Gå til hovedinnhold
Barn med ulike nasjonaldrakter synger

Fargespill. Foto: Øyvind Toft

Har du krysspeiling? – Navigering i et flerkulturelt landskap.

Ole Hamre forteller i sin artikkel om den syngende skoleklassen. Dette er en fortelling om anerkjennelse, forståelse, nysgjerrighet og respekt, fortalt gjennom et språk Hamre mener vi lærer for lite av på skolen: det emosjonelle språket – språket som ifølge Hamre gir oss en grunnleggende følelsen av å være verd noe. Forfatteren peker på at kunstfagene representerer dette språket i sin mest utviklede form. Artikkelen ble skrevet i forbindelse med Kunst- og kultursenterets tiårsjubileum i 2017.

Ole Hamre

Portrett

Ole Hamre er en musiker og komponist med allsidig musikerbakgrunn som har samarbeidet med en rekke fremtredende musikere. Hamre er initiativtaker og kunstnerisk leder for det multietniske barne- og ungdomsprosjektet Fargespill. Fargespill bygger forestillinger av folkesanger, regler og dans som barna og ungdommene har tatt med seg fra sine respektive land og kulturer. Hamre har siden 2006 arrangert Festspillene i Bergen sitt utendørsprogram.

Kunst er vårt minst presise språk. Derfor trenger vi det. Fordi vi trenger et språk som ikke har fasitsvar.

Min far er matematiker, og karakteren jeg gjorde meg fortjent til etter endt ungdomsskole – nokså godt minus – påførte nok ham enda større smerte enn den påførte meg. I ettertid derimot, som voksen, når jeg sitter og hører på de glødende utleggingene hans om Einstein og relativitetsteorien, om det logaritmiske system eller om Eulers tall, slår det meg alltid; Matematikk er jo livet! Men det er livet sett fra et annet ståsted enn mitt og formulert i annet språk enn mitt. Og jo flere slike ståsted man inntar, jo mer forstår man av livet. Det er dette som er mangfoldets velsignelse. At du gjennom å innta andre menneskers ståsted, kan ta del i deres kunnskap og erfaringer. Og i den sammenhengen er det beste som kan skje deg, at du treffer noen som ikke ligner på deg. Noen som vet og kan noe du ikke vet og kan, og som snakker et annet språk. Og da tenker jeg ikke på språk utelukkende som talespråk. Kunst og matematikk er også språk – altså en formulering av verden.

Matematikk er tallenes tale. Et språk som gjør verden begripelig og kanskje aller viktigst; Forutsigbar. For når vi kan forutsi verden kan vi også kontrollere den. Matematikk er vårt mest presise språk. Derfor trenger vi det.

Kunst er vårt minst presise språk. Derfor trenger vi det. Fordi vi trenger et språk som ikke har fasitsvar. Vi trenger et språk der alt er mulig og som favner om det ubegripelige, for eksempel hva det er å være oss. Og det er i krysspeilingen mellom disse ytterpunktene at innsikt oppstår. Mellom musikk og matematikk. Mellom opplevelse og analyse. Mellom intuisjon og presisjon. Til og med hjernen vår er konstruert på denne måten, med en intuitiv og en rasjonell del i stadig dialog. Denne krysspeilingen er et universelt fenomen når det kommer til innsikt og utvikling, og den fordrer mangfold – et møte mellom forskjellige ståsted, anskuelser og språk.

Emosjonene og intuisjonens mest sofistikerte uttrykk og språk – kunsten og kunstfagene – har lav status og stort sett dårlige rammebetingelser i norsk skole. Derfor står kvaliteten, og dermed også fagene i seg selv, i fare for å forsvinne. Men mister vi kunsten i skolen så mister vi det ene øyet vårt. Da mister vi evnen til krysspeilingen og så mister vi dybdesynet vårt. Å manøvrere i en tredimensjonal verden med todimensjonalt syn er en effektiv metode hvis målet er å gå på trynet.

Og fordi kunst er et språk så er det også i sitt vesen historiefortelling, der hvert eneste menneske har sin helt unike historie som ingen andre kan fortelle. Og når det ene menneskets dypt subjektive historie blir formidlet gjennom et kunstnerisk språk, så kan det store mirakelet skje, at det subjektive blir objektivt og universelt. At historien om deg blir historien om meg. Og at jeg ved å forstå hva det er å være deg, lærer noe om hva det er å være meg. Denne intuitive og emosjonelle innsikten kan ikke formidles på noen annen måte enn gjennom kunst. Det er derfor vi har kunst.

Dette subjektive aspektet åpner også opp for kunstens unike muligheter som arena for sosial utvikling. Når hvert eneste individ har noe ingen andre har, blir alle verdifulle. Da slipper vi unna skolens drepende målstyring der alle skal måles mot felles mal, og der tusenvis av tapere er en nødvendig ingrediens i produksjon av vinnere.

Det er en av grunnene til at vi insisterer på at Fargespill er et kunstprosjekt. Vi insisterer på at hvert eneste menneske som står på scenen er der fordi de tilfører noe unikt – nemlig seg selv. Vi insisterer på at ingen er der fordi de skal hjelpes. Alle er der fordi de trengs. Fordi ingen andre kan være akkurat det de er – det subjektive selvet som i kraft av sin identitet, sin kultur og sin historie, uttrykker seg gjennom sang og dans. Og jeg er temmelig sikker på at hver eneste èn går av scenen med en følelse av å ha seiret.Det er kanskje også derfor forskere og pedagoger ved Høyskolen i Bergen har insistert på at de ideene Fargespill representerer har en interessant pedagogisk side. Denne siden har de formulert som en egen pedagogisk metodikk som de kaller Fargespillmetoden. Metoden bygger på fire søyler: Ressursfokus, anerkjennelse, gjensidighet og mangfold som metode. Basert på Fargespillmetoden har høyskolen de siste to årene arrangert 15 studiepoengs  videreutdanningskurs for lærere. Kursene avsluttes med en praktisk eksamen der studentene lager et prosjekt på sin arbeidsplass basert på det de har lært, og det er bemerkelsesverdig å oppleve hvordan enkle grep i forhold til holdninger og undervisningsmetoder forvandler klasse og læringsmiljø.

Kunst som sosialt verktøy

Fokus på kunstens potensiale som sosialt verktøy blir ofte fremstilt som en trussel mot ideen om opplevelsens egenverdi. Men de sosiale konsekvensene er noe som kommer i tillegg til, og ikke i stedet for opplevelsen. I et nyttefokusert samfunn der det som ikke kan måles sliter med å overbevise om at det eksisterer, har opplevelsen lav status. Hvis kunsten vil bli betraktet som viktig, for eksempel i skolen, må vi bli flinkere til å sette fokus på kunstens unike sosiale effekt, både i kommunikasjonen vår utad til samfunnet og gjennom praksis. Et kunstprosjekt har nemlig sosiale konsekvenser som et sosialt prosjekt ikke har. Et sosialt prosjekt, eller et hjelpeprosjekt, bærer i seg spørsmålet «Hva mangler du?». Men et kunstprosjekt vil alltid spørre «Hva har du?» Dette spørsmålet forløser veldig mye kraft. Og det beste ved denne sosiologiske perspektivendringen fra problem til ressurs, er at den også har dramatisk positiv effekt på kunstnerisk kvalitet, i alle fall i Fargespill.

Den opplevelsen som fikk meg til å forstå at vi måtte jobbe for å få Fargespill til å bli en praksis i norsk skole sitter fremdeles spikret i minnet nå ti år senere. Vi laget ny forestilling og jobbet i den forbindelse med en 2. klasse på Nygård skole i Bergen. Midt i øvelsen banket det på døren og en liten somalisk jente tittet inn med store, engstelige øyne. Hun hadde sin første skoledag, og skulle i tillegg til flukten og usikkerheten i en fullstendig fremmed verden, takle møtet med 20 jevnaldrende hun aldri hadde truffet før. Lærer Vigdis Mjelde, som har denne intuitive innsikten som gode lærere har i hva et barn trenger til enhver tid, ba alle om å reise seg, og så sang vi sangen vi nettopp hadde øvd på, Howa yaa howa! en sang som er likekjent i Somalia som Byssan lull er hos oss. Forundringen og etter hvert lettelsen oggleden i den lille jentas ansikt hensatte alle oss voksne til en kamp mot en stadigvoksende klump i halsen. Tenk deg effekten av at alle barn som kommer til et nytt land hadde blitt møtt på denne måten! Og på toppen av alt er det gratis. Det koster ikke mer enn litt omtanke.

Den syngende skoleklassen bærer i seg en fortelling som ikke er til å misforstå, om anerkjennelse, forståelse, nysgjerrighet og respekt. Det er dette språket vi lærer for lite av på skolen. Det emosjonelle språket. Symbolspråket. Det er dette språket som gir oss den grunnleggende følelsen av å være verd noe. Det er forståelse av dette språket som gir relasjonskompetanse, fordi det gir innsikt i følelsenes verden. Og kunstfagene representerer dette språket i sin mest utviklede form.

Og apropos symbolspråk. Nokså godt minus utrykker mye mer enn det som eksplisitt blir sagt. Ikke bare er det nest laveste karakter. Det er også så dårlig at ingen tør fortelle deg hvor ille det faktisk står til. Men alle visste jo at den tilsynelatende harmløse formuleringen «Nokså godt» egentlig betydde «ubrukelig». Og ubrukelig minus er ikke akkurat noe å juble over.

Denne retorisk pillesukringen er så symptomatisk for skolens nådeløse evaluering forkledd som inkludering. Selv ble jeg heldigvis inkludert inn i et anerkjennende fellesskap på andre arenaer enn i skolen og fikk satt fokus på det jeg hadde i stedet for det jeg manglet. Og med det gulvet under beina har jeg fått trygghet nok til å gi meg i kast også med det jeg ikke kan, som for eksempel å skrive jubileumsartikler for viktige nasjonale institusjoner. Og når jeg i dag stadig får henvendelser fra – tror det eller ei – matematikklærere, som vil høre min historie om peiling og krysspeiling, så må jeg innrømme at jeg kjenner en viss tilfredshet over å være en levende bekreftelse på min egen teori: Hvis du blir betraktet som et problem så blir du et problem. Hvis du blir betraktet som en ressurs så blir du en ressurs.

Personvern og informasjonskapsler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer her.

Godta