Regnbuebarna – et visuelt orkester med en kunstner som dirigent

Kort om prosjektet

Dette var et samarbeidsprosjekt mellom SiT Barn og Trondheim kommunale kulturskole, hvor 130 barnehagebarn og en kunstner sammen lagde en stor kunstinstallasjon av gjenbruksmateriale. Prosjektet ble muliggjort av god kommunikasjon mellom barnehagen og kulturskolen. Begge parter bidro med sin kompetanse for å skape et verk hvor summen ble større enn delene, og barnas kunstneriske utfoldelse i prosessen ble vektlagt.

Bakgrunn for prosjektet

«Regnbuebarna» var et prosjekt som kom i stand gjennom et samarbeid mellom SiT Barn og Trondheim kommunale kulturskole. Høsten 2011 avviklet vi kulturfestivalen MiniUKA for andre gang, og denne barnefestivalen var finaleprosjektet i KOM!Barnehage. Vi inviterte hele nærmiljøet vårt til MiniUKA, som fant sted inne i Moholt Studentby. Barnehagene som lå i nærheten ble invitert til å delta gratis på festivalen, og det samme ble beboerne i studentbyen. Vi ønsket oss et monumentalt kunstverk som gjenspeilte verdiene i våre barnehager som utsmykning på festivalområdet. Resultatet ble en stor regnbue laget av gjenbruksmateriell som var symbolsk på flere måter. For oss så betydde regnbuen at vi har et fargerikt fellesskap i våre barnehager, hvor hvert enkelt barns bidrag er viktig for helheten. Ved å aktivt benytte oss av de rent estetiske egenskapene ved gjenbruksmateriell, ønsket vi å formidle en bevissthet om miljøet og forbrukersamfunnet. Den ferdige regnbuen viste også at vi sammen kan skape en flott helhet som er større enn delene.

Samarbeid med hjemmet var også et viktig aspekt for oss. Vi ønsker hele tiden å finne gode måter å bygge bro mellom barnehagen og hjemmet, og i arbeidet med regnbuen ga vi foreldrene i oppgave å samle gjenbruksmateriell sammen med sine barn. Dette gjorde at gjenbruk ble et tema både hjemme og i barnehagen.

Det var viktig for oss at vi fikk samarbeide med en profesjonell kunstner i arbeidet med dette prosjektet. Vi ønsket oss en kunstners perspektiv til å løfte det kreative arbeidet opp fra hverdagen, slik at kunstverket ble større enn de kunstprosjektene vi vanligvis jobber med i barnehagen. Ved å lage et stort signalverk ville vi vise at vi tilbyr våre barn noe ekstra i tillegg til vanlig barnehagedrift. Dette fikk vi hjelp til av Trondheim kommunale kulturskole ved at vi fikk samarbeide med Peter Sutton, fra kulturskolens avdeling for visuell kunst, i dette prosjektet. I tillegg til å undervise ved Trondheim kommunale kulturskole, arbeider Peter Sutton med stedsspesifikke utsmykninger av liten og stor skala, i arkitektur og rom.

Arbeidsmåte

SitBarn består av tre barnehager som eies og driftes av Studentsamskipnaden i Trondheim. Alle barna i våre barnehager er barn av studenter. SitBarn har alltid vært opptatt av kunst og kultur i barnehagen. En av barnehagene, SitBarn Moholt, deltok i KOM! Barnehage-prosjektet fra 2007 til 2011. KOM!, Kreativt Oppvekstmiljø, var et prosjekt i regi av Norsk Kulturskoleråd hvor målet var å skape samarbeid mellom kulturskole og barnehage. Ved å utvide kulturskolens virkeområde, skulle KOM! Barnehage øke volum på barns kulturelle opplevelser og sørge for et kulturelt tilbud av god kvalitet.

I tillegg til kompetanse og egnethet for arbeid med barn har SitBarn en bevisst rekrutteringspolitikk hvor vi etterspør kompetanse innen kunst og kultur. Ved å legge til rette for at personalet aktivt får arbeide med sin kulturkompetanse skapes en synergieffekt i barnehagene som hever kulturkompetansen til hele staben, og som sikrer kvalitet i det kulturfaglige arbeidet.

Vi ønsker å gjenspeile at foreldrene i barnehagene våre er studenter. Dette gjør vi ved å ha fokus på verdier som kjennetegner studentkulturen. Studentkulturen i Trondheim kjennetegnes av frivillighet, bærekraftighet og kreativitet. Kunst og kultur har også alltid vært viktig for studentmiljøet i Trondheim. Vi ønsker at foreldrene i våre barnehager skal involveres aktivt i vårt arbeid med gjenbruk, og vår kunst og kultursatsing. Dette gjør vi ved at vi jevnlig inviterer foreldre til praktiske workshops sammen med barn og personale, hvor de får samarbeide om å lage dekorasjoner og installasjoner av gjenbruksmateriell som barna deres vil få glede av i barnehagen. Da samarbeider vi med ReMida-senteret i Trondheim som hjelper oss med å skaffe gjenbruksmateriell. Disse workshopene skaper en positiv og kreativ atmosfære hvor foreldrene har det morsomt med å lage noe fint for barna, samtidig som de knytter et sosialt nettverk. Studielivet er også ofte preget av begrenset økonomi, og derfor oppfordrer vi våre foreldre til å gjøre bærekraftige valg. Dette gjør vi blant annet ved å arrangere gjenbruksmarked hvor vi selger gode barneklær til en rimelig penge.

Gjennomføring

Regnbueprosjektet var en prosess hvor målet var en storslått installasjon til MiniUKA-11. Vi ønsket oss et stort signalverk produsert av barna selv. Kunstner Peter Sutton utarbeidet ideen om at barna sammen kunne lage en stor regnbue av gjenbruksmateriell. En regnbue er veldig symbol-ladd, samtidig som den er fargerik og visuelt slående, derfor var det et veldig godt utgangspunkt å jobbe ut fra. Regnbuen symboliserer et fargerikt fellesskap, hvor alle bidrar med sin egenart til en flott helhet. Regnbuen kan også være et symbol på naturens underverker, og barnas første møte med en vakker og spennende verden. Ved å bruke gjenbruksmateriell, formidler vi en bevissthet om miljø som er viktig for oss i våre barnehager.

Skrot eller materiale? Nytt liv i gamle leker

Det praktiske arbeidet med kunstverket startet allerede i slutten av mai 2011, 4 måneder før avdukingen. Da sendte vi ut enepost til alle foreldrene i SitBarn og ba de om å samle gjenbruksmateriell i plast og metall, og gamle leketøy -i regnbuens farger. I tillegg til en kort beskrivelse av prosjektet fikk de ogsåen påminnelse om at regnbuen består av fargene rød, oransje, gul, grønn, blå, indigo ogfiolett. Personalet på avdelingene var hele tiden i dialog med foreldrene og oppfordret til å samle gjenbruksmateriell sammen med barna hjemme. Dette var en viktig del av prosjektet som skapte samtale og refleksjon rundt gjenbruksmateriell og miljø i familien. Barn og foreldre syntes det var morsomt å lete etter ulike ting som kunne brukes. Tomme yoghurtbeger, kasserte lekebiler og kleshengere ble rengjort og bragt inn til barnehagen. Denne prosessen fikk barn og voksne til å se dagligdagse gjenstander i hjemmet i nytt lys. En tom juicekartong går fra å være søppel til å bli et fascinerende objekt når man begynner å studere dens ulike nyanser av oransje og gul. Kartongen går fra å være overflødig søppelbøttefyll til et objekt med egenverdi når foreldre og barn sammen rengjør den, snakker farger og tar den med i barnehagen for å gi den et nytt liv i Regnbuen vår. Barna viste stor stolthet da de presenterte sine gjenoppdagede skatter. Resultatet ble et overveldende mangfold av materiale som skulle brukes i installasjonen. Materialsamlingen hadde et unikt personlig preg i og med at alt kom fra barnas egne hjem.

Gode rammer. Kunstnerens forarbeid

Det var viktig for kunstner Peter Sutton at barna skulle få en best mulig opplevelse av prosessen med å skape regnbuen, selve installasjonen kom i andre rekke. KOM!Barnehage vektlegger at barna skal være mest mulig aktive i utarbeidelsen av det ferdige produktet, derfor var vi avhengige av gode rammer for barnas arbeid. Det var flott dersom installasjonen ble seende bra ut, men det viktigste var at barna skulle få kose seg med å utforske farge gjennom ulike materialer og verktøy. Totalt var det 130 barn, i alderen 2-6 år, fra SitBarns tre barnehager som deltok i utformingen av regnbuen. For at hvert enkelt barn skulle få mulighet til å sette sitt personlige preg på kunstverket krevdes det gode rammer rundt prosjektet. Peter Sutton underviser i kulturskolens avdeling for visuell kunst, og han fikk viet 20 lærertimer til arbeidet med prosjektet. Dette innebar for-og etterarbeid i tillegg til den tiden han var i atelieret sammen med barna. Peter bestemte seg for å sette sammen det ferdige verket av mange individuelle MDF-plater, som er harde og fleksible plater. Disse er standardvare på byggevarehus og er svært rimelige. I seg selv er de ikke interessante, men de har mye potensiale for bearbeiding. Med en størrelse på 40x40cm var platene i et godt format for barna å jobbe med. En stor jobb ble gjort i forkant av Peter for å organisere de til sammen 48 mdf-platene slik at de var klare til å jobbe med. Platene ble nummerert og satt inn i et system hvor Peter hadde oversikt over hvilke farger som skulle på hver plate. Mange av platene måtte også beskjæres for å danne regnbueformen.

Gode rammer. Barnehagens forarbeid

I tillegg til innsamling og organisering av gjenbruksmateriale måtte SitBarn sette opp en god plan for å organisere barnegruppene som skulle jobbe med kunsten. Vi hadde begrenset tid sammen med Peter Sutton, og med så mange barn som skulle koordineres var vi avhengige av at dette måtte gå veldig smidig. Vi er så heldige at vi har et svært funksjonelt atelier i en av våre barnehager, som vi kunne benytte som base og arbeidsstasjon for prosjektet. De fleste barna måtte imidlertid gå et godt stykke for å komme til atelieret, andre måtte fraktes med buss, og med så mange barn involvertvar vi avhengig av god planlegging og koordinasjon av alle våre tre barnehager. Til denne koordineringen benyttet vi oss av et verktøy som vi har ervervet oss gjennom KOM!Barnehage, nemlig en produksjonsplan. Produksjonsplanen er blitt et kjært verktøy for oss i SitBarn, som vi anvender i små og store prosjekter. Produksjonsplanen beskriver hva som må gjøres til enhver tid under arbeidet med et prosjekt, og hvem som har ansvaret for at hver enkelt del av planen blir holdt. (Et utdrag av produksjonsplanen for MiniUKA-11 som beskriver det praktiske arbeidet med regnbuen ligger vedlagt.) For at barna skulle få en god opplevelse av prosessen ble de delt inn i grupper på maks 8 stykk, hvor organisert etter regnbuens farger, slik at det skulle være lettest mulig for barna å plukke ut materiale til arbeidet. I tillegg måtte vi se til at akrylmaling, pensler og malingsskjorter var lett tilgjengelig, slik at barn og voksne kunne fokusere på det estetiske arbeidet.

130 ulike uttrykk

Da han ankom atelieret med mdf-platene, ble Peter Sutton positivt overrasket over hvor godt gjenbruksmaterialet var organisert av personalet. Alt lå ryddig inndelt etter farger, noe som gjorde at materialet ble definert ut fra farge og estetikk heller enn sitt tidligere bruksområde. Dette gjorde at gjenstandene framstod i et annet lys enn ellers, og velkjente yoghurtbeger og drikkeflasker framstod som vakre og fremmede. Materialet lå lett tilgjengelig slik at barna kunne se mangfoldet de hadde å velge mellom. Hver dag i en uke jobbet Peter i atelieret sammen med barn og ansatte i SitBarn, og da var det hele tiden kvaliteten på prosessen som sto i fokus. Sammen med hver barnegruppe fulgte det alltid barnehagepersonale som barna var fortrolige med, som var der for å assistere, veilede og inspirere barna i arbeidet. Peter understreket for personalet at det var barna som skulle ta sine egne valg innen rammene som var satt, og at deres oppgave var å hjelpe barna med å realisere sine ideer.

Hvert barn fikk tildelt en mdf-plate hver som de hadde en time til å jobbe med. Disse var organisert slik at hver plate skulle få en eller to farger, og barna fikk velge hvilket gjenbruksmateriale i de respektive fargene de ønsket å dekorere sin plate med. De voksne hjalp barna med å lime gjenbruksmaterialet på platene. Vi brukte «Superfix»-lim til dette. Deretter malte oppå og rundt materialet i ulike nyanser av gitte farge. Barna hadde akrylmaling (type Galeria) og fargetusjer tilgjengelig til arbeidet. Peter understreket hele tiden hvor viktig det var at barna fikk lov til å gå ordentlig inn i arbeidet og bli skitne på hendene. Han forstår at for barn så er følelsen av maling på hendene likeviktig som det estetiske resultatet. Barn har et behov for å fysisk kjenne på materialene de jobber med, og denne prosessen gjør at arbeidet blir verdifullt for dem. Alle platene ble jobbet med av flere barn, slik at de fleste barna fortsatte arbeidet som andre barn hadde avsluttet tidligere. Dette ga en dyp detaljrikdom i hver plate, og barna synes det var morsomt å la seg inspirere av det arbeidet som allerede var blitt gjort på deres plate.

Slik samarbeidet 130 barn om å utforme 48 individuelle plater, og hvert enkelt barn fikk bidra med sitt personlige uttrykk som ga et ekstra lag med rikdom i det samlede verket. Barna ble inspirert av hverandre og laget små narrativ som bygde på hverandres arbeid. En gutt som fikk tildelt en plate hvor det stod en grønn traktor fra før, malte på en gårdsvei den kunne kjøre på. Ei jente som fikk tildelt ei gul plate ble inspirert til å tegne på en åskam med trær og to strålende soler. Slik begynte noen barn og leke med materialet og skape små konseptuelle fortellinger inne i den store helheten. Disse narrativene var ikke synlige når man betraktet hele verket, men kom til syne når man gikk nærmere og så på detaljene i regnbuen. Dette ga en stor rikhet av mening i verket, og gjorde at installasjonen fungerte på flere plan. Den helhetlige sammenhengen i kunstverket ble muliggjort gjennom et godt organisert system av plater og farger, men for barna var det arbeidet med de små detaljene som var interessante. Slik jobbet barna videre på hverandres ideer på en måte som ga dybde i platene, og opplevde hvordan man kan kommunisere ved hjelp av visuelle uttrykk.

En kunstner i barnehagen

Peter sier at det som er så flott med å jobbe med barn i barnehagealder er at de setter så stor pris på selve prosessen med et arbeid, at det ikke gjør noe om de forstår det større systemet som de jobber innenfor. Barna forstod nødvendigvis ikke hvorfor de satt og malte og limte på disse mdf-platene, men det gjorde ingenting fordi selve arbeidet var interessant nok i seg selv. De visste heller ikke hvorfor de måtte holde seg til en eller to farger, men det var ingen som klaget på de stramme rammene til prosjektet. Tvert imot lot det til å virke som at de satte pris på å få et begrenset antall valgmuligheter.

Tydelige rammer gir frihet i den forstand at barna raskt kan sette i gang arbeidet uten for mange beslutningsprosesser, og la fantasien løpe fri. Mangfoldet i gjenbruksmateriell ga så store valgmuligheter innenfor hver farge at barna enkelt fant inspirasjon til å uttrykke sin egen stemme i den store helheten. De fordypet seg i detaljene og koste seg med arbeidet. Barna fikk selv velge hvor mye de ønsket å bidra til verket. Noen ville gjøre mye, andre ville gjøre mindre, men alle bidro.

Peter Sutton beskriver samarbeidet med barnehagepersonalet som svært produktivt. Personalet hadde gode praktiske metoder for å virkeliggjøre prosjektet. Peter har erfaring med kunstnerisk arbeid med barn, men ikke så unge barn. Derfor kunne barnehagepersonalet tilby gode løsninger som involverte barna i størst mulig grad. I våre barnehager har vi lang erfaring med å jobbe prosjektbasert med barna, noe som kom godt med i det praktiske arbeidet i atelieret. Dette gjorde at barnehagene fikk eierskap til prosessen og verket. Vi oppdaget at det var svært viktig at både barnehagepersonalet og kunstner var åpne for hverandres innspill. Vi klarte å etablere en god dialog mellom pedagog og kunstner, som resulterte i et godt samarbeid hvor vi inspirerte hverandre. En gruppe barn hjalp til med monteringen av verket, sammen med personalet og kunstner, og frydet seg da de begynte å se sammenhengen mellom enkeltplatene.

Den store dagen

Avdukingen av verket «Regnbue» fant sted under åpningen av MiniUKA-11. Det ble en flott seremoni hvor Trondheims ordfører Rita Ottervik, 500barnehagebarn, 100 barnehageansatte og studenter fra Studentersamfundet i Trondhjem fikk se det ferdige verket for første gang. Promenadeorkesteret fra Studentersamfundet spilte opp, og da Peter Sutton dro vekk den grønne presenningen som skjulte verket brøt jubelen ut. Det ferdige verket var 2.4m høyt og 3.6m bredt, og regnbuen ble et visuelt landemerke på festivalen. Tilstede var lokal presse, fra både radio, TV og avis. Barna ble fascinert av den store regnbuen, og mange fant igjen sitt eget lille kunstverk i det store kunstverket. Dette viste de stolt frem til sine foreldre, slekt og venner som deltok på festivalen. I løpet av hele festivalen var det barn og voksne som stod og betraktet regnbuen. De voksne holdt seg på avstand og beundret helheten i verket, mens barna bare måtte løpe frem for å ta på detaljene som stakk ut og granske de minste tegningene. «Se! Der e min!» ropte «Hans» på 3.5år, og pekte på installasjonen. Så tok han sin far i hånden og sprang helt inntil regnbuen. «Hans» strakte ut hånden og kjente på en grønn, piggete gummiball. «Oi, er det du som har laget den?» Noe «Hans» bekreftet med et smilende nikk.