Karagaman

• Ingrid Torvund (Norge) bruker natur, folketro og science fiction i sine arbeider med kostymer og video. I hennes filmer møter vi dyriske og magiske vesener, som uten dialog vandrer i naturen og utfører ritualer. Gjennom lek med kostymer fikk barna mulighet til å utforske ulike sider og egenskaper ved seg selv. Bak en maske eller i en forkledning kan man finne trygghet og mot til å våge mer.
• DAMSELFRAU (Norge) er kunstnernavnet til Magnhild Kennedy. Hun jobber i et drømmeaktig univers og lar seg inspirere av skillet mellom virkelighet og fiksjon i sine arbeid med masker. DAMSELFRAU henter inspirasjon fra forskjellige kulturer og tar i bruk ulike materialer for å skape sitt kunstneriske uttrykk. Hun sier selv at maskene er et sted, ikke et tema, en kategori eller en form.
• Ahmed Umar (Sudan/Norge) bruker kunsten som en plattform for å uttrykke og bearbeide sine opplevelser som politisk flyktning. I performancen «If you no longer have a family make your own in clay» bruker Umar leire til å forme familie og venner som han mistet kontakt med da han måtte flykte til Norge på grunn av sin homofile legning. Han var den første som offentlig stod fram som homofil i Sudan, et land der homofili kan straffes med døden. I dette prosjektet konsentrerte vi oss om Umar sine arbeider med leire.
• Mario Nithiyendran (født i Sri Lanka, oppvokst i Australia) er inspirert av ulike religioner, og hvordan skulpturer og figurer har endret seg over tid. Han lager kunst som kan skape tilhørighet hos de som betrakter kunsten hans. I arbeidene hans har han en spesiell interesse for sør-asiatiske former og bilder, knyttet til politikk så vel som avgudsdyrkelse, monumentet, kjønn, rase og religiøsitet. Hans skulpturer bidro med et lekent uttrykk i prosjektet.
• Zanele Muholi (Sør-Afrika) er en kunstner og visuell aktivist som arbeider innen fotografering, video og installasjon. Muholi er ikke-binær og bruker de / dem pronomen og forklarer at de «identifiserer seg som et menneske». Muholi sine selvportretter er lekne i uttrykket, men med kunnskap om undertrykkelse og stereotypisk framstilling av afrikanske kvinner er arbeidene likevel sterke skildringer av en opplevd hverdag. Vi brukte Muholi sin kunst i arbeid med selvportrett og som utgangspunkt for samtaler i kunstgrupper med de største barna. Vi valgte å presentere Muholi sine bilder i store formater.

I forkant av alle prosjekter blir hele personalgruppen inkludert i planleggingen. Vi ønsker at alle våre
ansatte skal være aktive deltagere i kunstmøtene sammen med barna. Vi har gode erfaringer med å
benytte nære voksne i kunstformidlingen. Det skaper trygghet for barna. Vi opplever også at kunsten
blir mer tilgjengelig for barna når vi som pedagoger kan tilpasse kunsten til enkeltbarn og egen barnegruppe. Da er det viktig at alle får god kjennskap til våre inspirasjonskunstnere og at vi reflekterer sammen rundt hva vi ønsker at prosjektene skal tilføre barnegruppene våre.

I avsparksuken, som er starten på prosjektperioden, blir inspirasjonskunstnerne presentert. Personalet formidler gjennom forestillinger, egenprodusert visningsfilm og ulike kunstaktiviteter. Barna møter sine kjente voksne i kunstmøtene, noe som er med på å ufarliggjøre det som kan være litt ukjent og nytt for barna. I dette prosjektet ønsket vi bla. å trygge barna på det å ta på seg kostymer.

I forkant av prosjekt satte vi av god tid til holdningsdiskusjon i personalgruppen. Våre
inspirasjonskunstnere berører flere sensitive temaer som kan vekke mange følelser ut fra bakgrunn,
kultur, religion og erfaring. Det var viktig at vi viste en tydelig retning mot hvilke holdninger vi sto for som barnehage. Vi ville også gjennom felles refleksjon trygge personalet på hvordan vi skulle møte eventuelle uttalelser og uttrykk fra barn og foreldregruppen. Vi ble enige om at vi i arbeidet med Zanele Muholi ikke aktivt skulle ta initiativ til å gå inn på hennes politiske kommentarer om rase eller seksualitet, men at vi gjennom felles holdningsdiskusjon var godt forberedt på hvordan vi kunne møte eventuelle spørsmål og uttalelser fra barna i sin undring.

Vi skal ha en raus og åpen holdning til barns ulike tanker og betraktninger, samtidig som vi skal være tydelig på hvilke holdninger vi vil formidle til barna.

Bortigard barnehage

Videre ble vi enige om at vi skal følge barnet i sin undring. Barna skal få lede an, og den voksnes rolle skal være nysgjerrig, tilbaketrukken og til stede. Vi skal dele opplevelsen med barna uten å legge føringer. De voksne skal bekrefte barna, men de skal likevel få ha sin egen opplevelse uten at den voksne beskriver det de ser. På denne måten legger vi til rette for at hvert enkelt barn får tolke inntrykkene på sin egen måte.

På personalmøte i forkant av prosjektet delte vi oss i små grupper hvor vi sammen lagde figurer av leire og delte følelser og tanker rundt savn vi har følt i livene våre, inspirert av Ahmed Umars «If you no longer have a family make your own in clay». Vi erfarte at vi ble mer sensitive for barnas opplevelser og uttrykk dersom vi hadde med oss noen ekte og egenopplevde erfaringer inn i kunstsamlingene. I flere av gruppene ble det delt følelsesladde beretninger om sorg og savn. Vi erfarte hvor viktig det var å beholde intimiteten i små grupper og respektere og anerkjenne hverandres følelser. Dette var verdifulle opplevelser å ta med inn i arbeidet med barna.

Inspirasjonskunstnerne i dette prosjektet er visuelt sterke og har tydelige uttrykk som barna lett kan oppfatte og ta med seg videre. For å jobbe godt med identitet, mangfold og inkludering kreves det at det etableres rammer og miljø som oppleves trygt for alle, både barna og personalet. I forkant av prosjektet hadde vi derfor en del fokus på hvordan vi som pedagoger skulle være rollemodeller i prosessene med barna. I vår avsparksuke gikk flere av personalet inn i roller som noen av kunstnerne eller de hadde små «performanser» inspirert av kunsten deres. At barna kunne se trygge voksne som lekte med sin identitet, og som turte å vise seg frem på ulike måter, gav en tydelig retning for prosjektets utvikling. Slik fikk barna også inspirasjon til å komme med egne uttrykk.

Videre la vi til rette for arbeid i mindre grupper, hvor barna var sammen med trygge voksne og barn de kjente godt.

I arbeidet inspirert av Ahmed Umar hadde en barnegruppe en samlingsstund om savn og sorg. Følelsesforvaltning er viktig i arbeid med barn, og dette betyr også å sette ord på det som er vanskelig. Rett etter samlingen, hvor barna fikk undre seg og fortelle om egne erfaringer, gikk vi i mindre grupper og fant frem leire. Vi snakket om hvordan Ahmed laget en familie i leire. Mens vi snakket sammen, satt barna selv og laget noen de savner. Når de jobbet med noe konkret, brukte hendene til å forme, kom ordene lettere. I noen av gruppene var det enkeltbarn som for første gang satte ord på savnet de følte etter at de hadde mistet noen de hadde kjær. Vi fikk høre om viktige relasjoner, minner og savn. I samtale med foreldrene viste det seg at barna ikke tidligere hadde snakket om savnet. At barna fikk denne muligheten i møte med Ahmed Umars kunst, viser de viktige øyeblikkene som kan oppstå og som kan gi barna rom for å uttrykke seg, bearbeide inntrykk og opplevelser, samt sette ord på og forstå seg selv og sine følelser.

Både Damselfrau og Ingrid Torvund jobber med masker, kostymer og skiftende identitet. I hele perioden som prosjektet varte var avdelingen full av rekvisitter, utkledningsklær, masker, hatter, tepper og gjennomskinnelige stoff. I avsparksuken ga vi barna ulike inntrykk og inviterte dem slik til å delta.

Barna brukte mye tid på å kle seg ut og være i ulike roller gjennom prosjektperioden. De ville gjerne at vi skulle filme mens de gjorde rare bevegelser eller danset på mystiske måter. Ved flere anledninger var det ei jente som spesielt «skiftet» personlighet når hun fikk på et kostyme. Til vanlig var hun svært forsiktig og stille og tok sjelden ordet i en samlingsstund eller gruppe. Plutselig var hun mer høylytt, hun danset og ledet an i et tog av mystiske skapninger. Hun gikk inn på naboavdelingen og inn i en samlingsstund og begynte å «danse» på en benk. De andre barna ble stående å se på henne. Etterpå fikk hun positive kommentarer fra vennene, og hun viste en tydelig stolthet og mestringsfølelse, noe som gav henne en ny trygghet i barnehagen også etter prosjektets slutt.

Det skumle og surrealistiske i Ingrid Torvunds verden fenget de eldste barna i barnehagen. På turer i skogen tok vi med oss utkledningsklær og stoffer, og «magiske rekvisitter». I samarbeid mellom barn og personal ble det skapt ordløse og mystiske historier og rollespill som vi filmet og så på sammen etterpå. Noen av barna ville at det skulle være skummelt og ville tilføre blod og mørk musikk. At barna får lov til å leke seg med det som er farlig og hva som er fantasi og virkelighet, gir både mestringsfølelse og viktige erfaringer.

En gutt som ofte ble observatør av andres lek, fant trygghet i kappe og hodeplagg. Ved flere anledninger var det han som ledet og viste vei i rolleleken. Han gjentok handlinger og bevegelser som var blitt vist gjennom den voksnes rollespill. Det å gjøre det samme gav han trygghet. Han gledet seg til hver gang vi åpnet kofferten med kostymene.

Ramesh Mario Nithiyendran og Zanele Muholi representerer annen kulturell og etnisk tilhørighet en mange av de kunstnerne vi tidligere har jobbet med i barnehagen. I barnegruppene var det barn som kom fra eller hadde familietilhørighet i samme land som kunstnerne. For disse barna var Karagaman en arena for å finne rollemodeller visuelt og profesjonelt. Gjennom å bli kjent med Zanele og Ramesh Mario fikk de noen å identifisere seg med i møte med kunsten. Dette gav en ekstra iver og tilstedeværelse i aktivitetene. At vi voksne kunne fremheve denne tilknytningen, gav barna nye blikk og perspektiver på alle de ulike identitetene vi har i barnehagen

Zanele Muholi bruker portrett og selvportrett som en viktig del av sin kunstneriske virksomhet. I Muholis kunst finner vi kommentarer både til kjønnsidentitet og den stereotypiske fremstillingen av svart kultur. Store kopier av Muholis selvportrett ble hengt opp som en utstilling for barna. Inne i utstillingen hadde vi plassert rekvisitter som lignet det vi så i bildene. I tillegg var det laget et fotostudio der barna kunne iscenesette seg selv og ta bilder av hverandre. Vi så at mange av barna ble fascinert av de store bildene og de sterke visuelle inntrykkene. Dette ble til samtaler som handlet om kjønnsidentitet, etnisitet og opprinnelse

Bortigard barnehage har i prosjektet Karagaman latt seg inspirere av kunstnere som jobber med identitet og kulturell tilhørighet, toleranse og aksept. Gjennom å la barna bli kjent med et mangfold av uttrykk og personligheter, kan barna i større grad gjenkjenne seg selv i kunsten og velge sin egen vei i det skapende arbeidet. Juryen mener prosjektet viser en unik måte å tilnærme seg en viktig tematikk på, gjennom varierte inntrykk og uttrykk. Juryen ser et engasjert personale og en barnehage som har jobbet jevnt godt med kunst og kultur over flere år. Det er en tydelig bærekraft i Bortigard sine prosjekt, som har blitt en del av barnehagens identitet.   

Presentasjon av juryen

Morten Sæther

Morten Sæther er dosent i musikkpedagogikk ved DMMH. Han undervisar på både bachelor- og masterutdanningane i musikk og kunstpedagogikk og har også erfaring frå grunnskule og kulturskule. Han har publisert fleire bøker og artiklar om barns musikalske utvikling, musikk i barnehagelærarprofesjonen og musikkpedagogisk arbeid i barnehagen.

Sæther har internasjonal erfaring med det kunstfaglege feltet i barnehageutvikling og barnehagelærarutdanning  i fleire europeiske og afrikanske land. Han har leia og rettleia ei rekke musikk- og kunstpedagogiske prosjekt i barnehagen. Han har hatt tett samarbeid med Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringa over fleire år.

Ingrid Skarprud

Ingrid Skarprud er utdanna kunstnar og pedagog frå Kunst- og designhøgskolen i Bergen (no KMD). Ho har mange års erfaring som kunstnarisk leiar i Bortigard barnehage og jobbar no som lærar på institutt for kunstfag ved Høgskulen på Vestlandet. «I det kunstpedagogiske arbeidet er eg interessert i prosessen og å utvide kva type kunst og kunstnarar ein jobbar med inn mot barn. Kunsten ein formidlar må spegla det mangfaldet av interesser som er i ei barnegruppe»

Ingrid har vore engasjert i fleire kunst- og kulturprosjekt mot barn og tilsette i barnehage, blant anna som bidragsgivar i KKS, Kulturtanken og Norsk kulturskole sitt prosjekt Kulturbarn, der ein blant anna skulle auke kvaliteten på kunsttilbodet for barn 0-8 år.

Kathrine Pedersen

Kathrine Pedersen er rådgivar ved Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringa (KKS) og har eit særleg ansvar for barnehagefeltet. Ho er utdanna barnehagelærar og har jobba som pedagogisk leiar i barnehage i fleire år. Som pedagogisk leiar var ho opptatt av å skape arenaer der barna fekk rom for å oppleva og skape, eksperimentere og få inspirasjon til egne kunstnariske uttrykk.

På KKS har ho jobba med prosjekt som Kulturbarn, REKOM, utvikling av undervisningsopplegg og støtteressursar, samt at ho har skrive artiklar for både Barnehagefolk og Verktøykassa

• Involver hele personalgruppen i kunstformidlingen. Det skaper god synergi, felles glede og engasjement og felles erfaring. Det bidrar til forståelse og kunnskap om kunstens berikelse i arbeid med mennesker i alle aldre.
• Tilrettelegg for prosjektarbeid som favner alle barnegrupper og aldersgrupper. Ved å tilpasse kunstmøtene til barnas alder og modning ser vi at barn i alle aldre har stor glede av disse. For de minste har vi mest fokus på opplevelsesrom, sansing, lyd, lys og utforsking av materialer. For de eldste kan vi tilrettelegge for mer undring, samtaler, ideutvikling og deltagelse i lek og forestillinger.
• Tilrettelegg for verksteder på alle avdelinger hvor rommet og innholdet i rommet inviterer til ønsket kunstaktivitet. Klargjør i forkant av prosjektet ulike kunstkasser med inspirasjonsbilder og nødvendig utstyr til å jobbe kreativt med de ulike inspirasjonskunstnerne.
• Sett av tid i kalenderen til både små kunstgrupper og felles kunstsamlinger på avdelingene. Deleger ansvar for å gjennomføre aktiviteter i de ulike barnegruppene under veiledning av prosjektansvarlige på avdeling. 
• For å sikre progresjon og utvikling til neste prosjekt, skriver vi tilbakeblikk fra alle prosjekter
  hvor vi reflekterer sammen i teamene rundt hvilke erfaringer vi vil ta med oss videre. I dette
  prosjektet benyttet vi mye foto og film. Vi valgte derfor å lage en film fra hver avdeling som
  tilbakeblikk.