Gulvmosaikk med billedkunstner Mona Nordaas. Foto: Kristin Risan

Samtidskunst for barnehagebarn

På barnehageseminaret «De nære ting» i Oslo i oktober holdt Kristin Risan en workshop om formidling av samtidskunst til barnehagebarn. Kristin er kunstpedagog ved Nordnorsk kunstnersenter, og har jobbet mange år med formidling av kunst til barn og unge. Hun velger å definere samtidskunst som kunst laget av kunstnere i vår samtid, og i denne teksten kan du lese mer om hvordan Kristin formidler den til de yngste barna.

Kristin Risan

Formidling av samtidskunst til barnehagebarn er inspirerende og veldig lærerikt! De yngste lurer ikke på om det er kunst eller ikke, om det skal forestille noe, hva det koster eller om kunstneren har en spesiell mening med det vi får presentert. Alle er engasjert, alle ser noe, mener noe, lurer på noe og alle har lyst til å lage noe selv. De trenger stort sett ikke forklaring på noe som helst. Det er en fordel, ettersom jeg i likhet med mange andre kan føle at jeg har for lite kunnskap om samtidskunsten. Min oppgave er å lytte til hva barna forteller, ser, gjør og opplever. Min oppgave som kunstpedagog er å passe på at alle slipper til, at alle stemmer blir hørt og alle barn blir sett.

Noen ganger må det lages spilleregler, enten for at ting ikke skal gå i stykker, eller for at stillheten skal bli så stor at vi kan lytte. Kanskje tar vi hverandre i hendene, går inn i utstillingen,beveger oss som en doven slange rundt i rommet, studerer med øyne og ører, setter oss ned og begynner å snakke om det. Er det 3-dimensjonale objekter kan vi gå rundt dem, spørre hverandre: Hva ser du på din side? De som står på motsatt side i sirkelen ser noe helt annet! Så må vi gå litt til da, for å se med egne øyne hva den andre så. Vi erfarer at kunsten har flere sider. I tillegg har det både form, overflate/tekstur, farge og mye mer.

Video og kunstfilm

Kunstformen kan være svært abstrakt og riktig velegnet for de yngste. Jeg har latt meg overraske over hvor engasjerte og tilstedeværende barna kan være når de ser filmer som kanskje hverken har en historie eller en handling. For eksempel  Bending Water , eller Jon Benjamin Tallerås sin film Ingen veier utenom

Utstillinger for de yngste

Forståelse og innsikt utvikles gjennom å se mye kunst, men enda mer gjennom å møte kunstnere og om mulig jobbe sammen med dem. En del kunstnere har utviklet prosjekt som spesielt er rettet mot barn. Også barn i førskolealder, for det er ingenting i veien for å invitere kunstnere til barnehagen! Her er et par eksempel på kunstproduksjoner som spesielt er gjort for de aller yngste: 1-2-3 av billedkunstner Rolf Starup og Krypehus av billedkunstner Sissel Stangenes.

Bruk nærmiljøet

Man kan også gå på oppdagelsesferd i eget nærmiljø. Se på hus, broer, skulpturer, kunst i uterom og offentlige bygninger. Det er også fint å besøke kunstgallerier, om det finnes i lokalmiljøet. Man trenger hverken å vite, forstå eller like for å ta ungene med på kunst- og arkitekturjakt! Det krever ingen forkunnskap og det er som regel helt gratis. Både barn og voksne trenger øvelse i å se, undersøke og oppleve. Sånt kan man fint gjøre sammen. Kunstformidling til barn handler i stor grad om å la barna oppleve så mye og variert kunst, design og arkitektur som mulig.

Barnehagen på kunstutstilling

Jeg har veldig god erfaring med å besøke barnehager før de kommer til utstillingen. Kanskje har jeg med noen bilder fra utstillingen, kanskje får de høre litt om kunstnerne og deres prosjekt.

En gang presenterte jeg en finsk kunstner som skulle komme til en øy, bo der i en måned og lage kunst av det han fant på øya. Ungene i Lofoten er eksperter på livet i fjæra. De kunne hjelpe kunstneren fra de store, finske skogene ved å tegne det de visste han ville se. Både ting som er fint å finne og ting som slett ikke skal ligge og slenge på en strand. Kunstneren fikk tilsendt tegningene, slik at han kunne lære litt om stedet han skulle komme til. Da utstillingen var klar og barna kom på besøk, kunne de til sin forskrekkelse og fryd se at han hadde gjort noe heeelt annet! Barna var faktisk veldig fornøyd med det også.

I Lofoten er det ikke så uvanlig å vokse opp i et kunstneratelier. Derfor er det heller ikke uvanlig at det er kunstnerbarn med på omvisningene. Når en 4-åring spretter opp, tar over formidlingen og med streng stemme, dypt alvor og løftet pekefinger sier: Dette er laget av sånn farge som man ikke kan spise! Men vi kan kjenne på det! Alle sier «Åh» og stryker forsiktig på det store silketrykket med de vakre, uspiselige fargene. 4-åringen avslutter miniforedraget med å løpe bort til et stort oljemaleri og rope: Dette må vi ikke ta på, for det har pappa laget!

Gjennom barnas blikk gjør jeg nye oppdagelser hver eneste dag!