La hånden få tegne
Enkle leveregler for hånd, blyant og papir
Tekst og tegninger: Alf Howlid
Hånden kan synes ubehjelpelig når den blir satt til å tegne. Dette er ikke det minste merkelig. Tegning og iakttakelse, et samspill mellom hånd og blikk, har de fleste brukt svært lite tid på. Men hendene er frie og bevegelige og bærer på et nærmest uendelig antall både kraftfulle og forfinede bevegelsesmuligheter.
Et menneske med en selvfølgelig behendighet vekker beundring. Bedre håndlag kan opparbeides, og du kan begynne med at en erfaren håndverker viser deg grunnleggende grep, hvordan verktøyet holdes, i hvilke retninger det skal arbeides. Om du skal kløyve ved, elte en brøddeig, eller strikke en sokk, vil en slik innføring være en god start. Så gjennom øvelse kan et godt håndlag etter hvert ta bolig i hendene og gjøre deg tryggere i din omgang med tingene.
En hånd som tegner er en viktig del av dette bevegelsesuniverset. Hva om stadig færre av håndens muligheter kommer til utfoldelse? Håndkirurgen og forskeren Göran Lundborg ber oss tenke over at hjernen, som styrer håndens bevegelser, forandres hele tiden avhengig av hvor mye hånden brukes. En hånd som er aktiv øker sitt område i hjernen, et område som fra før er bemerkelsesverdig stort, mens en hånd som er passiv minsker sitt område (Lundborg, 2019).
I motsetning til hva vi trodde for få år siden, har hjernen vist seg å være svært plastisk og tilpasningsdyktig, og Lundborg peker på et av tidens store spørsmål: I møtet med digitaliseringens overtagelse av håndens handlingsfelt, hva skjer med hånden og hjernen? Betyr det noe for de kognitive funksjonene at hendene nå er langt mindre aktive enn tidligere? Hva skjer med håndens muligheter og iboende intelligens, en intelligens som har utviklet seg gjennom millioner av år?
Ferdighet er bevegelse
Når vi iakttar fagkyndige mennesker i sving med verktøy, ser vi at menneskehånden har et potensial for et nesten uendelig antall handlinger. Hånden stiller opp med sine tusener av nerveceller og sin umiddelbare lydhørhet for ønsker og intensjoner. En erfaren fiolinist kaster aldri et blikk på den venstre håndens dans over gripebrettet. Hjernen og hånden er her ett. Det er faktisk ikke til å forstå at slikt samspill mellom musikkforståelse, gehør og håndens finmotorikk overhodet kan finne sted. Slike ferdigheter ligger for de fleste av oss langt utenfor det oppnåelige. I sammenligning med musikerhendenes virtuositet, så er det bare relativt enkle handlinger vi kan bli gode til. For eksempel å få bedre sving på øksen, elte brøddeigen lett eller strikke uanstrengt.
Å la være å beskjeftige seg med verktøy kan altså være mer risikabelt enn vi er klar over. Svenske og franske forskere har nylig funnet ut at øvelse i praktiske, håndverksmessige ferdigheter støtter opp under språkferdigheter. Noe av det aller vanskeligste i innøvelsen av språkferdigheter er forståelse av syntaks, altså hvordan setninger bygges opp. Og ganske forbløffende gjelder dette også andre veien: Trening i syntaks virker positivt på håndverksferdighetene (Thibault et al., 2021).
Blyanten er den forlengede hånd
Blyanten, en av sivilisasjonens trofaste følgesvenner, ligger der, rett for nesen på oss. Vi mister noe om vi lar den den ligge der urørt.
En legende fra det gamle Kina forteller at keiseren en gang ble over seg av begeistring over filosofen og maleren Chuang-Tsus verk, og maleren ble bedt om å utføre en tegning av en krabbe. Maleren svarte at han da trengte fem år, en villa og tolv tjenere. Ytterligere fem år måtte til, og først etter ti år kunne keiseren få tegningen av krabben som han hadde bedt om. Foran keiseren grep maleren en penn, og på et øyeblikk, med en eneste bevegelse, tegnet han en perfekt krabbe (Rodcorp’s Typepad, 2003).
Alle kunne uten videre se at krabben var laget av en øvet hånd. Men det er ikke lett å se hva en øvet hånd gjør forskjellig fra en uøvet. Vi kan se og bli forklart hvordan blyanten skal holdes. Vi kan iaktta maleren som tegner krabben og merke oss hans grep. Men for å forløse den tegnende hånden, er det vårt eget oppmerksomme blikk som må aktiveres.
I barndommen har tegning vært en del av oss og da var øvelser for blikk og hånd ikke relevant. Men så erfarer de fleste at om tegningen skal være med videre, må en viss behendighet pleies.
For å komme i gang med tegning, kan man følge et råd som tegneren og læreren Hans Norman Dahl ga: Finn et godt sted å sitte, og tegn det du ser derfra. Men det er nettopp dette som mange finner vanskelig. Det finnes enkle tegneøvelser som kan være til hjelp. I de øvelsene som følger her er det to forskjellige innganger; i de første tegningene arbeider vi med linjer og i de neste konsentrerer vi oss om flater.
Øvelser: En verden av linjer
Med enkle tegneøvelser kan den tenkende hånden vekkes og trenes. Tegn rette og krumme linjer på samme ark. Hånden og blikket får da utforske et forbausende rikt felt. Dette tilsynelatende naive tidsfordriv rommer alle verdens former. På sett og vis finnes det bare rette og krumme linjer.
I disse øvelsene blir linjene på arket spor etter håndens bevegelser. Hver linje er en elementær form som det har tatt kort tid å nedtegne. De er nesten øyeblikksbilder, hvor blikket og hånden samhandler i en kort sekvens. Hånden får her utvidet sin finmotoriske mestring og vil ta med seg ny ferdighet til fremtidig tegning.
Du må også la blikket gå de feltene på arket som ligger utenfor feltet hvor blyanten er, til de kommende møtene mellom krum og rett linje. Tegn gjerne også speilformer, som illustrasjonene under viser.
Blikket bestemmer
Strek-øvelsene gjør håden sikrere, men når vi skal hente frem linjene i et motiv, så er det blikket som må være bevegelig.
Velg et motiv, og bestem deg for at du skal tegne det samme motivet flere ganger, det vil hjelpe deg i gang med den første skissen. Underveis i den første skissen, etter som du blir bevisst proporsjonene i motivet, blir det fristende å rette på tegningen. Men gjennomfør tegningen uten særlig nøling. Du vil oppdage at det viktigste ved en slik første tegning er å bli kjent med motivet og ta hull på tegneprosessen. Denne første tegningen vil du ha mye å utsette på, men den er en oppvarming, og trenger ikke ha en funksjon utover det. Så kan du tegne det samme motivet om igjen, men nå som du kjenner situasjonen, kan du velge ut noen linjer som preger bildet. Da må du se på motivet med et fornyet blikk. Lag en tegning der du ser etter lyse og mørke flater.
Dyr er alltid vanskelige å tegne, kanskje bortsett fra en sovende katt. For eksempel er en hest et krevende motiv, hester beveger seg nesten hele tiden.
Til høyre: Esler på Sifnos. Strektegningen kan forfølges på mange måter: Tegn motivet ved å bruke så få streker som mulig, tegn motivet uten å løfte blyanten, eller tegn motivet uten å flytte blikket fra motivet.
Øvelser: Flaten er tettere på «virkeligheten»
I kontur- eller linjetegning, hvor formen ofte festner seg litt for fort, har selve tiden det har tatt å tegne strekene, som regel ikke hatt stor innvirkning på resultatet. I flatetegningen derimot, så kommer tiden til hjelp. Når vi iakttar våre fysiske omgivelser, så ser vi ingen linjer, men flater som møtes. Det er som regel former som ligger foran andre og dekker noe av en bakenforliggende form. I motivet vårt ser vi det som en flate som slutter og en annen begynner. Vi kan tegne slik at flatene gradvis brer seg ut på arket, og da kommer formen etter hvert til syne. Denne prosessen gir oss mulighet til å iaktta motivet over litt tid. Vi kan gi avkall på linje- og konturtegningen, det hjelper oss til å konsentrere oss om flatene vi ser. Det er også ofte en hjelp å myse mot motivet, det vil si å knipe øynene litt igjen. Da blir linjene i motivet sløret ned, og det blir tydeligere hva som er mørke og lyse flater. Det kan også være en fordel å forsøke å se bort fra hva flatene er en del av og tegne de mørke feltene som avgrensede selvstendige former. I flatetegning kan kull- eller fargestift være egnede tegneredskaper, men om man vil tegne med blyant, så er et godt råd å tegne flatene med korte streker, såkalt skravurtegning. Det er som regel best å ikke la skravurstrekene følge formene på flatene i motivet, men skravere alt i en retning.
I tegningen til høyre, kan du begynne med å skravere de mørkeste flatene, og deretter skravere litt på bakgrunnen i en gråtone, så kan stammen langsomt få sin form. Om en nærmere iakttakelse viser at stammen bør bli tykkere, så kan de mørke flatene utvides. Stammens lyse flater får sin form der det ikke er tegnet. Man kan stoppe litt opp, og ta seg tid til å vurdere hvordan det hele kan gå videre. Det vil vise seg, forunderlig nok, at det er flatetegningen som virker mest presis.
Fortelling om erfaring
Poeten, kunsthistorikeren og tegneren John Berger fremholder at tegning av et tre ikke er en fremstilling av et tre, men en fortelling om erfaring:
«Tegning er å iaktta, å eksaminere strukturen i det som trer frem. En tegning av et tre viser ikke et tre, men et tre som blir iakttatt. Mens en iakttakelse av et tre blir observert umiddelbart, vil et tre som blir gjengitt tegnerisk implisere en enorm erfaring forutgående for tegningen. Visjonen av et tre kommer fra erfaringer fra et helt liv» (Berger, 2005).
Tegning inviterer til dialog med deg selv
Det vi umiddelbart iakttar, når vi står overfor et objekt, er overflate. Ved å tegne fordyper vi oss i motivet, og vi forstår da mer av det vi ser. Gjengivelsen av motivet kan nok i seg selv være givende, men det viktigste er kanskje selve den konsentrerte oppmerksomheten som kreves mens vi tegner? Mye kan tyde på at vi i den digitale tidsalder er kommet dithen at oppmerksomheten vår, den som de store tekno-selskapene konkurrerer om, må forsvares – og forsterkes. Her kan tegningen bidra.
Når jeg har forsøkt meg på en tegning med enkle streker, ser jeg ganske raskt at jeg må se flere ganger på motivet, stadig mer utforskende. I første omgang forteller tegningen meg noe om hva jeg umiddelbart har sett, men også hva jeg ennå ikke helt har forstått. Om jeg på nytt stiller meg overfor motivet, og så tegner det jeg da ser, vil det kunne bringe meg et skritt videre i min forståelse, som igjen kan føre til nye spørsmål. Dette er ikke tegning som skapende uttrykk, men tegning som redskap for intensivert iakttakelse.
Det dreier seg altså ikke om gode eller dårlige tegninger, men om et samvirke mellom hjerne og hånd. Når jeg tegner, er jeg fullt til stede i handlingen. Jeg retter min oppmerksomhet dit jeg vil, og min konsentrerte oppmerksomhet er det jeg selv som rår over. Det er min hånd, mine iakttakelser, mitt blikk og mine minner. Tegningen inviterer til dialog med meg selv.
Referanser
Berger, J. (2005). Drawn To That Moment. I J. Savage (Red.), Berger on Drawing. Cork: Occasional Press.
Lundborg, G. (2019). Handen i den digitala världen. Carlsson forlag.
Rodcorp’s Typepad. (2003, 13. oktober). Giotto’s circle, Apelles’ lines, Chuang-tzu’s crab. https://rodcorp.typepad.com/rodcorp/2003/10/giottos_circle_.html
Thibault, S., Py, R., Gervasi, A. M., Salemme, R., Koun, E., Lövden, M., Boulenger†, V., Roy†, A. C. & Brozzoli, C. (2021). Tool use and language share syntactic processes and neural patterns in the basal ganglia. Science, Volum 374 / Issue 6569. https://www.science.org/doi/epdf/10.1126/science.abe0874