiser som brukes i profesjonell produktdesign og produktvurdering, og som ligger til grunn for produktinformasjonen som følger varer vil alle kjøper, bruker og avhender til deponi eller gjenvinning. Heiskanen (2002) trekker spesielt fram nytten av at produsenter og forbrukere har felles kunnskap om metode for vurdering av produkters miljøpåvirkning. I ungdommers utvikling av denne kunnskapen kan det synes nyttig å bruke deres egne eksempler på produktdesign, selv om disse håndlagde gjenstandene ikke likner på maskinproduserte handelsvarer. I disse produktene kan nemlig elevene dra nytte av sin førstehåndserfaring med produktets design, konstruksjon, produksjonsmetoder og materialbruk.

Ungdommene uttalte at de syntes det var nyttig å reflektere i fellesskap over spørsmål om miljøhensyn i produktdesign. I det praktiske arbeidet hadde de jobbet med eksempler på materialer, produkter og produksjonsprosesser, men ikke med eksempler på produkters miljøpåvirkning eller design for å redusere produktets negative miljøpåvirkning. Det var først gjennom spørsmålene at produktene deres ble eksempler på livsløpstenkning over påvirkningen mellom produkt og miljø.

Design for bærekraft i alle materialer, teknikker og produkter

DfB er en designmetode som kan anvendes i arbeid med alle typer materialer, teknikker og produkter. I casestudien som er beskrevet i artikkelen jobbet elevene med leire, keramikk og glasur, men jeg har også gjennomført en casestudie i håndverksbasert design for bærekraft sammen med elever og lærere som jobbet med et trearbeidsprosjekt i sveipeteknikk (Maus, 2019b). Dette er to ulike materialer og teknikker, men felles for disse er at de er tidkrevende, teknisk vanskelige og at materialet totalt endrer karakter gjennom håndverksprosessen. Leire er et ikke-fornybart plastisk materiale som endrer karakter til hard ikke-gjenvinnbar keramikk gjennom brenning. Videre fargesettes keramikken gjennom glasering med helseskadelige glasur bestående av glasspulver og mineraler som brennes fast. Tre er et fornybart, komposterbart materiale som kan endres fra rett til rund form gjennom bløtlegging og pressforming, men som ved tilføring av ikke-biologisk nedbrytbart lim ikke lenger kan komposteres uten forurense jorden. Dette skaper rom for refleksjon.

Som underviser i DfB for faglærerstudenter i design, kunst og håndverk, har jeg sett utallige bruksområder til disse designmetodene. De kan for eksempel godt anvendes i mer tekniske produksjoner som 3D-printing, laserkutting og digitalt mønsterkonstruksjon til søm el. Heldigitale DfB-prosjekter kan handle om ressursbruk (energi, metall og plast) i datamaskinenes livsløp (produksjon, bruk og avhending), om materialutvinningen til datamaskinene bidrar til sosial rettferdighet, eller om designprosjektene kommuniserer ideer om bærekraftige aktiviteter og livsstiler el. Felles for alle designprosjekter som omfatter bruk eller utvikling av fysiske gjenstander er at gjenstandene har et livsløp og et bruksformål eller en uttrykksform som påvirker mennesker og miljø.

Kilder

Chapman, Jonathan. (2009). Design for (Emotional) Durability. Design Issues, 25(4 Autumn 2009), 29-35. http://www.mitpressjournals.org/doi/pdf/10.1162/desi.2009.25.4.29

Chapman, Jonathan. (2015). Emotionally durable design: Objects, experiences and empathy (2nd ed.). Routledge.

Cooper, Tim. (2005). Slower Consumption: Reflections on Product Life Spans and the “Throwaway Society”. Journal of Industrial Ecology, 9(1-2), 51-67. http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1162/1088198054084671/epd

Elkington, John. (1999). Cannibals with forks: The Triple Bottom Line of 21st Century Business. Capstone Publishing.

Heiskanen, Eva. (2002). The institutional logic of life cycle thinking. Journal of Cleaner Production, 10(5), 427-437. https://doi.org/10.1016/S0959-6526(02)00014-8

McDonough, William, & Braungart, Michael. (2009). Cradle to cradle: Remaking the way we make things. Vintage books.

Maus, Ingvill Gjerdrum. (2019a). Developing design literacy for sustainability: Lower secondary students’ life cycle thinking on their craft-based design products. FormAkademisk – Research Journal for Design and Design Education, 12(1), 1-18.  https://doi.org/10.7577/formakademisk.1725

Maus, Ingvill Gjerdrum. (2019b). Enhancing design literacy for sustainability among youth in crafts-based design education. Techne Series – Research in Sloyd Education and Craft Science A, 26(1), 93-108. doi:
https://journals.hioa.no/index.php/techneA/article/view/2851

Maus, Ingvill Gjerdrum. (2020). Enhancing design literacy for sustainability: Craft-based design for sustainability in lower secondary education in Norway. [Doktorgradsavhandling]. OsloMet – storbyuniversitetet https://skriftserien.hioa.no/index.php/skriftserien/article/view/700

Stahel, Walter. (2010). Durability, Function and Performance. In Tim Cooper (Ed.), Longer Lasting Products: Alternatives to the Throwaway Society (pp. 157-177). Gower.

Personvern og informasjonskapsler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer her.

Godta