Gå til hovedinnhold
Palett med vannfarger, tusj og kunstverk under utarbeidelse.

Prosessfoto av "Govat leat biekka buorit/Vinden bærer bildene", Ragna Misvær Grønstad, 2020. Foto: © Ragna Misvær Grønstad. Gjengitt med tillatelse.

Kunst, kart og makt

Vi tenker gjerne at kart er objektive gjengivelser av et geografisk område, noe vi kan orientere oss etter og forstå våre omgivelser gjennom. I dette essayet problematiseres et annet aspekt, nemlig hvordan kart kan utgjøre en maktfaktor ved kolonisering av urfolks landområder. Ved å undersøke to verk, Sápmi av Hans Ragnar Mathisen og Govat leat biekka buorit/Vinden bærer bildene av Ragna Misvær Grønstad, belyses temaer om samisk identitet og dekolonialisme; sentrale tema i en rekke ulike fag i LK20.

Høsten 2021 arrangerte Tromsø Kunstforening, i samarbeid med Árran Lulesamiske senter, utstillingen ČSV Terra cognito. Utstillingen viste et bredt utvalg av Hans Ragnar Mathisens kunstnerskap, inkludert en rekke av kunstnerens kartografiske intervensjoner. Blant disse var verket Sápmi fra 1975. Samme høst debuterte Ragna Misvær Grønstad på Høstutstillingen med verket Govat leat biekka buorit/Vinden bærer bildene, som visualiserer kunstnerens fortolkninger av et geografisk område i Hammerfest kommune. Også dette kan sies å være en kartografisk intervensjon.

  • Hvordan forholder de to kunstverkene seg til tiden de ble skapt i og til andre verk av de samme kunstnerne?
  • På hvilke måter belyser verkene temaer om samisk identitet og dekolonialisme?

Med et tidsspenn på omlag 45 år er dette interessante spørsmål til diskusjon.

I essayets første del redegjøres det for hvordan utstillingstittelen, ČSV Terra cognito, kan forstås. I hoveddelen beskrives henholdsvis Sápmi og Govat leat biekka buorit/Vinden bærer bildene, og begge verk undersøkes med utgangspunkt i spørsmålene ovenfor. I essayets avsluttende del sammenlignes de to verkene: Hva har de til felles, og på hvilke måter er de ulike når det gjelder kunstnernes kartgrafiske intervensjoner?

ČSV Terra cognito

«Čájet Sámi Vuoiŋŋa», «Vis Samisk Ånd», har med den samiske revitaliseringen å gjøre», uttalte Hans Ragnar Mathisen til avisen Sagat (Wersland, 2021, 22.9). For å forstå bakteppet for revitaliseringen kunstneren snakker om, må blikket vendes mot den samfunnspolitiske situasjonen på 1970-tallet, da begrepet ČSV oppstod. I hele den vestlige verden bar 1970-tallet preg av politisk opprør og heftige samfunnsdebatter. I norsk og samisk sammenheng stod konflikten rundt utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget helt sentralt. Motstanden mot utbyggingen av vassdraget var basert på samiske interesser og miljøvernhensyn og engasjerte bredt. Den ikke-voldelige kampen, blant annet med sultestreikende samer foran Stortinget, fikk stor betydning, og samene fikk internasjonal anerkjennelse for sin legitime protest mot myndigheters overgrep mot urbefolkningen (Hansen, 2017).

Forfatteren Svein Lund beskriver hvordan det allerede i første halvdel av 1970-tallet, før Alta-kampen slo ut for fullt, skjedde en begynnende oppvåkning og bevisstgjøring om hva fornorskingen hadde utsatt samene for (Lund et al., 2021). Den kunstneriske bevisstheten handlet blant annet om å skape et nytt rom for samisk kunst, i opposisjon til de koloniale stereotypiene som hadde etablert seg gjennom århundrer (Hansen, 2007).

Hva forstår man med samisk identitet?

Å gjøre seg selv og sin samiske identitet synlig gjennom mangfoldige og ulike kunstneriske uttrykk, ble viktig for en rekke samiske kunstnere. Men hva forstår man med samisk identitet? For disse kunstnere, som hadde tatt sin utdanning på vestlige kunstinstitusjoner og som kanskje ikke snakket samisk eller hadde vokst opp med reindrift, duodji eller andre typiske samiske tradisjoner, ble revitalisering av selve identitetsbegrepet viktig. De ville skape nye relasjoner mellom det samiske og det norske og gi rom for nye samiske identiteter. Denne frigjøringen, både fra vestlige konvensjoner, men også fra tradisjoner og forventninger i konservative samiske miljø, gjorde samiske kunstnere synlige som individer og som forskjellige (Hansen, 2007, 2017). I denne sammenhengen ble ČSV, Čájet Sámi Vuoiŋŋa (Vis samisk ånd) eller Čájet Sámevuođa (Vis at du er same/Vis samisk identitet), sentralt som spesifikke samiske slagord. ČSV-tegnet ble brukt i ulike sammenhenger og ble viktig for synliggjøring av både kunstnere og sameaktivister for øvrig (Hansen, 2007; Mathisen, 2015). Hans Ragnar Mathisen var en sentral kunstner og aktivist gjennom hele denne perioden. I 1972 tegnet han ČSV-logoen og tre år senere det aller første kartet over Nordkalotten, Sápmi, et kart uten nasjonale grenser og med bare samiske stedsnavn.

Begrepet terra cognito er tett knyttet til nettopp kart. Når terra cognito benyttes i tittelen på Mathisens separatutstilling fra 2021, så refereres det til et kjent begrep innen kartografien, nemlig terra incognita. Terra incognita ble tidligere benyttet for regioner eller kontinenter som ikke var kartlagt eller dokumentert (Gundersen, 2019). Disse såkalte hvite områdene førte til forestillinger om «tomme» territorier eller kontinenter, noe som ga rom for ulike fantasier om hva som befant seg der. I følge historiker og kartekspert U. Schneider kunne bruken av hvite områder være et uttrykk for kartografens bevisste valg, betinget av regler for hva som kunne sies og hva som burde forties, eller årsaken kunne være kartografens intensjon om bare å avbilde kjente og vitenskapelig korrekte fenomener (2007).

Fordi kart bidrar til å definere en nasjons geografiske enhet, ble kartografi et viktig instrument og maktmiddel i konstituering av nasjonalstater.

Fordi kart bidrar til å definere en nasjons geografiske enhet, ble kartografi et viktig instrument og maktmiddel i konstituering av nasjonalstater. I en større sammenheng har ønsket om nasjonalstaten som en språklig, kulturell og historisk enhet bidratt til utstrakt homogenitet i utformingen av kart, noe som igjen har ført til at urfolks navn og betegnelser ofte forsvant, ikke bare fra kartene, men også fra språket selv (Schneider, 2007). I følge Schneider snakker vi her om toponymisk kolonialisme eller glottofagi, altså språkmord, fordi europeerne som dominant samfunn brukte europeiske språk for å benevne byer, elver og fjell i kolonistatene (2007). Dette er et viktig bakteppe å ta med seg, også i forståelsen av Mathisens og Misvær Grønstads kartografiske intervensjoner.

A. Kvernberg ved Nasjonalbibliotekets kartavdeling forteller at da Finnmark, som del av nasjonsbyggingen, skulle kartlegges på 1800-tallet, stod det i kartografens instruks av samiske navn i minst mulig grad skulle brukes (Jacobsen, 2021). De nordligste områdene av Norge, som tidligere rent kartografisk hadde vært terra incognita for deler av Norges befolkning, ble kartlagt og dokumentert for et norsktalende publikum, se f.eks. kartutsnittet fra Hammerfest kommune, fig.1a. Etter at Lov om stadsnamn trådte i kraft i 1991 er dette endret, som fig.1b viser.

Fordi kart først og fremst er ment å hjelpe oss med å orientere oss, førte fornorskningen av samiske stedsnavn til at samene ble fratatt noe av den geografiske orienteringen og dermed ble fremmedgjort fra landområder som de i utgangspunktet kjente godt. Hans Ragnar Mathisen formulerer denne fremmedgjøringen som en metafor, når han til avisen Sagat sier at dersom andre kommer inn i ditt hjem og definerer det, så blir det fremmed for dem som bor der. Kunstneren har derfor omskrevet begrepet til terra cognito fordi dette området, Sápmi, er kjent land for samene. «Dette er vårt hjemland. Det er det det er», uttaler han (Wersland, 2021, 22.9).

«Dersom andre kommer inn i ditt hjem og definerer det, så blir det fremmed for dem som bor der». H.R. Mathisen til avisen Sagat 22.9.21.

ČSV Terra cognito kan, med bakgrunn i det foregående, forstås både som en identitetsmarkør, som en erklæring og som en aktiv kunstnerisk handling for å ta tilbake, redefinere og revitalisere samisk historie og kultur i samtiden. Som utstillingstittel handler dette om Mathisens kunstnerskap, men også Misvær Grønstads Govat leat biekka buorit/Vinden bærer bildene kan leses inn mot en slik forståelse av begrepet  ČSV Terra cognito

Sápmi av Hans Ragnar Mathisen

Hans Ragnar Mathisen, Keviselie eller Elle-Hánsa, som er hans samiske navn, ble født i Narvik i 1945, mens familien var under tvangsevakuering fra Finnmark. Som liten fikk han tuberkulose og måtte tilbringe flere år på Kysthospitalet i Tromsø, en by han senere har vært bosatt i store deler av livet. Sin kunstutdannelse har han fra Statens Håndverks og Kunstindustriskole og Statens kunstakademi. Mathisen har et omfattende og aktivt kunstnerliv bak seg. Han ble tidlig engasjert i samiske kunstneres rettigheter og var en av initiativtakerne til Samisk kunstnergruppe og etableringen av Samiske kunstneres forbund (SDS). Han reiste mye, og hans samfunnsengasjement inkluderte urfolk fra ulike deler av verden. Gjennom hele sitt kunstnerliv har Mathisen arbeidet for synliggjøring av samisk kultur, verdslig som åndelig, noe som blant annet har resultert i en rekke fargetresnitt av samiske runebommer, samt tegnede kart over hele eller deler av Sápmi. Hans oeuvre omfatter mellom 10 000-15 00 arbeider, som han i 2017 donerte til Árran Lulesamiske senter. I 2021 ble kunstneren tildelt John Savio-prisen, en samisk kunstpris fra Bildende Kunstneres Hjelpefond og i 2022 tildeles han altså Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.

Da Hans Ragnar Mathisen i 1975 tegnet Sápmi (fig. 2), framstod verket som noe helt nytt: Et samlet kart over hele det samiske språkområdet, uten landegrenser og med bare samiske stedsnavn. Kartet ble, som tidligere nevnt, til i en tid med politisk og kulturell oppblomstring uten sidestykke i samisk historie. «Vi var unge, radikale og rasende», skal kunstneren selv ha uttalt med henblikk på 1970-tallet (Hansen, 2007, s. 85).

Sápmi er 74 x 88 cm og er tegnet på kalkerpapir med fargeblyanter, blyant og sort tusj. Tegningen, som inkluderer den nordlige og midtre delen av den skandinaviske halvøya og Kola-halvøya, er basert på offisielle kart og inneholder ifølge kunsthistoriker J.-E. Lundström 920 samiske navn (2017). Originaltegningen har en mer dempet fargepalett enn den trykte utgaven, der fargene er sterke og klare.

Fargene gir det topografiske landskapet dybde, samtidig som form og overflate på detaljer forklares godt. Inkludert i kartet ser vi dyr, natur, tradisjonelle samiske pynte- og bruksgjenstander, samiske boliger, framkomstmiddel med mer. En runebomme er sentralt plassert i bildets nedre del, mens solsymbolet tar stor oppmerksomhet i øvre venstre hjørne. Inntegnet i sirkulære former kan vi også se Arktis, samt deler av Skandinavia. I sistnevnte lar Mathisen nord være nede og sør oppe i kartbildet. Hvordan skiller en slik verdensanskuelse seg fra den konvensjonelle? Hva forteller dette grepet oss om forståelsen av sentrum og periferi? Det hele rammes inn av et løpende bånd med  skiftende geometriske mønster. Det er verdt å legge merke til at man gjennom utformingen av de ulike elementene også får informasjon om tradisjonell samisk materialbruk, ornamentikk, symbolikk og håndverksteknikker.

Et kart har en spesiell hensikt, det vektlegger noe og utelater noe annet. I et større perspektiv kan et kart fortelle noe om de historiske og sosiale sammenhengene det har blitt til i.

Et kart har en spesiell hensikt, det vektlegger noe og utelater noe annet. I et større perspektiv kan et kart fortelle noe om de historiske og sosiale sammenhengene det har blitt til i. Geografen J. B. Harley foreslår å lese kart som retoriske bilder. Han betrakter kart som verdiladede visuelle framstillinger; som en måte å forestille seg, artikulere og strukturere den menneskelige verden på (Harley, 2009). På denne bakgrunnen kan man betrakte Mathisens Sápmi som en helhetlig og sammenhengende fortelling om samisk historie, kultur og identitet. Som retorisk bilde betraktet kan man videre anta at verket er laget ut fra en samtidig samfunnsforståelse og med en spesiell samfunnsmessig funksjon. Kartografen, kunstneren selv, har valgt sitt geografiske utsnitt og benytter tegn og representasjonstiler, som i sterk grad avviker fra offisielle kart over samme område. Slik kan Sápmi leses både som et kunstnerisk og politisk bidrag til 1970-tallets diskurser knyttet til samiske rettigheter og til den radikale samebevegelsens ønske om å skape nye samiske identiteter, et nytt samisk selvbilde og en ny en samisk nasjon.

Som nevnt tidligere er 920 samiske stedsnavn skrevet inn i Sápmi. Schneider framholder at stedsnavn, på samme måte som bilder, bidrar til å skape verdensbilder og forestillinger som ofte har både sosiale, politiske og kulturelle langtidsvirkninger. Navn kan nemlig gi uttrykk for både politiske ideologier, kulturelle identiteter og si noe om hvem det er som råder over et land eller territorium (Schneider, 2007). Det å navngi er altså en måte å tilegne seg makt på, og når samiske stedsnavn utelates fra kart så er dette et maktgrep fra politiske myndigheter. I essayets første del er det sagt noe om hvilke konsekvenser dette kan føre til, som fremmedgjøring, tap av geografisk orientering og tap av kunnskaper overlevert gjennom generasjoner. Dette maktgrepet, der samiske stedsnavn ble omskrevet eller erstattet av norske navn fortsetter helt fram til 1970-tallet (Lundström, 2017). I 1992 ble dette endret med Samelovens språkregler, som sier at samisk og norsk er likeverdige språk og at de er likestilte i forvaltningsområdet for samisk språk (Sameloven, 1987, §1-5).

Det å navngi er altså en måte å tilegne seg makt på, og når samiske stedsnavn utelates fra kart så er dette et maktgrep fra politiske myndigheter.

Restaurering av ulike samiske språk utgjør en sentral del av Hans Ragnar Mathisens kartproduksjon. Inkludert i kunstnerens kartografiske intervensjoner er bl.a. Åarjel Saemiej Maadtoe Dajve, 2011, et sør-samisk kart og Bidumsáme dafo, 2014, som løfter fram et av de mest truede samiske språkene; det pitesamiske, som ifølge Lundström beherskes av mindre enn 100 personer i dag (2017). «Mathisen har tatt den maktposisjonen det er å definere et kart», sier Kvernberg (Jacobsen, 2021, 17:30). Her kan Kvernberg forstås som at Mathisen, som kunstner og kartograf, både gjennom bruk av samiske stedsnavn og kartografiske virkemidler, inntar en selvstendig posisjon når det gjelder å definere hvordan Sápmi skal artikuleres og struktureres.

Kart er videre av stor betydning fordi de organiserer rommet for oss og bidrar til det verdensbildet vi bærer med oss, ikke bare geografisk, men også i form av verdier og normer (Schneider, 2007). I så måte representerer Sápmi også en måte å sette seg selv inn i og forklare virkeligheten på, en helhetsoppfatning av menneskelivet, en type livsanskuelse. Dette henger godt sammen med betydningen av å artikulere og skape sammenheng mellom selvet og stedet: «Hvem er jeg? Hvor er jeg? Hvordan navigerer jeg i min livsverden, i mitt eget land?», er vesentlige spørsmål for individet (Lundström, 2017, s. 107). Det å finne en måte å forklare virkeligheten på og en måte å være i verden på som gir mening, defineres av professor i arktiske urfolkstudier, R. Kuokkanen, som et episteme (2017). Hun henviser til M. Foucault og forklarer et episteme som de usynlige, men dominerende prinsippene et samfunn fungerer etter i en bestemt historisk periode. Kuokkanen peker videre på det åpenbare i at den mangeårige dominansen av ulike koloniale praksiser har resultert i erosjon, endring og fremmedgjøring av mange urfolks epistemer (2017).

«Hvem er jeg? Hvor er jeg? Hvordan navigerer jeg i min livsverden, i mitt eget land?» (Lundström, 2017, s. 107)

Som en fortsettelse av det som er sagt over, og i lys av den undertrykkende politikken det samiske folk har vært utsatt for i generasjoner, kan Sápmi også betraktes som en aktiv handling for å bryte med tidens dominerende episteme knyttet til urfolkproblematikk og de verdiene dette genererte. Ved å omforme offentlige kart og erstatte norske stedsnavn med samiske, griper Mathisen inn i tapsprosesser og ødeleggelser, som kjennetegner assimilerings- og fornorskningsprosjektet. Med dette styrker kunstnerens kart samenes identitet: De tar tilbake sine landområder, sin identitet og evnen til å navigere. Eller slik Lundström formulerer det: «They return the compass of selv-knowledge» (2017, s. 108). Samtidig tilbyr Mathisens kart oss alle en mulighet til reflektere over vår evne til å navigere, samt å utvide vår forståelse av virkeligheten og måten vi forklarer den på. Kan hende en liten omformulering av Lundströms sitat kan passe her: «We all return the compass of selv-knowledge»?

Govat leat biekka buorit/Vinden bærer bildene av Ragna Misvær Grønstad

Kanskje er det nettopp selvkunnskapens kompass norsk/samiske Ragna Misvær Grønstad leter fram og navigerer etter i prosessen rundt arbeidet med Govat leat biekka buorit/ Vinden bærer bildene, fra 2020 (fig. 3). Kunstneren ble født i 1986, vokste opp i Bodø og tok sin kunstfaglige utdanning ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun er bosatt i Bodø, der hun også har sitt verksted. Misvær Grønstad, som har sine samiske røtter fra sjøsamisk område i Finnmark, forteller til avisen Sagat at hun ikke har vokst opp med samisk kultur, men at hun alltid har vært klar over sin samiske arv (Wersland, 2021, 15.10). Som Mathisen arbeider også Misvær Grønstad med ulike tegneteknikker og grafiske teknikker, representert blant annet i serien Et indre Sáiva, der flere store tresnitt inngår. I serien tar hun utgangspunkt i samisk mytologi og knytter nåtid og fortid sammen gjennom referanser til internasjonal litteratur, filosofi og politikk. I 2021 debuterte hun på Statens Kunstutstilling / Høstutstillingen.

Maleriet Govat leat biekka buorit/Vinden bærer bildene av Ragna Misvær Grønstad.

Fig. 3 Ragna Misvær Grønstad, Govat leat biekka buorit/Vinden bærer bildene, 2020. © Ragna Misvær Grønstad / BONO 2022. Foto: © Vegard Kleven / Norske Billedkunstnere

Govat leat biekka buorit/Vinden bærer bildene er kunstnerens kartografiske fortolkning av Storbukt og Kvalsund i Hammerfest kommune, der hennes mormor vokste opp. Verket inkluderer også diktet Brevet til mormor, som er en separat tekst, se vedlegg. Bildet, 137 x  104 cm, er utført i akvarell, penn og tusj. Fargene er holdt i ulike røde, gule, grønne og blå toner, som kontrasteres av den tynne, sorte tusjstreken. De blå tonene følger kartografiske konvensjoner med tanke på at blått benyttes for å beskrive hav og fjorder, men kunstnerens intensjon har neppe vært å følge presedens når det gjelder farger og topografi. Ved hjelp av tynn, sort tusj skraverer Misvær Grønstad frem ulike strukturer og teksturer i landskapsformene. Gjemt i dette særegne landskapet kan vi ane sovende ulver, fisk, fugler og plantevekster, helleristningsfelt, steinformasjoner, boplasser, framkomstmiddel og samiske redskaper med mer, se detaljer i fig. 4a, b og c.

Det er ikke innskrevet noen stedsnavn i kartet. Om betydningen av eksisterende stedsnavn sier kunstneren: «Jeg har tatt utgangspunkt i stedsnavn og tegnet deretter, slik som Ulveryggen, der Nussir oppholder seg. Der har jeg tegnet sovende ulver» (Wersland, 2021, 15.10) se foto fra prosessen, fig. 5a. Brevet til mormor formidles imidlertid både på norsk og samisk.

PC med bilde av en ulv, tegning av en ulv, samt utsnitt av tegnet kart.

Fig 5 a og 5b Foto fra den kunstneriske prosessen. Foto: © Ragna Misvær Grønstad. Gjengitt med tillatelse.

Å lese Govat leat biekka buorit/Vinden bærer bildene som et retorisk bilde byr på helt andre utfordringer enn Mathisens Sápmi. Den viktigste årsaken er tidsperspektivet og det at verket ikke kan leses i retrospektivt perspektiv. Det er vanskelig å ha oversikt over det samtidige kunstfeltet, som siden 1970-tallet har utviklet seg fra å ha et noenlunde fast kunstbegrep, til å fremstå som svært dynamisk og med en rekke tendenser eller strømninger (Danbolt, 2014). Jamfør kampen om samiske rettigheter på 70-tallet, blir ikke samer offisielt undertrykket eller diskriminert i dag. Kanskje kan man si at Alta-aksjonen førte til en frigjøring til det vi kan kalle den postkoloniale perioden? Maktrelasjonene endret seg, og vi fikk bl.a. Sameloven og etableringen av Sametinget. Når det gjelder samiske kunstuttrykk, ser vi at disse løftes fram og er blitt en naturlig del av norsk og internasjonal kunstscene. Det kunstneriske mangfoldet er stort, og man kan gjerne insistere på sin samiskhet uten at dette må kunne avleses gjennom det man skaper. Det er mot dette bakteppet Govat leat biekka buorit/ Vinden bærer bildene må leses. Misvær Grønstad er helt klart opptatt av sin samiskhet. Dette kommer til uttrykk gjennom bruken av samiske symboler, historie og kultur, men disse elementene tegnes på en svært subtil måte inn i landskapsformene. Verket framstår ikke umiddelbart som noen meningsytring eller kommentar til samtidige diskurser, men snarere som en kunstnerisk fortolking og synliggjøring et av sjøsamisk område. Og nettopp det med synliggjøring blir viktig her: «Å løfte fram og gjøre synlig er i seg selv en politisk handling  –  en bevisstgjørende politisk handling», ifølge kunsthistoriker G. Danbolt (2004, s. 114). Med dette sitatet som utgangspunkt kan vi lese Misvær Grønstads verk som en betydningsfull kunstnerisk ytring i sammenheng med stadig tilbakevendende spørsmål om landrettigheter og vern av naturområder, jamfør planer om gruvedrift på Nussirfeltet og dumping av gruveslam i Repparfjorden, som geografisk er innlemmet i kunstnerens verk.

«Å løfte fram og gjøre synlig er i seg selv en politisk handling  –  en bevisstgjørende politisk handling». (Danbolt, 2004, s. 114)

Harley betrakter, som nevnt tidligere, kart som verdiladede bilder. Med dette i minne, kan Govat leat biekka buorit/Vinden bærer bildene også tolkes som en ladet fortelling, en blanding av historiske fakta og mytologi, en kartografisk intervensjon som synliggjør noen av kunstnerens samiske røtter. Selv beskriver Misvær Grønstad arbeidet med kartet som en søken etter egen identitet som same. Hun spør seg selv hva hennes samiske arv er og hvilken arv hun kan videreføre (Wersland, 2021, 15.10). Disse spørsmålene fører kunstneren tilbake til mormorens hjemtrakter, der hun forsøker å lete frem noe som har forsvunnet fra hennes egen historie. Til sammen aktualiserer verket og diktet Brevet til mormor også Lundströms spørsmål, som tidligere referert: «Hvem er jeg? Hvor er jeg? Hvordan navigerer jeg i min livsverden, i mitt eget land?» (2017, s. 107). Ved å stille disse spørsmålene forstår man også identitet som noe som konstrueres og som hele tiden kan bli noe annet enn det har vært før. Å være samisk er ikke et naturfenomen, men snarere noe hvert individ definerer på bakgrunn av den historiske og kulturelle konteksten individet står i. Dette er noe man kan anta at kunstneren forsøker å finne ut av, tilhørende både norsk og samisk kultur og livsverden.

Å være samisk er ikke et naturfenomen, men snarere noe hvert individ definerer på bakgrunn av den historiske og kulturelle konteksten individet står i.

Ragna Misvær Grønstad formulerer, gjennom Govat leat biekka buorit/Vinden bærer bildene og Brevet til mormor, både visuelle spor og fundamentale spørsmål knyttet til et geografisk område, sjøsamisk kultur, sin nære familiehistorie og egen identitet. Via dette åpner hun opp for og synliggjør andre måter å leve på, andre livsanskuelser. Når Kuokkanen snakker om epistemer som en type virkelighetsoppfatning, beskriver hun samtidig epistemer og de verdiene de former som dynamiske, som noe som stadig utvikler seg over tid. Mens vi sosialiseres til et visst episteme i tidlig alder, kan vi senere tilegne oss andre og meningsfulle måter å forstå oss selv i verden på (Kuokkanen, 2017). Med bakgrunn i dette kan Misvær Grønstads verk forstås som en måte å utvide eller vinne ny virkelighetsforståelse på; en virkelighetsforståelse som skaper forbindelser til kunstnerens samiske røtter og identitet. Hun spør seg selv hva hun kan bidra med for å motvirke virkningene av fornorskningspolitikkens ringvirkninger (Grønstad, 2021). Gjennom sine kartografiske intervensjoner og et dikt, løfter Misvær Grønstad fram sjøsamisk historie og kultur og synliggjør denne. Hun utforsker og graver metaforisk i et geografisk område hun kjenner sterkt slektskap til, et terra cognito. Med dette handler hun også i samisk ånd og bidrar på sin måte og i sin samtid til omskriving av det koloniale narrativet.

Kartografiske intervensjoner i spennet mellom 1975 – 2020

I det foregående det redegjort for begrepet ČSV Terra cognito. Forståelse for begrepets innhold er forsøkt flettet inn i den videre teksten, der Sápmi og Govat leat biekka buorit/ Vinden bærer bildene er beskrevet og undersøkt som retoriske bilder med tanke på den tiden de ble skapt i. Sentrale tema gjennom undersøkelsen har vært knyttet til samisk identitet og dekolonialisme. Avslutningsvis drøftes hva de to verkene har felles og hva som skiller dem når det gjelder kunstnernes kartografiske intervensjoner. Dette gjøres med utgangspunkt i bruken av kartografiske virkemidler og verkenes funksjon.

Når det gjelder virkemidler har de to verkene et felles trekk gjennom kunstnernes valg av tegneverktøy og skravur som teknikk, men bruken av disse er likevel svært ulik. Som kartografer har Mathisen og Misvær Grønstad valgt ulike utsnitt, ulik gjengivelse av topografi, ulike måter å visualisere samiske artefakter og kultur på. Ikke minst skiller verkene seg ved at det ene inkluderer samiske stedsnavn, mens det andre ikke gjør det. Mens Mathisens verk viser et kartutsnitt som strekker seg over fire land, hvis landegrenser er oppløst, nemlig Sápmi, samenes historiske bosetningsområde, ringer Misvær Grønstad inn et avgrenset sjøsamisk område i Hammerfest kommune. Mathisen har valgt å skravere det topografiske landskapet fram med konvensjonell kartografisk fargebruk, mens Misvær Grønstads landskapsformer kommer til syne som gule, røde eller grønne fargeflater, intrikat skravert med tynn, sort tusj. Når det gjelder gjengivelsen av samiske objekter og symboler så løftes disse tydelig fram i Sápmi, mens de i Govat leat biekka buorit/Vinden bærer bildene på underfundig vis skjuler seg i topografien. Og så er det stedsnavnene: Der det for Mathisen nettopp var et poeng å bytte ut norske med samiske stedsnavn, har Misvær Grønstad valgt å utelate nettopp dette i originalverket. Til slutt må verkenes titler kommenteres. Sápmi er en svært konkret og beskrivende tittel, mens Misvær Grønstads har valgt en åpen og poetisk tittel, noe som gir rom for mange tolkningsmuligheter. I de neste avsnittene skal vi se at bruken av kartografiske virkemidler henger tett sammen med de to verkenes funksjon.

Mathisens Sápmi ble til i en tid da både norske og samiske kunstnere engasjerte seg i brennende samfunnsspørsmål. «Man trengte bilder med en direkte appell som kunne påvirke store grupper og bidra til holdningsendringer over tid», skriver H. Koefed i boken Norsk maleri 70-tallet (Johnsrud, Sørensen & Gulliksen, 1980, s. 2-3). Gjennom sin konkrete form og sitt tydelige innhold kan Sápmi leses nettopp som en direkte appell. Bildet ble, som mange andre verk på 70-tallet, trykket som plakat for å nå et større publikum. Mangfoldiggjøring og tilgjengeliggjøring styrker forståelsen av Sápmis funksjon som politisk verk og som bidrag inn i den samiske rettighetskampen. I tillegg til å styrke samisk identitet og kultur fikk verket også en viktig folkeopplysningsfunksjon, noe som er en vesentlig faktor for at maktrelasjoner  skal kunne endres.

Utsnitt av nettsiden arahavde.no

Fig. 6 Utsnitt av nettsiden arahavde.no. © arahavde.no. Gjengitt med tillatelse.

Om lag 45 år etter de kunst og kulturpolitiske slagene på 1970-tallet, ser vi en aksept for og inkludering av mangfoldige samiske kunstuttrykk på ulike nasjonale og internasjonale arenaer. I dette landskapet trer Misvær Grønstads verk fram som dypt personlig og forankret i kunstnerens søken etter sin sjøsamiske identitet. Samtidig strekker intensjonen med verket seg ut over dette. I digital utgave, fig. 6, og som interaktiv del av nettstedet arahavde.no, hvis mål er å spre kunnskap om Hammerfests flerkulturelle historie og sjøsamiske kulturarv (Arahavde, 2021), fungerer Govat leat biekka buorit/Vinden bærer bildene på flere plan. Betrakteren kan oppleve verket som et poetisk landskap å vandre rundt i og utforske. Samtidig gjør verkets interaktive egenskaper det mulig for hver enkelt å konstruere ny kunnskap om sjøsamisk historie og kultur. I nåværende utgave er det digitale kartet også tilført lokale stedsnavn med utdypende forklaringer. Slik kan world wide web ikke bare fasilitere økt tilgjengelighet, men også økt medskaping når det gjelder å formulere vår historiske arv og derigjennom påvirke og forme nasjonal identitet. Som del av arahavde.no utnyttes et potensiale for  demokratiserings som ligger i valg av internett som medium. Dette må anses som et vesentlig aspekt med hensyn til spørsmål om dekolonialisering.

De to verkene inviterer og utfordrer også et bredere lag av betraktere til kunnskapsbygging og å justere selvkunnskapens kompass knyttet til samtidens diskurser om samiske rettigheter.

Med et tidsspenn på 45 år ser vi at Hans Ragnar Mathisen og Ragna Misvær Grønstad på ulikt vis har vist samisk ånd gjennom sine kartografiske intervensjoner. Begge har beveget seg i, for dem kjente landskap, terra cognito. Ved å synliggjøre sine samiske røtter og slik gjøre fortiden håndgripelig gjennom Sápmi og Govat leat biekka buorit/Vinden bærer bildene, bidrar kunstnerne ikke bare til revitalisering av samisk kultur og identitet: De to verkene inviterer og utfordrer også et bredere lag av betraktere til kunnskapsbygging og å justere selvkunnskapens kompass knyttet til samtidens diskurser om samiske rettigheter. I hver sin tid og på hver sin måte er det derfor betimelig å betrakte de omtalte verkene som viktige kunstneriske ytringer, både når det gjelder å belyse ulike aspekt ved samisk identitet og når det gjelder det kontinuerlige arbeidet med dekolonialisering av Sápmi.

Kilder

Araeen, R. (2000). A new beginning. Beyond postcolonial cultural theory and identity politics. Third Text, 14:50, 3-20. Hentet 21.11.2
https://doi.org/10.1080/09528820008576833

Arahavde. (2021). Skjulte skatter. Hentet 10.10.21 https://arahavde.no/

Danbolt, G. (2014). Frå modernisme til det kontemporære. Samlaget.

Grønstad, R. M. (2021, 2. februar). Brevet til mormor. Arahavde. Hentet 19.10.21 https://arahavde.no/vinden-baerer-bildene/

Gundersen, D. (2019, 22. mars). Terra incognita. I Store norske leksikon. Hentet 18.10.21 https://snl.no/terra_incognita

Hansen, H. H. (2007). Fortellinger om samisk samtidskunst. Davvi Girji

Hansen, H. H. (2017). Samisk kunstnergruppe. Kunst Pluss, nr. 3/4, 64-79. Hentet 21.11.21 https://www.kunstforeninger.no/wp-content/uploads/2019/12/KP_3-2017_Korrektur_final.pdf

Harley, J. B. (2009). Maps, knowledge and power. I G. Henderson & M. Waterstone (Red.). Geographic Thought: A Praxis Perspective (s. 129-148). Routledge. Hentet 23.11.21 https://www.muthar-alomar.com/wp-content/uploads/2013/01/Geographic-Thought.pdf

Jacobsen, E. (2021, 5.mai). Kartkunstneren Hans Ragnar Mathisen [Audio podkast]. Kunstavisen. Hentet 12.10.21 https://kunstavisen.no/artikkel/2021/kartkunstneren-hans-ragnar-mathisen

Johnsrud, E. H., Sørensen, G. & Gulliksen, B. M. (Red.). (1980). Norsk maleri 70-tallet. Tanum-Nordli

Jonsson, S. (2016). Where Humanism Finds Its Ends: Lessons from Pia Arke and Katarina Pirak Sikku on the Difficulty of Narrating the Arctic. Studies in Travel Writing, 20:3, 226-236. Hentet 12.10.21 https://doi.org/10.1080/13645145.2016.1212502

Kuokkanen, R. (2017 ). Indigenous Epistemes. I J. Sully, S. Blacker & I. Szeman (Red.), A Companion to Critical and Cultural Theory (s. 313-326). John Wiley & Sons.

Lund, S. (2021). Hans Ragnar Mathisen, Keviselie, Elle-Hánsa. ČSV, terra cognita: Kartograf mot fornorsking. Mondo Books.

Lundström, J.-E. (2017, 9. januar). Names and places: The Cartographic Interventions of Hans Ragnar Mathisen. Afterall, 44(1), 104-111. Hentet 10.10.21 https://doi.org/10.1086/695519

Mathisen, H. R. (2015, 21. november). Art and Sami revitalization. Elle-Hánsa *Keviselie* Hans Ragnar Mathisen. Hentet 17.10.21 http://www.keviselie-hansragnarmathisen.net/141466666

Norske grafikere. ( 2021, 3. februar). Ragna Misvær Grønstad i samtale med Kathrine Nedrejord og Liisa-Rávna Finbog [Video]. Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=_68j2Aup_as

Sameloven. (1987). Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (LOV-1987-06-12-56). Lovdata. Hentet 21.10.21 https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1987-06-12-56/kap3#kap3

Schneider, U. (2007). Kartenes makt. Spartacus forlag AS.

Zeiner-Henriksen, E. (2021, 3. juni). Kartets makt. Kunstkritikk. Hentet 17.10.21 https://kunstkritikk.no/kartets-makt/

Wersland, E. M. (2021, 22. september). «ČSV terra cognita»: Dette er vårt hjemland. Det er hva det er!. Sagat. Hentet 17.10.21
https://www.sagat.no/nyheter/dette-er-vart-hjemland-det-er-hva-det-er/19.29217

Wersland, E. M. (2021, 15. oktober). Et brev til en sjøsamisk mormor er en del av Høstutstillingen. Sagat. Hentet 17.10.21
https://www.sagat.no/nyheter/et-brev-til-en-sjosamisk-mormor-er-en-del-av-hostutstillingen/19.29491

Personvern og informasjonskapsler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer her.