Tanken gjennom hånden- Billedkunstner i samarbeid med Kampen kunstbarnehage

Forberedelser

Prosjektet kunne starte idet jeg vinteren 2013 fikk tak i lokaler som ville egne seg til skulpturworkshop med en barnegruppe. Lokalet var et atelier i Sagene atelierfellesskap. Dette var et romslig og lyst rom med tilgang til toalett, vask og kjøleskap. Jeg innredet rommet med bord og krakker, og skaffet materialer av god kvalitet. Jeg fikk låne store mengder legoklosser gratis fra Lego, og sorterte dem i farger. Jeg skaffet også kapla-klosser (flate trebiter til å bygge med), steingodsleire, plastelina i mange farger, skisseblokker og malerskrin. Også verktøy som limpistol, minidrill og verktøy til keramisk leire ble kjøpt inn. Fra biblioteket på Kunsthøgskolen i Oslo lånte jeg et utvalg bøker om skulptur til inspirasjon. På gulvet la jeg en enkel gymmatte for lek og pauser. Før jeg kunne presentere prosjektet for barna var det en del ting å forberede: Jeg fikk tillatelse av Bymiljøetaten til å montere en skulptur på ca. 1 x 1 x 1 m på Jordal idrettspark for en periode på 1 år. Jeg informerte personalet i barnehagen om prosjektet og avtalte tider for workshop, samt størrelse på barnegrupper. Tilsammen 17 barn skulle delta i prosjektet. Dette utgjorde tre grupper med 4 barn og én gruppe med 5 barn. Jeg og personalet ble enige om at vi i første omgang skulle sette av én dag til hver gruppe, for så å legge til flere dager dersom noen trengte mer tid. Jeg presenterte prosjektet for foreldrene på foreldremøte i barnehagen.

Oppstart

Vi startet prosjektet gjennom et allmøte i barnehagen. “Hva er egentlig en skulptur? Og hva er det vårt prosjekt går ut på?” Med projektor viste jeg bilder av en rekke ulike skulpturer. Noen var laget av kjente kunstnere som Henry Moore og Jeff Koons, mens andre var laget av barn. Vi snakket om hva som kjennetegner en skulptur, og om forskjellen på en skulptur og en statue. Jeg viste også noen bilder av barnas egne spor etter lek fra barnehagen, som lego-byggverk og trolldeig. “Kan dette være en skulptur? Hva med dette?” Jeg ønsket å utvide skulpturbegrepet for barnas og vise at det de lager har mange av de samme kvalitetene som kjente kunstverk har. Jeg gikk så over til å forklare prosjektet for barna. Jeg viste et bilde fra atelieret på Sagene der jeg var i gang med å male og innrede til skulpturworkshop’en. Jeg viste også et bilde av bygningen utenfra.

Etter fellessamlingen gikk vi til Jordal for å se på stedet der det var bestemt at skulpturen skulle stå. Med oransje markeringsspray tegnet vi et kryss på bakken for å markere stedet. Deretter delte jeg ut engangskameraer til barna. Jeg fortalte dem at vi trengte noen bilder fra Jordal i atelieret, for at det skulle være lettere å huske Jordal når vi jobbet i skulpturverkstedet. Jeg ba barna om å fotografere Jordal og det de liker med å være der. Barna gikk inn i oppgaven med stor iver.

Modellworkshop på Sagene

Det første som møtte barna da de kom til atelieret på Sagene for første gang, var en vegg full av deres egne fotografier fra Jordal. Dette vekket stor begeistring og gjorde at de med én gang fikk en eierskapsfølelse til lokalet. Jeg viste barna de ulike materialene og fortalte dem at de kunne bruke hva de ville. Hvis de ville lime med limpistolen eller bruke verktøy måtte jeg hjelpe dem. Barna gikk løs på arbeidet med stor iver. Det virket som de tilrettelagte lokalene og de fine materialene gjorde det attraktivt å jobbe med oppgaven. Innimellom oppstod også flere samtaler om skulptur. Vi så på bilder fra skulpturbøkene og fra internett og snakket om dem. Etter to timer i atelieret virket det som alle følte seg ferdige. Alle fikk laget minst ett forslag til skulptur.

MIN skulptur på Jordal

For å hjelpe barna med å visualisere hvordan deres små modeller ville sett ut hvis de var 1 meter høye og stod på stedet vårt på Jordal, laget jeg bilder i Photoshop som viste dette. På et nytt skulpturmøte i barnehagen snakket vi om hvordan det hadde vært å jobbe i atelieret på Sagene. Jeg viste dem så de Photoshopmanipulerte bildene. Jeg var nøye med å forklare hvordan jeg hadde laget disse bildene, at de ikke var “ekte”. Det var veldig spennende å se disse bildene, mange måpende ansikter og full konsentrasjon fra hele gruppa. Jeg avsluttet presentasjonen med å legge fram vår neste utfordring: “Vi har 17 kjempefine forslag til skulptur, men bare én skal forstørres. Hvordan skal vi velge?”

Å velge skulptur

Det viste seg at jeg hadde undervurdert i hvilken grad barna følte tilknytning og eierskap til sin modell. De var rett og slett mer engasjert i prosjektet enn jeg hadde trodd de skulle være. De hadde også sterkere følelser knyttet til sin egen modell, enn jeg trodde de kom til å ha. Jeg skjønte at det ville bli feil å bare plukke ut den «fineste» skulpturen etter workshopen med barna. Jeg var redd prosjektet da ville føles som en konkurranse, og at mange ville miste interesse og eierskapsfølelse til prosjektet. Jeg bestemte meg for å selv lage noen helt nye forslag, på grunnlag av metodene og ideene jeg hadde sett barna bruke under workshopen. Tanken var å fusjonere flere av forslagene slik at alle barna kunne kjenne igjen noe de hadde jobbet med i sin skulptur. Jeg ville imidlertid at barna skulle ha mulighet til å følge med på hvordan jeg jobbet og eventuelt komme med forslag og kommentarer. Jeg flyttet derfor verkstedet til barnehagen. I to dager hadde jeg verksted i et eget rom, og alle barna var velkomne til å følge med i arbeidet. Dette fungerte imidlertid ganske dårlig. Barna var lite interessert i å være med på de skulpturene jeg jobbet med. De ville heller bare fortsette som vi hadde gjort i atelieret på Sagene, og produsere enda flere forslag til skulpturer.

Nye forslag

I en ny samling i barnehagen presenterte jeg 7 ulike modeller til skulpturer, og snakket litt om de ulike modellene. Forslagene ble presentert i form av photoshoppede bilder, på samme måte som da jeg viste barna deres egne skulpturer blåst opp til stor størrelse og plassert på det aktuelle stedet på Jordal. Noen av forslagene var modeller laget av barna, og noen var laget av meg. Jeg hadde også tatt med noen idébaserte forslag, for eksempel et photoshoppet bilde av to fotballer, en hvit og en svart, som ligger inntil hverandre. Dette var en idé som kom fra ett av barna. Da jeg presenterte disse bildene for barna, kom det noen begeistrede utrop innimellom, men det var også en del skuffede fjes å se, særlig blant de eldste. Mange savnet sin egen skulptur på bildene, og dette overskygget nok mine forklaringer om hvorfor jeg hadde plukket ut de forslagene jeg hadde. Jeg printet ut bildene og hang opp et sett på hver avdeling. Kanskje ville tid og avstand få skuffelsen til å gå bort slik at det ble mulig å forholde seg til de nye forslagene.

Samtaler med enkeltbarn

Da jeg kom tilbake til barnehagen etter to uker viste det seg at det hadde hjulpet å få litt tid på seg til å bli vant til de nye skulptur-forslagene. Jeg tok ett og ett barn med meg inn på et rom, og sammen så vi på og snakket om de syv bildene. De fleste barna så ut til å ha glemt skuffelsen fra sist, og alle uttrykte begeistring over flere av forslagene –også de som var laget av andre barn fra gruppa. Noen av barna uttrykte at «Alle er fine!», men de fleste hadde en eller to favoritter. Jeg noterte ned alle favorittene og fotograferte hvert barn med bilde av sin favoritt. Til slutt plukket vi ut den skulpturen som hadde fått flest stemmer – et forslag laget av ett av barna. Alle barnas photoshoppede bilder av skulpturer ble hengt på veggen på avdelingen slik at man fortsatt kunne snakke om, vise fram og se på alle barnas arbeider. Selv om en av dem var valgt ut, var de andre ikke glemt!

Produksjon av ferdig skulptur

Utformingen av den ferdige skulpturen i stort format ble gjort av meg i Fellesverkstedet på Grønland. Jeg oversatte den lille plastelinamodellen til ferdig skulptur i materialene styrofoam, glassfiber og epoksy. Fra nå av kunne ikke barna delta så direkte i arbeidet, og det ble viktig å kommunisere til dem hva som skjedde med skulpturen, for at de ikke skulle miste eierskapet til prosjektet underveis i prosessen. En dag mot slutten av prosessen fikk vi ordnet det slik at hele storbarnsavdelingen kom på besøk i verkstedet. De fikk kjenne på materialene, jeg forklarte hvordan jeg jobbet, og de fikk prøve verktøy. Til slutt hjalp alle sammen til med å file og pusse med sandpapir.

Farger og tittel

Det var på tide å velge farger, og jeg brukte fargekart, tegnebrett og Photoshop for å prøve ut ulike kombinasjoner sammen med barna. Barna syntes dette var kjempespennende. Skulpturen ble til slutt lakkert i fargene rosa, grønn og gul. På dette møtet diskuterte vi også titler, og jeg lurte på om barna hadde forslag til hva vår skulptur kunne hete. Forslagene satt løst, og til slutt bestemte vi oss for Tikkilikki – et av flere ganske likelydende forslag.

Avduking og utstilling

Skulpturen ble presentert i form av en todagers utstilling, der også andre arbeider som hadde oppstått underveis i prosessen ble vist. Utstillingen ble holdt i en del av barnehagens lokaler som tidligere hadde fungert som kunstgalleri. Jeg fikk snekret en sokkel som skulpturen kunne stå på. På åpningen holdt jeg en tale, to av barna trakk teppet av skulpturen, og publikum brøt ut i applaus. Dagen etter utstillingen ble skulpturen fraktet til Jordal og arbeidet med å montere skulpturen påbegynt. 23. desember 2013 stod Tikkilikki endelig ferdig på stedet sitt på Jordal.