Foto: Lovise Søyland

Å utforske materialenes egenskaper og transformasjonsmuligheter gjennom digital teknologi

– om å skape sanselige og langsomme forbindelser til verden  

Hvordan kan digital teknologi tas i bruk for å utforske materialers egenskaper og transformasjonsmuligheter? Hvordan kan digital materialitet forstått som immateriell sanses og (be)gripes? Og hvordan kan digital teknologi gjøres virksom i prosesser slik at det skapes sanselige forbindelser til verden?

Tekst og foto: Lovise Søyland, post doc og førsteamanuensis i design, kunst og håndverk, Institutt for estetiske fag, Universitetet i Sørøst- Norge

Som lærer, forsker og utøvende innenfor skapende praksis mener jeg dette er helt essensielle spørsmål å stille og finne svar på, og for å gjøre det må vi starte med materialene. Verden består av materialer som vi er i konstant kontakt med, vi formes, voksne som barn, gjennom handlinger med omgivelsene og nettopp materialene er nære innganger til å forstå verden (Waterhouse, 2021). Det er som kropper vi eksisterer, er i, sanser og erfarer verden. Vår tenkning, refleksjon og våre sanser, ja alle våre erfaringer er dypt sammenvevde i omgivelsenes materialiteter (Shapiro, 2017), men det er ikke bare de fysiske omgivelsene og materialene rundt oss som har en materialitet som kan erfares og sanses; det har også det digitale. Det digitale bringer imidlertid med seg et materielt paradoks og beskrives ofte som immaterielt – ikke håndgripelig, samtidig som det fysiske og selve den materielle enheten som for eksempel mobiltelefonen er en forutsetning for at det immaterielle kan bli tilgjengelig, oppfattes og sanses.

Det digitale bringer også med seg en haptisk dissonans. Det haptiske omhandler det taktile som å kjenne tekstur gjennom huden, å gripe og forme med hendene og bevege seg gjennom et terreng. En haptisk dissonans i det digitale kan forstås som en avstand eller disharmoni mellom illusjon av tekstur og tredimensjonal form på skjerm og det å fysisk berøre tekstur og gripe form, se forsidebilde. Det digitale kan beskrives og forstås som mer sansefattig enn det materielle og håndfaste. Noen går så langt som å si at vi kan risikere en form for tap av kroppslighet i møte med det digitale (Spitzer, 2013, s.96). Dette er noe jeg mener vi må utvikle kunnskap om og ta på alvor i utdanningen. I denne artikkelen skriver jeg ut ifra et perspektiv som tar utgangspunkt i den type teknologien som er mest tilgjengelig i norsk utdanning som bla nettbrett. De neste årene er det mye mulig at haptisk teknologi innføres i hopetall i utdanningen og situasjonen vil kunne endre seg.  

Gjennom doktorgradsarbeidet mitt «Grasping materialities: Making sense through explorative touch interactions with materials and digital technologies» fant jeg at multisensorisk erfaring fra den materielle verden er med på å bygge bro til det digitale (Søyland, 2021). Uten kroppslige minner og erfaringer som å berøre teksturen på en murvegg, kjenne sand under beina, forme leire med hendene, bevege seg gjennom et terreng eller kjenne vind i ansiktet så vil ikke det digitale gi mening.

Uten kroppslige minner og erfaringer som å berøre teksturen på en murvegg, kjenne sand under beina, forme leire med hendene, bevege seg gjennom et terreng eller kjenne vind i ansiktet så vil ikke det digitale gi mening.

Som lærer, forsker og utøvende innenfor skapende praksis er jeg svært opptatt av det prosessorienterte, sanselige og utforskende potensialet til å skape og erfare mangfoldige og kunstneriske uttrykksformer i både studenters, barn og unges læring. Når jeg skriver fram ny innsikt knyttet til materialitet, digital teknologi og utforsking bygger og støtter jeg meg på nyere kunnskap fra det nevrobiologiske feltet og teorier om embodied kognisjon (Shapiro, 2017). I dette teoretiske rammeverket forstås kognisjon, kropp, handlinger og omgivelser som en enhet som virker sammen i læringsprosesser (Shapiro, 2017) noe som understreker betydningen av handlingsbasert kunnskap i utdanningen.

Jeg mener at det er helt sentralt for utdanningen generelt, men spesielt knyttet til oss som jobber med estetiske fag, forming, kunst og håndverk å sette fokus på hvordan digitale teknologier kan bli virksomme gjennom handlinger og prosesser i samspill med omgivelsene og materialene. Det er sentralt å ha kunnskap om hvordan digital teknologi kan brukes til å utforske, sanse og oppdage nye sider ved verden – ja til å kanskje komme nærmere verden. Jeg er spesielt opptatt av det mulighetsrommet som kan oppstå i utforskinger og koblinger mellom fysiske materialer og digitale teknologier. Og spesielt hvordan materialers egenskaper og transformasjonsmuligheter kan utforskes gjennom digital teknologi, og hvordan det kan skapes sanselige og langsomme forbindelser til verden i dette handlingsrommet. Som i resten av samfunnet så er det også en gjennomgripende digitalisering i barnehage og skole. Min oppfatting er at det er en endring på gang, men at digital teknologi ofte brukes for å effektivisere læring, for å øve opp ferdigheter med forhånddefinerte mål – ofte i retning av instrumentell læring – der det er mye fokus på dialog og verbalspråk. Samtidig som det skapende, prosessorienterte, og sanselige har fått mindre oppmerksomhet i sammenheng med det digitale, til tross for at utforskende, kreativ og skapende bruk av digital teknologi er løftet fram i norske styringsdokumenter for utdanningen som sentrale sider av det både barnehagebarn og elever i skolen skal få erfaring med (KD, 2017; KD, 2019).  

Embodied kognisjons teorier beskriver hvordan vår kognisjon er «embodied» og formes av våre kroppslige interaksjoner med omgivelsene (Shapiro, 2017). Både handlinger, sanser, emosjoner og refleksjoner – det bevisste og ubevisste er en del av kognisjonen. På mange måter kan en si at embodied kognisjons teorier bygger opp under og samsvarer med Merleau-Ponty’s (1962) kroppsfenomenologi. Det er også en kunnskapsforståelse som i noen grad har forgreininger til Dewey’s (1934/2005) pragmatisme som løfter fram den betydningen direkte erfaringer med omgivelsene har for menneskets utvikling og læring. I møte med omgivelsene som både er materielle og digitale er Gibsons (1979) begrep «affordances» som kan forstås som handlingspotensialer sentralt. Mennesker tilegner seg kunnskap og blir kjent med sitt miljø gjennom å utforske dets handlingspotensialer. Materialer gir ulike muligheter og motstand til oss mennesker når de utforskes, håndteres og samhandles med. Og det er gjennom å håndtere materialene vi blir kjent med deres kvaliteter og egenskaper, hva de gjør med oss og hvordan de påvirkes og endres gjennom handling (Carlsen, 2019). Det er ikke bare materialene som har «affordances». Digitale teknologier har grensesnitt med korrelerte handlingspotensialer som setter premisser for hva vi kan gjøre med dem og hvordan vi bruker de. Dette er det helt sentralt at barnehagelærere og lærere har kunnskap om – hvordan digitale teknologier kan invitere inn til utforskende og skapende prosesser og bli virksomme i prosesser.

Materialitet, sansene og det langsomme

Materialitet handler om vår oppfatning og vår opplevelse av våre omgivelser. Når jeg bruker ordene fysisk materialitet og digital materialitet så er det for å understreke forskjellene i hvordan de ulike materialitetene kan gripes og begripes. Digitalt viser til noe som ikke eksisterer fysisk, men som gjennom programvare får det til å virke sånn. Det kan forstås som en illusjon, en visuell representasjon av fysiske objekter og materialer. Digital materialitet kan oppleves gjennom syn og hørsel, men ikke røres, luktes eller smakes. Dette underbygger hvor viktig det er å ta barn og unges utforskinger og erfaringer med materialene på alvor. Den digitale erfaringen er fattigere enn den fysiske, rett og slett fordi vi mottar mindre sensorisk informasjon i møte med den (Søyland, 2021). En digital materialitet av ett tre kan ikke gripes med hånda – det er ikke mulig å bevege seg rundt det, klatre i det eller legge seg under det. Jeg mener at nyansene i den sensoriske erfaringen står i fare for å forsvinne ved omfattende bruk av digitale teknologier som ikke tar det materielle paradokset til digitale teknologier på alvor. Det er svært viktig at erfaringer fra den materielle verden blir brakt inn i prosesser med å utforske digital materialitet. Opplevelsen av digital materialitet uten rike sensoriske erfaringer fra den materielle verden blir mer sansefattig. Det er svært viktig å ikke ta den fysiske verden for gitt, men vie det sanselige større oppmerksomhet både i det fysiske og det digitale.

Det er svært viktig at erfaringer fra den materielle verden blir brakt inn i prosesser med å utforske digital materialitet. Opplevelsen av digital materialitet uten rike sensoriske erfaringer fra den materielle verden blir mer sansefattig. Det er svært viktig å ikke ta den fysiske verden for gitt, men vie det sanselige større oppmerksomhet både i det fysiske og det digitale.

Vi lever i et samfunn der tempoet stadig øker, og det å ta det langsomt har blitt både en luksus og en utfordring og de digitale mediene bidrar ofte til å sette opp tempoet istedenfor ned. Kunstformen Slow Art har oppstått for å synliggjøre hvordan både det å koble seg på med alle sanser, mestre, gjøre, oppfatte og iaktta tar tid. Professor Alison Clark (2020) bruker begrepet «slow knowledge» knyttet til barn og læring og beskriver hvordan denne formen for kunnskap ofte er kompleks og multisensorisk, og at tid er en nøkkelfaktor i dyptgripende og sanselige læringsprosesser. Skapende prosesser handler om å utforske, teste og prøve ut igjen og igjen, det er langsomme prosesser som krever tid (Søyland, 2021). Det handler om den tiden det tar det tar å bli kjent med et materiale, en teknikk, et verktøy og å være i prosess. Langsomheten muliggjør handlinger, refleksjoner og forestillingsevne og det å sette ned tempo gir oss mulighet til å være mer oppmerksomme.  Dette er et perspektiv som det også er viktig å ta med seg inn i utforskende og skapende prosesser med digitale teknologier.

Utforskende prosesser og transformasjonsmuligheter gjennom foto, projeksjon og video

Jeg vil nå beskrive noen prosesser der det utforskende, sanselige og langsomme løftes fram i koblinger mellom materialer og digitale teknologier. Slike prosesser karakteriseres som åpne, eksperimentelle og legger vekt på læring gjennom prosess. Transformasjonsmuligheter forstås i denne sammenhengen som et mulighetsrom til å utforske handlingspotensialer og uttrykk som kan oppstå i koblinger mellom digital teknologi og fysiske materialer. En kan gripe et materiale direkte og forme det med hendene, iaktta endringen gjennom teknologien, og en kan gripe og forme det gjennom teknologien selv om det er en avstand til den digitale materialiteten. Ved å ha nærhet til og erfaring med materialene mener jeg at en kan utvikle og kjenne et nært bånd til erfaringen på skjermen eller det som projiseres ut i et rom. Gjennom å ta i bruk digital teknologi kan vi oppdage og bli kjent med andre sider ved den materielle verden enn det den materielle verden kan gjøre alene.

Gjennom å ta i bruk digital teknologi kan vi oppdage og bli kjent med andre sider ved den materielle verden enn det den materielle verden kan gjøre alene  

Dette kan være gjennom å fotografere, ulike typer video som time-laps og animasjon, gjennom projeksjon og i kombinasjonen av ulike teknikker og medier.

Fotografering kan handle om å sanse, oppdage og utforske transformasjoner av materialer og fenomener. Et fem år gammelt barn har gjennom kamera fanget et øyeblikk hvor lyset brytes når det treffer et materiale, se Figur 1. Idet lyset treffer materialet og barnet fotograferer gir det uttrykk for noe jeg forstår som øyeblikksmagi. Barnet utrykker glede og fascinasjon over transformasjonen som skjer fra materialet til skjermen idet det fotograferes. Et grep for å jobbe med det langsomme og gå materialene og det digitale sakte i møte i lignende prosesser kan være så enkelt som å skrue av lyset og bruke lommelykt for så å fotografere, utforske og oppdage omgivelsene gjennom kamera. På denne måten så vil en være nær materialene og teknologien som igjen vil gjøre noe med oppmerksomheten, sansene og muligheten til å oppdage transformasjoner.

Gjennom å fotografere omgivelsene med et mikroskop som for eksempel et hverdagsobjekt eller en bakteriekultur kan andre aspekter av det oppleves. Kunstner, dosent og kollega Jadwiga Podowska har gjort nettopp dette siste, utforsket bakteriekulturer gjennom nærfotografering, se Figur 2.

Gjennom å ta i bruk teknologi kan vi «expand awareness of what is possible through human perception» (Ihde, 2012, p. 376) og være i kontakt med verden på andre måter enn det vi kan uten teknologien. Dette vil si at vi kan oppdage nye sider ved verden og materialene som det blotte øye ikke kan oppdage uten teknologien.

Projeksjon med en vanlig projektor har også et stort potensial til å skape undring, jobbe med det langsomme, komme nær den digitale materialiteten i stort format i det romlige. Projeksjon kan invitere til å undre seg over transformasjonen fra purreløken i hånda som endrer form og identitet idet den projiseres ut i rommet på tekstiler og andre flater. En slik projeksjon gir et potensiale for barn til å kunne bevege seg inn i og gjennom og være nær materialitetene, erfare det digitale og materiale som «blander» seg i rommet. Barn kan på denne måten inviteres inn til å «berøre» og sette det immaterielle i bevegelse ved å lage skygger med kroppen, ved å bevege kroppen og forme materialiteten med kropper i bevegelse i rommet og ved å flytte på materialer og objekter som det projiseres på, se Figur 3. En slik type aktivitet kan åpne opp et mulighetsrom til å oppdage og erfare sanselige og kunstneriske uttrykk og transformasjoner med ulike materialiteter.

Video er også et medium som åpner opp et mulighetsrom til å utforske og erfare materialtransformasjoner. Video som medie har en enorm følsomhet og en teknikk som reagerer parallelt med sansene våre. Det involverer våre sanser og følelser og kobler sammen på både et bevisst og ubevisst nivå. Det kan få oss til å føle, tenke og forstå på andre måter enn det andre medier gjør og vi kan jobbe med det temporale – ved å for eksempel oppleve materialene og verden i langsomt tempo. I videoen (Figur 4) til den tidligere barnehagelærerstudenten ser vi ulike væsker og farger som blandes gjennom ulike tidsintervaller og hvordan lys og skygge blir aktive «materialer» i uttrykket. Dette åpner opp for at vi kan oppdage andre identiteter ved materialene. Videoen er også lydlagt med studentens egen pianospilling som ikke er perfekt, men som er med på å gi en nerve og nærhet til uttrykket.

Animasjon som stop-motion og timelaps åpner også for å utforske materialenes egenskaper og transformasjonsmuligheter. Et eksempel på dette er hvordan en time-laps kan brukes til å utforske transformasjonene som oppstår når blekk beveger seg mot et vått papirunderlag, se Figur 5. I artikkelen «Materialbaserte og kunstneriske utforskinger og uttrykk gjennom stop-motion animasjon» skriver min kollega Karete Roksvåg og jeg om potensialer i ulike animasjonsprosesser (Roksvåg & Søyland, under publisering). Vi har hovedfokus på å undersøke materialer i endringer og med mer utradisjonelle og kunstneriske tilnærminger til stop-motion animasjon enn den mer tradisjonelle med figur og fortelling som ofte gjøres i barnehage og skole.

Å utforske sammen – koblinger og forbindelser i det oppmerksomme og langsomme

Gjennom å gjøre og oppdage noe sammen skaper vi tilhørighet og forbindelser til hverandre og til omgivelsene (Carlsen, 2019). Det er viktig at barnehagelærere og lærere tar i bruk digitale teknologier og strategier som inviterer til utforskende og skapende kollektive prosesser der materialene har en sentral plass. Gode digitale og materielle praksiser krever at både barn og voksne er aktive sammen.

Det er viktig at barnehagelærere og lærere tar i bruk digitale teknologier og strategier som inviterer til utforskende og skapende kollektive prosesser der materialene har en sentral plass. Gode digitale og materielle praksiser krever at både barn og voksne er aktive sammen.

I slike praksiser er betydningen av improvisasjon og læringsstrategier som setter fokus på prosess sentralt. Det er også viktig å ta i bruk digital teknologi som en kan gjøre og utforske sammen med, som har en programvare som er åpen, og ikke lukket med forhåndsdefinerte mål (Søyland, 2021). Slike digitale teknologier kan om de brukes på kloke måter være med å initiere nye oppdagelser og forme erfaringen av den materielle verden (Søyland, 2021, s. 89-92). Det er også svært viktig at vi tar paradokset til digitale teknologier på alvor innenfor utdanningen, som for eksempel hvordan sanselige og sensoriske erfaringer som å kjenne motstanden i overflaten når det settes spor med kullstift på papir, er brobyggere mellom den fysiske og digitale erfaringen. En ting som er helt sikkert er at materialer og analoge teknologier bør fortsette å ha en helt sentral plass i barnehagen og skolen, men at vi også må bruke mulighetsrommet som kan oppstå når det digitale kobles med materialer. Embodiement bør får mer fokus i barnehagen og skole –forming, kunst og håndverksfeltet bør være en pådriver for å utvikle en skapende og utforskende praksis som inkluderer og kombinere materialer, verktøy og digitale teknologier.

Embodiement bør får mer fokus i barnehagen og skole –forming, kunst og håndverksfeltet bør være en pådriver for å utvikle en skapende og utforskende praksis som inkluderer og kombinere materialer, verktøy og digitale teknologier.

Helt sentralt i dette er materialene, transformasjonsmuligheter og betydningen av kroppen i det sanselige, oppmerksomme og langsomme. Vi må fortsette å utforske hva vi aktivt kan gjøre i koblingene mellom materialer og digitale teknologier og hvilke mangfoldige og kunstneriske uttrykk vi kan skape og erfare i dette mulighetsrommet.

Referanser

Carlsen, K. (2019). Materialenes identiteter – om å skape forbindelser i økologiske utforskingsprosesser. I K. Carlsen (Ed.) Bærekraftig pedagogikk – etikk, estetikk, økologi. Nordisk konferanse 2018 for Reggio Emilia inspirerte praksiser. Norsk Reggio Emilia nettverks forlag.

Clark, A. (2020). Towards a Listening ECEC system: Valuing Slow Pedagogy and Slow Knowledge. I (red.) C. Cameron & P. Moss, Transforming Early Childhood Education in England, s. 134-150. UCL Press.

Dewey, J. (1934/2005). Art as experience. Berkeley Publishing Group.

Gibson, J. J. (1979). The ecological approach to visual perception. Houghton Mifflin.

Ihde, D. (2012). Postphenomenological re-embodiment. Foundations of Science, 17, 373–377. https://doi.org/10.1007/s10699-011-9244-9

Kunnskapsdepartementet (KD). (2017). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeplan/

Kunnskapsdepartementet (KD). (2019). kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/

Merleau-Ponty, M. (1962/2005). Phenomenology of perception. Routledge.

Roksvåg, K. og Søyland, L. (under publisering). Materialbaserte og kunstneriske utforskinger og uttrykk gjennom stop-motion animasjon.  Formakademisk.

Shapiro, L. (2017). The Routledge handbook of embodied cognition. Routledge.

Søyland, L. (2021). Grasping materialities: Making sense through explorative touch interactions with materials and digital technologies [PhD, University of South-Eastern Norway]. https://hdl.handle.net/11250/2756969

Waterhouse, A-H., L. (2021). Materialpoetiske øyeblikk. En a-r-t-ografisk studie av små barns eksperimentelle materialprosesser i barnehagen. [Doktorgradsavhandling/Universitetet i Sørøst-Norge].