Tanken var en lysskulptur- hvordan følge barns initiativ og ideer

Bakgrunn for prosjektet

Vi er to pedagoger fra barnehagen som fikk muligheten til å være med i et barnehagenettverk i regi av Nasjonalt Senter for kunst og kultur i opplæringen. I forbindelse med dette nettverket skulle vi gjøre oss kjent med ressursbasen, og la oss bli inspirert av ressursene for å starte /gjennomføre et prosjekt. Dette var uvant for oss da vi i hverdagen jobber med prosjekt som har utgangspunkt i barnas interesser og engasjement. Da vi gikk igjennom ressursbasen, ble vi likevel inspirert av flere prosjekter som omhandlet skulptur, og bestemte oss for å la barna bli bedre kjent med begrepet skulptur. Barnehagen har siden høsten 2015 jobbet med temaet «Barns relasjon til lys», og vi ønsket derfor å kombinere lys og skulptur i vår videre jobbing. Vi lagde en skulpturgruppe med seks av de eldste barna i barnehagen (Sniff-gruppen) som hadde lyst å være med, og startet refleksjonene rundt ideen: Kan vi lage en lysskulptur?

Arbeidsmåte

Vi har i mange år jobbet for å tilnærme seg de verdiene som Reggio Emilia filosofien representerer, og har jobbet for å forstå hvilken betydning «Et barn har hundre språk» skal ha for vår praksis. Vår hovedvekt har vært formingsfaget, der barns inntrykk får bli barns uttrykk på mange ulike måter. Vi har eget atelier som er bemannet fast to dager pr. uke, samt at det brukes av ulike grupper de andre
dagene i uka. Dette er et eget rom med mange store vinduer og god belysning. Her har vi bygd opp et system med mange ulike materialer slik at barna og de voksne vet hva en kan bruke til de ulike uttrykk når man har lyst. Vi er nøye på at de materialer og det utstyret vi har der skal være av god kvalitet. Her jobbes det både med barns individuelle uttrykk og med barn i større eller mindre grupper i store fellesprosjekt. Vi starter med mye eksperimentering med de minste, og tenker at det å få bli kjent med ulike materialer og teknikker gjennom utforsking, eksperimentering og ved bruk av alle sanser er viktig. Forøvrig jobber vi med tegning, maling, kull, leire (har egen keramikkovn), og vi jobber en del med å lage uttrykk ved hjelp av ulike material, deriblant gratismateriale. Vi er opptatt av prosessen barna er i mens de jobber med forming, og tenker at pedagogens rolle er å stille spørsmål, observere, dokumentere og utfordre slik at barna kommer seg videre i sin utvikling ut fra sine forutsetninger, ønsker og behov. Vi har hatt kunstutstilling fire ganger, tre ganger på museet i byen, og en gang på bygdemuseet som ligger like ved barnehagen.

Gjennomføring

Det startet med et lys-stunt som vi hadde planlagt å arrangere i parken rett utenfor barnehagen vår i forbindelse med lucia-feiringen. Barna ville pynte med dekorerte lys-lykter, og refleksjonen rundt skulptur startet der: Hvordan skal lyktene stå? Kan det bli en lys-skulptur? Hva er en skulptur? Barna på skulpturgruppa fikk i oppgave å tegne et forslag til hvordan vi kunne plassere disse lyslyktene i parken. Alle barna i barnehagen hadde bidratt med å male syltetøyglass som skulle brukes til lykter. Det kom forslag både på å stable lyktene oppå hverandre i tårn og pyramider, og det å sette lyktene i ulike formasjoner på bakken som en snømann eller dinosaurus. Etter at de hadde tegnet sine forslag,
fikk barna i oppgave å tenke seg at knapper var lyslykter for så å lage sin skulptur med liksom-lyktene, dette for å visualisere det de hadde tenkt.

Her e liksom en snømann.

Han kan vi lag hvis vi sett lykten oppå streken liksom

Mens vi jobbet reflekterte vi rundt hva en skulptur er, og barnas tanker var da: «En skulptur er liksom en statue, den beveger seg ikke» og «Det er og litt mønster.» Etterpå hadde vi et barnemøte med hele Sniff-gruppen hvor vi presenterte de ulike forslagene som skulpturgruppen hadde kommet med. Det ble mange refleksjoner og utprøving av hvordan lyktene skulle stå. Vi prøvde å stable i høyden, men da ble tårnet ustødig. Vi prøvde å snu lyktene opp ned for at det kanskje kunne bli mer stødig på den måten, men da vi skulle tenne lys inni lykten så vi at lyset sluknet etter en liten stund. «Det slukn fordi det ikke får nå luft. «Flammen treng luft.» Vi så på de andre forslagene og ble etterhvert enige om å bruke arbeidstegningen av snømannen for å lage lys-skulpturen i parken. Da vi i ettertid så på bildet av den flotte lyslykt-snømannen, ble barna spurt følgende: «Er dette en skulptur?» Alle barna var da enige: «Nei det der e ikke en skulptur. Det der e jo bære lykter, for vi kunn jo ikke røys dem opp.»

Vi bestemte oss for å dra på skulpturjakt i Mo sentrum for å se hva barna mente kunne være en skulptur. Vi fant mange ulike skulpturer, de fleste ble benevnt som statuer. Vi fant Havmannen, en statue av Nordlandsbanens far, bautasteiner, hester og barn av bronse. «Hva er egentlig en skulptur og hva er en statue? Er det en forskjell?», var tanker som dukket opp hos både barn og voksne. Vi så underveis at barna benevnte alle skulpturer som hadde skikkelse av mennesker eller dyr som statuer.

Dem må vær laga av jern, eller stein eller plater

Han e like stor som seks unga rundt

I barnehagen reflekterte vi videre rundt hva som er forskjellen på en statue og en skulptur? «Eg tror at en statue den kan egentlig gå, bare at den er laga av stein.» Vi søkte så på internett etter flere eksempler på hva en skulptur egentlig kunne være for å berike barnas tanker og ideer. Da oppdaget barna at en skulptur kunne lages av mye forskjellig, de så skulpturer som var laget av alt fra fjær og
metallbokser til snø og marshmallow. Alle barna på Sniff-gruppen var på dette tidspunktet veldig interessert i nordlyset. Med tanke på det ble skulpturgruppen presentert for følgende oppgave: «Kan dere lage en skulptur av nordlyset?» Dette
syntes barna var vanskelig å forestille seg. «Enn å lage en skulptur av sola da?» «Hmmm, nei da må vi jo hente sola ned til oss og det går jo ikke.» «Men kan dere prøve å tegne en skulptur av nordlyset selv om det kan være vanskelig?» Alle barna på gruppen diskuterte litt frem og tilbake før alle til slutt endte opp med en tegning av hver sin dinosaur. «Hmm, det bli nok bare dinosaurusa. Du skjønner, vi e så interessert i dinosaurusa.»

Du skjønner, vi e så interessert i dinosaurusa

Vi reflekterte rundt barnas utsagn i personalgruppa, og konkluderte med at barna burde få en bredere erfaring med det å lage skulptur, før man eventuelt kunne vinkle prosjektet inn på lys/skulptur. Vi bestemte oss derfor for å gå i gang med å jobbe med det barna syntes var interessant, nemlig dinosaurer. Atelieret ble klargjort og alt av materialer som skrot og skrap, gjenbruksmateriale, pappesker, rør, isopor, hønsenetting, korker og små og store duppedingser ble satt frem slik at barna hadde mye og variert materiale å velge blant. Skulpturgruppen ble bydd inn på atelieret og presentert for oppgaven: «Kan dere lage en dinosaurskulptur?» Barna gikk straks i gang og det virket som de boblet over av ideer når de så alt gjenbruksmaterialet. «Åh, det hær e jo bære perfekt. Vi kan bruk de hær røde spadan til fota.» «Vi må ha tjukke fota, de pinnan bli bære for tynn….» «Han ska liksom ha bære to fota nede, sånn som en T-Rex, åsså to småe arma oppe.»

Vi må ha tjukke fota, de pinnan bli bære for tynn

Barna diskuterer ivrig og kommer med ulike ideer, og snart begynner en dinosaur å ta form. «Vi må teip han, for da hold han seg liksom i hop.» Det krevdes litt refleksjoner i barnegruppen for å sikre at alle barnas tanker og ideer ble hørt, slik at alle fikk være med på å forme dinosaurusen. Barna presenterte de nye ideene som dukket opp for hverandre, og forsikret seg om at alle var enige. Detaljer som pigger og klør, kam på hodet og skarpe tenner ble limt og teipet fast på dinosaurusen.

Det e vanskelig å teip. Å han bli ikke helt stødig

«Han har skikkelig skarpe tenner, for han e en kjøtteter». «Ja, men det hær e liksom kammen oppå hodet, og da e han en planteeter også». Med rause og samarbeidsvillige barn ble alle tanker og ideer hørt og reflektert rundt, og barna ble fort enige om at dette var en fantasi-dinosaur så da kunne de lage han akkurat slik de selv ville. På denne måten kunne dinosauren være både en kjøtteter og en planteeter på en og samme gang. Etterhvert som dinosaurusen tok form ble barna selv veldig fornøyde med for en flott dinosaur det så ut til å bli, og de var enige på et tidlig tidspunkt at denne måtte få komme på museum slik at andre kunne få se den fine dinosaurusen. Barna var ikke helt fornøyde med at dinosaurusen virket litt ustø, så jeg lurte på om de hadde jobbet med noe materiale tidligere som kunne bli hardt og stødig. Barna hadde tidligere fått erfaring med gips da vi lagde ansiktsmasker. «Ja, vi kan jo bruk gips. Vi kan lægg gipsen oppå, åsså bli det jo hardt etterpå. Og da kan vi jo faktisk mal han etterpå og.» Vi fant frem gips og begynte den store gipsejobben. Barna oppdaget at det var mye jobb for å få dekket hele dinosauren. Alle krinkelkroker måtte møysommelig gipses, det måtte strykes, gnis og flere lag med gips måtte til før barna syntes den var stødig nok.

Da gipsen var tørr hadde vi fått en stødig dinosaurskulptur som var klar for å få litt farge på. Barna måtte nok en gang samles for å bli enige om fargevalg. Det kom mange ulike forslag til hvilke farger som skulle brukes og om den skulle ha mønster eller ikke. Barna ble enige om at den skulle være grønn med oransje pigger og kam, men det ble litt flere diskusjoner om den skulle ha prikker eller striper på. «Eg har sett at det va nån dinosaurusa som hadde stripe på seg.» «Ja, men eg har sett at dem kan ha prikka og.» Det var vanskelig å bli enige om dette, helt til et av barna kom på at dette faktisk var en fantasi-dinosaur. «Vi kan jo ha både stripe og prikka, for detta e jo en fantasi-dinosaur.» «Å han må liksom vær sånn gulgrønn under magen, for det bruk t-rex´an å ha…»

Vi kan jo gnu me fingran og med pensel hvis vi vil

Jobbinga med dinosauren strakte seg over fire måneder, hvor vi jobbet i korte og lengre perioder flere ganger i uka. Vi var nøye med at den skulle bli holdbar slik at den ikke skulle bli ødelagt med en gang, og at malingen skulle dekke godt, det var med andre ord ikke nok med ett lag med maling. Vi studerte detaljer som øyne og klør, og reflekterte mye rundt de spørsmål som dukket opp underveis. «Har dinosaurusa egentlig nesa?» «Korsn ser et dinosaur-øye egentlig ut?» «Kor mange klør har dinosaurusa?»

Det hær det e jo en fantasidinosaur, da kan han ha både prikka og stripe

Da siste hånd på verket var lagt, var tiden inne for å ta tak i barnas ønske om å få vise frem dinosaurusen. Barna var veldig fornøyde og stolte av resultatet av mange ukers jobbing, og deres tanker om at dinosauren måtte få komme på museum måtte vi ta på alvor. Vi tok først kontakt med Rana Museum, men det viste seg dessverre at de ikke hadde anledning til å få stilt ut dinosauren på en god nok måte på grunn av ombygging på det tidspunktet. Barna syntes dette var litt trist, så etter litt tenking kom vi på ideen om å spørre om å få låne et utstillingsvindu på kjøpesenteret midt i byen. Senterleder Knut Skatland var veldig positiv til ideen, og vi avtalte et møte på senteret hvor barna kunne få komme og se utstillingsvinduet, og også fortelle litt om hva de hadde laget og hvorfor de ville stille ut dinosauren.

Senterlederen syntes det var flott at vi ville stille ut dinosaurusen vår hos dem, og vi fikk låne senterets beste vindu midt i kjernen av Mo sentrum. Tilbake i barnehagen planla vi hvordan vi skulle ha det i utstillingsvinduet. Barna lagde skilt og måtte omsider bestemme navn på dinosaurusen: Dinosaur Lynet Dino. Vi ble også enige om å stille ut et stort drage- og dinosaurusbilde som den samme gjengen hadde jobbet med parallelt med skulpturjobbinga.  Da utstillinga var klargjort dro hele Sniff-gruppa til byen for å få se hvordan det ble. Skulpturgruppa var kjempestolt av skulpturen de hadde laget, og de var veldig fornøyde med å få vist den frem slik at alle kunne få se hva de hadde laget. Lokalavisa Rana Blad kom også, og lagde en reportasje om utstillinga slik at hele Ranas befolkning visste det at verdens flotteste dinosaurskulptur Dinosaur Lynet Dino var mulig å se midt i Mo sentrum.