Screenshot. Pia Arke, Arctic Hysteria, 1996. © Pia Arke Estate
Pia Arke og Arctic Hysteria
I dette essayet presenteres deler av Pia Arkes kunstneriske praksis knyttet til fenomenet Arctic Hysteria. I møte med Arkes verk kan elevene reflektere over hvordan kunst speiler og er med på å forme kultur, samfunnsutvikling og folks, særlig urfolks, identitet.
Tekst: Hilde Hermansen, seniorrådgiver, KKS.
Dansk-grønlandske Pia Arke er kanskje et lite kjent navn for norske elever og lærere? Ikke desto mindre er hun et interessant og viktig bekjentskap når elevene f.eks. skal undersøke hvordan kjønnsroller vises i kulturelle uttrykk før og nå.
I teksten som følger redegjøres det først for selve begrepet Arctic Hysteria, og dette ses i lys av den koloniale fortellingen om Arktis. Videre belyses hvordan Arke, gjennom sitt kunstnerskap, stiller spørsmål ved og søker å transformere det koloniale narrativet. Dette eksemplifiseres gjennom verkene «De tre gratier» 1 og 3, samt videoverket «Arctic Hysteria».
Arctic Hysteria og den koloniale fortellingen om Arktis
«The patient, usually a woman, begins to scream and tear off and destroy her clothing. If on the ship, she will walk up and down the deck, screaming and gesticulating, and generally in a state of nudity, though the thermometer may be in the minus forties. As the intensity of the attack increases, she will sometimes leap over the rail upon the ice, running perhaps half a mile» (Peary, 1910, referert i Dick, 1995, s. 3)
Teksten ovenfor er en del av polarforsker Robert Pearys beskrivelser av adferden til enkelte inuitter han møtte på Nordvest-Grønland i perioden 1886 -1909. Pearys amatørdiagnose på det han definerte som en form for hysteria (Dick, 1995, s. 3), manifesterte seg raskt som et kulturbundet syndrom, særlig knyttet til inuitt-kvinner. Undersøkelser av Pearys og mannskapets dagboknotater avslører Pearys makthierarki, der ikke-vestlige kvinner ble plassert helt nederst. Notatene beskriver videre besetningens konkrete overgrep både mot gifte kvinner og purunge jenter (Dick, 1995, s.16).
I dag anses kvasidiagnosen Arctic Hysteria, kjennetegnet av plutselig vill og uberegnelig oppførsel særlig blant inuitt-kvinner, å være mer forankret i opplevelsen og oppførselen til de tidlige europeiske oppdagelsesreisende enn hos inuittene selv (Dick, 1995). Pearys forsøk på diagnostisering kan i ettertid betraktes mer som et uttrykk for disse kvinnenes traumer fra kolonivold, inkludert voldtekt. Vestlige forestillinger om urfolk som primitive, ville og uberegnelige føyer seg inn i den koloniale fortellingen om Arktis, som vi delvis bærer med oss i dag .
Stefan Jonsson, professor i etniske studier ved Linköpings universitet, beskriver den standardiserte koloniale fortellingen om Arktis, som en jakt og hvalfangstfortelling (2016). Denne følger et spesifikt mønster innen klassisk narratologi: avgang – forfølgelse – prestasjon – heroisk retur; eller avgang – forfølgelse – fiasko – heroisk død, eller sagt på en annen måte: En mann går ut, dreper et dyr og bringer det hjem. Alternativt blir mannen drept av dyret eller av andre naturkrefter. Det hele iscenesettes i omgivelser der is, stein, dyreliv, vann, vær og karrig natur, utgjør de sentrale elementene. I begge tilfeller hylles helten, som i koloniale fortellinger om Arktis utelukkende omhandler hvite, vestlige menn, hvis verdensbilde plasserer dem i sentrum og alt annet i periferien. I den grad urfolk får ta del i det koloniale arktiske narrativet, er det ifølge Jonsson som underlegne «hjelpere», «skurker» eller som objekter for rasebiologisk datainnsamling. Fordi det standardiserte narrativet om Arktis er dominerende også i dag, mener Jonsson vi ikke kan snakke om det postkoloniale som noe som kommer etter det koloniale. Han mener det snarere handler om en holdning, diskurs og praksis som retter kritikk mot kolonialismen og dens arv. Det er bare når urfolk selv, som subjekter og handlende agenter, rekonstruerer fortellingen, at vi kan snakke om en postkolonial fortelling om Arktis (Jonsson, 2016). I Pia Arkes kunstneriske praksis ser vi nettopp et handlende subjekt, som aktivt griper inn i og bearbeider det Jonsson beskriver som den undertrykkende historien til brutaliserte kvinner – materielt og mentalt krenket, rasialisert, objektivisert og dehumanisert (Jonsson, 2017).
Pia Arke og det etno-estetiske konseptet
Pia Arke (1958 – 2007), som hadde grønlandsk mor og dansk far, flyttet gjennom oppveksten til ulike deler av Grønland og Danmark. I sine arbeider, som omhandler maleri, fotografi, performance, video og bøker, tok hun alltid utgangspunkt i sin egen historie som kvinnelig subjekt mellom to ulike kulturer, hverken tilhørende den ene eller den andre (Jørgensen, 2017, s. 250).
For Arke var hennes egen kropp, sammen med subjektive erfaringer ved å tilhøre ulike kulturer, sentral i hennes kunstneriske praksis. «Jeg gjør kolonialismens historie til en del av min historie på den eneste måten jeg kjenner, nemlig ved å ta den personlig», sier Arke (Arke, 2003, referert i von Spreter, 2022, s. 88).
I sitt essay «Ethno-Aesthetic» argumenterer Pia Arke for at den eneste mulige posisjonen for dem som hverken hører til i vesten eller i de marginaliserte øvrige delene av verden, er en etno-estetisk tilnærming (Jørgensen, 2017, s. 250-251). Etno-estetikk er, ifølge Jørgensen, et konsept som omhandler prosessen med kritisk å undersøke det en gang så definerende og objektiviserende vestlige blikket, som ble rettet mot «de andre», i denne sammenhengen inuitter. Konseptet dekker en dobbel posisjon ved å tilhøre to kulturer og alltid snakke fra en posisjon, som trekker med seg kunnskap og erfaring fra begge stedene (Jørgensen, 251). Pia Arke plasserer seg selv som subjekt i sine verk når hun på bakgrunn av den koloniale historikken henter fram materiale som kritisk undersøkes og bearbeides kunstnerisk. På denne måten kan man si at hun skriver seg selv inn i og skaper nye narrativ knyttet til hva postkoloniale fortellinger om Arktis kan innebære (Jonsson, 2016).
Pia Arkes kunstneriske intervensjoner
Noe av det som karakteriserer Pia Arkes kunstneriske praksis er fotomontasjer, der hun sammenstiller fotografisk materiale fra koloniarkiver, bl.a. fra Pearys ekspedisjoner, og fra private arkiver. Den kunstneriske bearbeidingen innebærer at betydninger og relasjoner endrer seg. For eksempel setter hun i verket «Arctic Hysteria IV» foto av pompøse, pelskledde polfarere sammen med foto av nakne inuitt-kvinner. Med dette minner hun oss om ubalansen i maktforhold som oppsto ved slike møter: urbefolkningen som et eksotiserte og erotiserte objekt som ikke kan unnslippe sin status som modeller, elskerinner eller tjenere (von Spreter, 2022). Stephanie von Spreter, forsker ved UiT, beskriver Arkes praksis som visuell repatriering, noe som her som innebærer å «arbeide seg gjennom» og gjenvinne den undertrykte historien om innfødte inuitt-kvinner (2022, s. 87).
Som eksempler på Pia Arkes kunstneriske intervensjoner presenteres «De tre gratier», 1 og 3, 1993 og videoverket «Arctic Hysteria», 1996. Gjennom disse verkene belyses hvordan Arkes arbeid og posisjon skiller seg ut i forhold til den koloniale fortellingen.
«De tre gratier», I og III, 1993.
De to fotoene som er vist under, inngår i en fotoserie på fire bilder, printet på sølvgelatin-baryttpapir der hvert foto måler 110 x 93,3 cm. uten ramme (Jonsson, 2013, s. 253). Det venstre bildet viser tre kvinner stå rett opp og ned foran et landskapsfoto, som strekker seg fra gulvet og over kvinnenes hoder. Kvinnene holder hver sin gjenstand i hendene og ser direkte mot betrakteren. I det høyre bildet står kvinnene foran samme landskapsfoto, som nå er speilvendt. Kvinnene står i ledige positurer med ryggen til betrakteren. De vender seg i større grad mot hverandre, som om de kommuniserer rundt noe de ser inne i landskapet foran dem. Begge bildene er i sort/hvitt.
I begge bildene ser vi Pia Arke, kusinen Karola Arke Jørgensen og barndomsvenninnen Susanne Mortensen fra Ittoqqortoormiit/Scoresbysund foran et landskapsfoto, som Arke har tatt med pinhole-kamera i Nuugaarsuk. De tre kvinnene holder objekter som skal symbolisere deres etnisitet (Jonsson, 2013, s. 255). I artikkelen «De-framing the Indigenous Body; ethnography, landscape and cultural belonging in the art of Pia Arke» skriver Kirsten Thisted at det er det noe provoserende ved kvinnenes direkte blikk, som speiler grønlenderes blikk på historiske foto tatt av europeiske etnografer (2012, s. 286). I motsetning til europeiske framstillinger av de tre gratiene som motiv, finner ikke Thisted noen kommunikasjon, lekenhet eller ynde i måten kvinnene poserer på i Arkes verk. Tvert imot er de tre skikkelsene plassert frontalt og med kjølig avstand fra hverandre (Thisted, 2012). Videre utgjør de tre kvinnene, kledt i moderne vestlige klær, en motsetning til klassiske framstillinger, som viser gratiene nakne eller delvis nakne. Stefan Jonsson peker på at Arkes tre gratier først ser ut til å møte kameraet med sitt blikk, og tilsynelatende godta sin status som utstilte objekter, men snart vender de fotografen ryggen og betrakter landskapet som han hadde ønsket å sette dem inn. Jonsson gjør oss oppmerksom på at mens kvinnene i det ene øyeblikket er objekter for representasjon, utstilte inuitter, så framstår de i neste omgang som subjekter som gransker representasjonen (2013, 255).
«Arctic Hysteria», 1996.
I følge von Spreter engasjerte og arbeidet Pia Arke med tematikken Arctic Hysteria i ulike formater og over lengre tid (2022, s. 100). «Arctic Hysteria IV», som allerede er kort omtalt, er et eksempel på dette. Videoverket «Arctic Hysteria» som presenteres i det følgende, er ikke fritt tilgjengelig på internett. Beskrivelser av verket baserer seg derfor på tilgjengelige stillbilder og eksterne kilder.
I flere av sine arbeider løfter Pia Arke fram kvinneskikkelser fra etnografiske samlinger og forsøker å gi disse en hørbar og likeverdig stemme, som f.eks.i «Arctic Hysteria IV». Ved å sidestille kvinnene med europeiske kolonister, gir hun ikke bare kvinnene verdigheten tilbake, hun viser oss også kolonialistenes irrasjonelle overgrep (Jonsson, 2016, s. 230-231).
Videoverket «Arctic hysteria» handler imidlertid om Arkes undersøkelser av sin egen posisjon, hverken tilhørende den ene eller andre kulturen. Hun forsøker snarere å konstruere sitt eget rom når hun, i krysningen mellom egen kropp og en bit av grønlandsk territorium, skaper et nytt narrativ. I performancen zoomer kameraet inn på et foto av et is-og snøkledt landskap. En naken kvinne med sort hår kommer kravlende over fotografiet. Hun klapper på landskapet, snuser på det og prøver å suge det inn. Hun legger seg på ryggen og presser seg mot det, prøver å bli ett med det, men ender med å rive bildet i stykker. Systematisk brytes fotografiet ned i papirremser som kunstneren samler rundt seg selv. Endelig ser hun ut til å oppnå litt fysisk kontakt, ikke med det avbildede landskapet, men med materialet landskapet ble trykket på. Hun kryper ut av videorammen igjen mens en haug med papirstrimler ligger bak henne. Omtrent slik beskriver Thisted de nesten seks minuttene videoverket varer (2012, s. 279). Jonsson anser at Arke, gjennom performansen, metaforisk forsøker å forene seg med både landskapet og sin egen historie (2016, s. 230-231). Gjennom sine kunstneriske intervensjonen utfordrer Arke det koloniale narrativet og minner oss på noen av konsekvensene av dansk kolonialisme og vestlig imperialisme i Arktis.
Oppsummering
Ved å se nærmere på forbindelsene mellom begrepet Arctic Hysteria, den koloniale fortellingen om Arktis og Pia Arkes kunstneriske praksis, har målsettingen med essayet vært å belyse hvordan kunstnerens arbeid skiller seg ut i forhold til de nordiske landenes koloniale narrativ om vestlig dominans i Arktis. Gjennom å gjøre fortiden håndgripelig formulerer Pia Arke nåtidige utfordringer knyttet til avkolonialisering av nordlige og arktiske områder.
Kilder
Dick, L. (1995 ). «Pibloktoq» (Arctic Hysteria): A Construction of European-Inuit Relations?. I Arctic Anthropology, 32(2), 1-42. https://www.jstor.org/stable/40316385
Jonsson, S. (2013) Disclosing the World Order. Third Text, 27:2, s. 242 -259.
https://doi.org/10.1080/09528822.2013.772349
Jonsson, S. (2016). Where Humanism Finds Its Ends: Lessons from Pia Arke and Katarina Pirak Sikku on the Difficulty of Narrating the Arctic. Studies in Travel Writing, 20:3, 226-236. https://doi.org/10.1080/13645145.2016.1212502
Jonsson, S. (2017, 4. september). On Pia Arke. Afterall: A Journal of Art, Context and Enquiry. https://www.afterall.org/article/on-pia-arke
Jørgensen, U. A. (2017). Performing the Forgotten: Body, Territory and Authencity in Contemporary Sámi Art. I S. Aamold, E. Haugdal og U. A. Jørgensen (Red.), Sámi art and Aesthetics. Contemporary Perspectives, (s.249- 265). Århus: Aarhus University Press
Spreter, S. v. (2022, 15.09). Pia Arke and ‘Arctic Hysteria’: Visual Repatriation and the Problematics of a ‘Lost’ Artwork. I Kunst og kultur, 105(2-3), 87-102. https://www.idunn.no/doi/10.18261/kk.105.2.3
Thisted, K. (2012). De-framing the Indigenous Body ; ethnography, landscape and cultural belonging in the art of Pia Arke. Nordlit, nr. 29 (mai), 279-298. https://www.researchgate.net/publication/277042724_De-framing_the_Indigenous_Body_Ethnography_Landscape_and_Cultural_Belonging_in_the_Art_of_Pia_Arke
