Instrumentbygging i barnehagen

Bakgrunn for prosjektet

Det å utforske lydene i gjenstandene rundt seg starter veldig tidlig i livet. Det å riste, dunke, gni eller blåse og rope inn i ting er en naturlig del av utforskningen. Og det kan være en helt glidende overgang mellom hva som er lek og lydoppdagelse, hva som blir musikk og kommunikasjon med andre.
Drivhuset har holdt musikkverksteder for små og store i en årrekke, og har samlet en del erfaringer med å lage nye instrumenter sammen med barna. Her følger tre enkle oppskrifter som vi har gode erfaringer med og som kan fungere innenfor korte arbeidsøkter.

Det kan være fint om man noen ganger tar seg tid til en friere utforskning av materialene uten faste oppskrifter – da kan barna ofte komme opp med egne kreative løsninger og ideer som viser at de raskt forstår mye om hvordan det blir lyd i instrumenter.

Hvordan man spiller sammen og komponerer musikk basert på barnas egne forslag er ellers det sentrale i Drivhusets ulike verksteder og prosjekter. Men her og nå vil vi bare fokusere på hvordan man lager tre forskjellige instrumenter: ballongtutofon, xylofon og kalimba.

BALLONGTUTOFON

Man trenger et rør, en ballong, en tape-bit og en saks. Man klipper et bittelite hull i siden på ballongen og trer dette stramt ned over enden på røret. Så prøveblåser man i ballongen og hører en sterk tone. Man kan justere litt opp eller ned på ballongen for å få tonen passelig sterk. Så sikrer man ballongen med en tapebit rundt røret.

Materialer

Rør: f.eks. elektriker-rør i 16 eller 20 mm tykkelse (kalles VP-rør hos Clas Ohlson) Også tykkere dimensjoner gir fin lyd – se evt. i baderomsavdelingen på byggevarehus – avløpsrør i 32 mm
Ballong: vanlige runde partyballonger er fint (men ikke de lange pølseformede ballongene)
Tape: alle typer fungerer; maletape, elektriker-tape, gaffa-tape eller kontor-tape
Verktøy:

• Saks (bør være skarp)
• Sag/baufil Flatfil/sandpapir
• Tusj (kan være fint for å la barna markere hvor man skal sage + evt. skrive navn på hvert rør)

Om røret – lengder og saging

Røret bør ikke være noe særlig kortere enn 20 cm – og kan i teorien være så langt som du ønsker. Rørene selges som regel i 2-meters lengder og om man vil ha en veldig dyp og «prompete» basslyd kan man bruke en hel lengde som ett instrument. Men ikke lag alle rørene nøyaktig like lange – da blir det nesten samme tone i alle instrumentene og det blir jo et kjedelig orkester. Det er fint å la hvert barn selv bestemme lengden på røret – ha en tusj klar som kan merke hvor det skal sages. Den voksne kan sage sammen med barnet. Hvis man kan finne en fintannet sag eller baufil så blir det enklere for de større barna å sage helt selv. Men den voksne må helt sikkert være med å holde røret (eller sette det fast i en skrustikke dersom det finnes for hånden). Prøv å sag rørene så rett og 90 grader som mulig, og bruk en fil eller litt sandpapir for å jevne ut enden på røret etterpå. For hvis man lar for mye taggete spon og rufs sitte igjen på enden kan det føre til at ballongen sprekker.

Om ballongen – klipping, stramming og festing

Hullet bør være på siden av ballongen i rett vinkel (90 grader) i forhold til ballongens vanlige «munnstykke». Den voksne kan brette ballongen slik at det stikker frem et lite hjørne som kan klippes av med saksa. Vær oppmerksom på at hullet bør være bittelite – mye mindre enn røret. Det er jo gummi, så den strekker seg stramt og fint rundt røret og gjør det ganske tett slik at man kan prøveblåse.
Dra ballongens nyklippede hull ned over plastrøret til det sitter ganske stramt og blåsetuten stikker rett ut til siden. Få barnet til å prøveblåse for å se om det kommer en tone. Hold gjerne ballongen på plass med to fingre mens prøveblåsingen foregår.

Om det ikke kommer noen tone på første forsøk strammer man ballongen enda mer nedover røret til man ser at ballongen dekker enden på røret som et lite «trommeskinn». Men om det er altfor stramt kan det bli for tungt å blåse så da slakker man litt opp igjen.

Når man finner en passelig fin lyd sikrer man med en tape-bit rundt røret slik at ballongen holdes på plass.

De fleste barn vet intuitivt hvordan man blåser luft inn i en ballong, men det finnes noen innimellom som ikke har gjort den oppdagelsen. Det kan hjelpe å si at man skal forme leppene som når man sier «o», og så holde igjen kanten på ballongmunnstykket innenfor leppene. Noen tygger ballongen med tennene, eller presser leppene helt sammen slik at det ikke kommer luft inn – men dersom man sørger for at de får an veldig «lettblåst» ballongtutofon så klarer de aller fleste å få tone i sitt rør. Som en ekstra nødløsning kan man tape fast en innsats av en rør-stump i munningen på ballongens munnstykke. Dette kan være en 3-4cm bit av det tynneste røret, eller eventuelt en bit av et fleksibelt, riflete elektriker-rør. 3.

Hva gjør barna og hva gjør de voksne?

De større barna kan gjøre nesten alt selv, mens de minste trenger hjelp hele veien. Om det er hastverk ville det være mulig å kappe alle rørene på forhånd – men da forsvinner jo også noe av læringen på motorikk og håndarbeid.

Dette kan barna gjøre:

• Bestemme lengden på sitt rør – sette en tusjstrek der det skal sages.
• Sage (med en voksen som holder røret fast og hjelper til? )
• Velge ballong (dersom man har flere farger)
• Klippe hull i ballongen – men den voksne bør holde tak og brette en liten tupp som er lett å klippe av.
• Tre ballongen ned på røret (det er det nyklippede hullet som skal tres nedpå)
• Prøveblåse
• Spille konsert! Det kan være artig å la barna få en viss regi – f.eks. alle holder røret på hodet når det skal være stille – så teller man til tre og begynner på likt. Eller sette opp to grupper med hver sin dirigent – f.eks. alle de korteste rørene på én side og alle de lengste på en annen side.

Avansert tutofoni

Det finnes flere måter å videreutvikle tutofonen for å kunne spille mer enn én tone:

1. SLIDE-tutofon med papir

Om røret kan forlenges og forkortes mens man spiller, stiger og synker tonen som i en trombone. Dette kan man få til på ulike vis, der det aller enkleste er å ta utgangspunkt i en ganske kort tutofon på 20-25 cm. Surr et A4-ark rundt den nederste delen av røret og fest den til seg selv med tape slik at papiret danner et rør som sitter utenpå plastrøret. Om dette ytterste papirrøret nå skyves opp og ned mens man spiller så endres tonehøyden. På korte rør utgjør et ekstra A4-ark ganske stor forskjell i tonehøyde, mens det blir liten forskjell dersom et lite ark sitter i enden på et langt rør.

2. SLIDE-tutofon med to ulike rør-dimensjoner

Hvis man putter et 16 mm rør inne i et 20 mm rør, eller et 20 mm rør inne i et 24 mm rør så kan man lage en teleskopisk ballongtutofon der man kan forandre lengden mens man spiller. Men hvordan kan man hindre lekkasjer på luften dersom rørene ikke passer helt inni hverandre? Ett tips er å ta litt papirbasert tape som malingstape/frysetape og surre noen vindinger rundt enden på det minste røret.

Slik blir dette røret noen få millimeter tykkere, og man får en slags foring som gjør det luft-tett. Dersom man er så heldig å komme over en ødelagt støvsuger med teleskop-rør, så har man allerede en fiks ferdig Slide-tutofon!

3. Fingerhull som på fløyte

Det er en interessant erfaring å lage noen fingerhull på røret. PVC-plasten er myk så hull kan lages med å først bruke en rundfil, en syl eller en voksen kan bruke en vanlig drill. Tonehøyden forandrer seg – et kortere rør gir lysere tone. Men samtidig vil man vil ofte oppleve at tonen blir mye dusere og mer utydelig når luften går ut gjennom flere åpninger. Her er det viktig å prøveblåse for hvert hull man lager, og å ikke ha hullene for nærme ballongen, for da blir det ofte null tone i det hele tatt. Om man angrer seg kan hullene tapes igjen og tutofonen låter omtrent akkurat som før. Plasseringen av hullene i forhold til hvilke toner man får er ikke like matematisk forutsigbar som ved en tverrfløyte eller blokkfløyte – men det er morsomt å prøve seg frem.

4. Traktformet endestykke

For mer smell og volum! Dersom man lager et kremmerhus av papp og taper fast utenpå rørets ende så hører man tydelig at lyden forsterkes og kastes i den retningen trakten peker. Et alternativ er å kjøpe noen billige plasttrakter som kan monteres som endestykker. Det ser flott ut og gir ekstra trøkk i fanfarene!

XYLOFON

Materialene man trenger er treplanker, pinner, skumgummi og snor. Verktøyet er tusj, sag, saks og drill. Barna blir med å sage planker i ulike lengder – høre på tonene man har fått og knytte dem fast til to remser av skumgummi. Som køller til å spille med kan man sage opp noen greiner fra skogen eller hagen.

Materialer og verktøy

Treplank: f.eks. lekter 19*48mm eller 23*48 mm. Alle slags planker gir toner, men bruk helst samme tykkelse til hver xylofon. Det er lettest å forstå logikken med lengde i forhold til tonehøyde når man ikke blander tykke stokker og tynne lister. Tykkere stokker gir nemlig lysere tone og det kan virke litt overraskende. Mer om stemming og tonehøyder etter hvert .

Skumgummi: Det er helt avgjørende å få lagt treplankene på to remser av et veldig mykt, sviktende materiale som ikke hindrer treplankens vibrasjoner. Om du finner veien til en skumplast-butikk har de ofte liggende kapp eller remser som er billig. Alternativt kan man selv klippe eller skjære opp en gammel madrass eller sofapute fra et loppemarked. Lange remser i trekantet profil er det aller beste, men det funker fint med firkantede remser bare de ikke er altfor brede. Men de må være såpass tykke at de ikke revner når man surrer en snor rundt dem. Alternativt kan man kjøpe runde skumplastrør som er beregnet på å etterisolere vannrør.

Snor: Bruk en god kvalitet polyester- eller nylon-snor i tykkelse 1, 1,5 eller 2 mm. Med såpass tynn snor kan man lett få tredd snora to ganger igjennom et 6mm hull. Bomulls-basert hyssing holder ikke her.

Greiner eller pinner fra skogen – til xylofonkøller: Dersom barnehagen allerede har en masse xylofonkøller kan man velge å droppe dette punktet. Ellers er det artig å oppdage at vanlige pinner – dvs. greiner fra skogen med bark og det hele kan fungere veldig bra som spillepinner. Bruk gjerne greiner som er 2-3 cm tykke

Verktøy:

• Sag: om de største barna skal være med og klare sagingen selv kan det være lurt å skaffe seg små, fintannede sager – ellers er vanlig snekkersag helt greit.
• Drill: en lett liten batteri-drill med 6 mm bor skulle holde (ha evt. et ekstra batteri klar)
• Tusj og saks: finnes alltid i en barnehage.
• Skrustikke: det kan være fint å bruke en skrustikke eller skrutvinge til å holde fast materialene når man sager, men med litt flere hender som hjelper til kan man fint klare å holde tingene fast på en benk eller stol.

Merking og saging

Velg på forhånd om man skal lage én stor felles xylofon, eller flere små. Til en stor xylofon kan man ha én planke til hvert barn – og barnet kan ha navnet sitt skrevet på planken. Spør hvert barn om å tegne en strek med tusj for å vise hvor lang planke han eller hun vil ha – alternativt kan man måle lengden på barnets arm eller bein som et bra utgangspunkt. Så kan sagingen foregå som et samarbeid med den voksne. Flere kan også være med å holde planken.

Lydtesting og stemming

Når planken er saget legges den på tvers av to striper med skumgummi og man kan slå på den med en pinne og høre hva slags tone man har fått. Sammenlign planker og spør barna om hva som gir mørk og lys tone – kortere planke gir lysere tone, lengre planke gir mørkere tone (OBS: bruk helst materialer med samme tykkelse til alle). Hvis to planker skulle ende opp med nøyaktig same tone, eller man hører at noen toner er irriterende «sure» i forhold til den vanlige skalaen på et piano, så er det fort gjort å justere tonehøyden:

• Stemme lysere: sag planken bittelitt kortere og spill på nytt
• Stemme mørkere: sag et lite spor på tvers av planken midt på undersiden.

Allerede etter tre-fire drag med snekkersaga kan du stoppe og teste tonen og høre at lyden blir mørkere.

Denne finstemmingen er det best at de voksne gjør.

Drille hull og feste snor

Så skal planken festes med en snor til de to stripene med skumgummi. Flere slags knuter kan benyttes, men det mest solide er om man driller to hull i planken som snora kan gå igjennom.

For å få best mulig tone må hull og snor plasseres på de to stedene på planken der den ikke vibrerer. Dette kalles nodepunkter og den enkleste måten å finne punktene på er om den voksne holder planken opp i luften mellom to fingre og prøvespiller. Begynn omtrent halvveis mellom midten og enden på planken og skift litt oppover og nedover planken til du finner det stedet hvor tonen er best og synger med lengst varighet (det er som regel et sted mellom 1/4 og 1/5 av plankens lengde). Her setter man en prikk med tusjen. Sett enda en prikk som er like langt fra den andre enden på planken, og så er det klart til drilling.

Dersom drillen ikke er for tung eller voldsom så kan de største barna klare å drille selv – men vær klar over at planken må holdes godt fast, og at en voksen må holde hånden sin på, eller veldig nærme, drillen hele tiden for sikkerhets skyld. Om det blir hastverk kan barna være fornøyde med å sette på prikkene og så freser en av de voksne opp alle hullene.

Klipp av en halvmeter snor og la snora gå opp igjennom hullet, rundt planken og ned igjennom hullet igjen. Så kan snora knyttes med vanlig knute rundt skumgummi-remsen. En effektiv måte å gjøre unna all knytingen på er å tre igjennom snor på alle hullene på alle plankene, så snu det hele opp ned før to skumgummi remser legges på tvers og så gjør man alle knutene mens det hele ligger opp ned.

Pinner til å spille med

Her er det bare å prøve seg frem – min favoritt er 2-3 cm tykke greiner fra skogen eller hagen som kan sages opp i ca. 20 cm lange pinner. – og om de går litt i sving og krok er det bare artig. Sager man av der greinen deler seg, eller det stikker ut kvist kan man være heldig å få noe som ser ut som en liten hammer. Om du ikke har tilgang på noe skog eller hage, så kan man i stedet kjøpe rundstokk eller kosteskaft.

Dersom man har laget noen litt dypere toner på sin xylofon kan det være lurt å ha noen køller som har et mykere og mer ullent hode – dette for å virkelig høre den dype tonen og ikke bare smellet av tre mot tre. Prøv å lag en surring på pinnen med litt stoff fra en engangsklut og en masse gaffatape rundt. Jo mere klut og tape du bruker jo tykkere hode blir det på køllen, og jo mykere blir tonen.

Litt fysikk om hvordan planken vibrerer

Hvis du holder et godt tak i enden eller midten på planken mens du slår så blir det nesten ingen tone. Hvorfor det? Jo, når planken slås på midten vil den bøye seg og en veldig kort stund bli buet nedover (som en banan!) før den spretter tilbake og buer seg oppover, og så nedover og oppover annenhver gang – fortere enn vårt øye kan observere (om det er tonen A er det faktisk nøyaktig 440 bøyinger pr sekund!). Når midten svinger opp, svinger endene nedover og omvendt – men akkurat i nodepunktet blir det ingen bevegelse hverken opp eller ned. Man kan gjøre et artig fysikkeksperiment for å se dette i praksis: Legg en planke på et veldig mykt og fjærende underlag og dryss salt i et jevnt lag over hel planken. Begynn å spille forsiktig midt på planken og se hvordan saltet flytter seg. Etter en stund har det samlet seg to hauger av salt på de to stripene der planken hverken hopper opp eller ned – altså de to nodepunktene! (I tillegg ramler en del utenfor, så ha en støvsuger parat).

Og hvorfor gir en tykk bjelke lysere lyd enn en tynn list av samme lengde? Jo fordi den tykke bjelken er så stiv og sterk at den nekter å svinge så langt ut i hver bøyning. Når den ikke kan svinge så langt ut går det mye fortere å svinge tilbake igjen så alle vibrasjonene frem og tilbake skjer mye raskere enn i en tynnere og mykere trelist. Når vi sager et spor på undersiden av en planke gjør vi den svakere og mykere på midten, og da går alle bøyingene i saktere fart slik at tonen høres mørkere ut.

KALIMBA

Til tommelfingerpiano/kalimba bryter man av metallspiler fra en stakefjær og skrur dem fast på en liten finérplate med patentbånd og gir dem så et lite løft ved å rulle en tynn pinne inn under spilene. Barna hører raskt forskjellen i tonehøyde i forhold til lengden på spilene. Det er gøy å eksperimenter med å holde instrumentet fast på ulike ting for å høre at lyden blir sterkere pga. resonans – prøv en isboks, en isopor-blokk, eller vanlige bord og stoler. Instrumentet er en type som finnes i en rekke afrikanske land med ulike navn på ulike språk – mest kjent er kanskje betegnelsene Mbira eller Kalimba.

Materialer og verktøy

Stakefjær: kan kjøpes på alle slags jernvarehandlere for en rimelig penge.
Patentbånd: også kalt hullbånd, eller opphengsbånd av metall – finnes i ulike varianter med små eller store hull – alle typer kan brukes bare man sjekker at skruene man bruker er passelig store i forhold til hullene.

Treplate: f. eks. 6 mm finérplate på ca. 8*15 cm men alle slags små finérbiter eller biter fra litt brede lister eller planker vil kunne fungere. Finn gjerne en form som er god å holde i hendene mens man spiller med tomlene. De voksne kan evt. sage til en masse små plater med en stikksag før verkstedet starter, eller så kan man også velge å la sagingen av plater/planker bli en del av verkstedet. En tynn og stiv plate gir ofte litt mer resonans, men da kan det også være fint å ha en ekstra trekloss under plata der hvor skruene kommer igjennom – se bildene.

Grillspyd (trepinner): den helt tynne varianten som kjøpes i pakker i vanlig dagligvarebutikk.

Små treskruer: f.eks. 3* 25 mm med selvborende spiss (nesten alle treskruer har dette). Beregn minst 6 skruer pr. kalimba. Sjekk at du har skrujern som passer til skruene.

Verktøy:

• Elektriker-tang – for å brekke av stakefjæra
• En liten platesaks (eller avbiter / wirekutter). Det er ikke så vanskelig å klippe av patentbåndet – om nødvendig kan du rugge og bende litt frem og tilbake så vil det knekke. Om du har en god metallklipper kan du kanskje bruke denne også til stakefjæra.
• Skrujern som passer til de små skruene.

Bryte av fjær

Det enkleste er å la barnet bestemme hvor lange biter av fjær man skal bruke, men at en voksen gjør selve knekkingen. Hold fjæra med elektriker-tanga pluss én hånd tett inntil tanga, og gjør en rask og bestemt bøy. Før du kommer til 90 grader så knekker fjæra. Bruddflaten kan med fordel pusses litt med fil eller sandpapir om du har noe for hånden.

Lag minst tre ulike lengder pr. instrument – 7, 8, 9, 10, 11 cm låter fint. Også lengre er det egentlig fin basslyd i, men den dype lyden er ikke så lett å høre med mindre kalimbaen holdes fast på en større kasse som gir resonans, eller evt. med hjelp av kontaktmikrofon.

Klippe patentbånd

Husk å klipp langt nok – ett hull mer enn antallet spiler – fordi båndet må klemmes ned på begge sider av hver spile. Kalimba med 3 toner = patentbånd med 4 hull. Om klippesaksa er god kan de største barnehagebarna klare å klippe med litt hjelp – pass godt på fingrene!

Skru fast

Her kan barna være med og holde fast de tre spilene med patentbåndet på tvers. Om du skal skru gjennom plata og ned i en trekloss slik som på bildene, må du legge også klossen på plass før skruinga starter. Når et par skruer er på plass kan barnet delta i skruinga.

Sette i spenn

Rull inn den tynne grillspydpinnen under spilene så langt det går. Sikre med et par treskruer slik at den ikke ruller ut igjen mens man spiller. Pinnen er så tynn at den kan knekkes med fingrene eller klippes med tang/saks.

Stemming

Om to toner er for like i tonehøyde kan man løsne litt på skruene som holder patentbåndet og forsiktig dra eller skyve litt på den tonen man vil endre. Kortere spile gir lysere tone. Husk å stramme skruen igjen.

Resonans-eksperimenter

Barn oppdager fort at lyden forandrer seg når instrumentet holdes borti ting. Det går an å forklare at tone-spilene skjelver og rister og lager lyd. Når man holder instrumentet på et bord begynner også bordplata å skjelve sammen med tonespilene og slik blir lydene kraftigere.

LYKKE TIL!