Har du innspill til våre nettsider?  – Klikk her for å gi oss din tilbakemelding!

Nasjonalmuseet. Foto: Annar Bjørgli

Om kunstverkets kontekster

Arne Marius Samuelsen, dosent i pedagogikk, har skrevet denne artikkelen om ulike konteksters rolle for kunstopplevelsen, slik han har erfart dem etter et langt formidlerliv.
Artikkelen ble skrevet i forbindelse med Kunst- og kultursenterets tiårsjubileum i 2017.

Arne Marius Samuelsen er dosent i pedagogikk ved Høgskolen i Sørøst-Norge (tidligere Høgskolen i Telemark) og er dr.art fra Kunsthistorisk ved Universitet i Bergen. Han har undervist på ulike nivåer innen lærerutdanning, mest på master i kunst og håndverk. Samuelsen har skrevet flere lærebøker, bl.a. Formidling av kunst til barn og unge på Universitetsforlaget, og har bidratt via Kunst i skolen til heftene Ta i bruk den nære kunsten og Samtaler om samtidskunst.

 

Hva er det som gjør at kunstverket treffer blink nettopp hos meg, som gjør at tiden står stille et øyeblikk og får meg til å glemme ømme føtter og sulten mage?

Er det noe ved meg som mottaker akkurat i dag, i dette kunstmuseet, med disse kunstpedagogene, med disse vaktene i uniform og ivrige veiledere av ymse slag?

Er jeg spesielt utsatt for kunststimuli i dag fordi jeg har lest en anmeldelse som pirret nysgjerrigheten min? Har jeg et medbrakt ønske om å være en medspiller til kunstbildet og ikke bare en kjølig betrakter?

Noen har sagt at et kunstverk er et ansikt som ønsker å bli sett. Har jeg en innstilling til eller en slags villighet til å se og møte dette «ansiktet»? Har jeg «på knappen» aktivert? Er det bare de store skrik som vil nå meg, eller er det mulig at også stille, poetiske pust kan treffe meg?

Disse spørsmålene krever mer antydende enn presise og greie svar, mer funderinger av personlig art, enn det som kan dokumenteres gjennom forskning.

Det følgende handler om ulike konteksters rolle for kunstopplevelsen, slik jeg ser dem etter et langt formidlerliv. For ordens skyld presenteres en kontekst om gangen.

Først den sosiale, medieskapte konteksten utenfor selve museet

Kunstanmeldelser er med rette omdiskutert. Våren 2017 blusset det hele opp i Bergen hvor man hadde oversatt en engelsk tekst i en katalog til bruk i et galleri. Resultatet var et språklig uforståelig produkt som det var lett å harselere med. Hvis hensikten er å pirre avisleseres interesse for å besøke bestemte utstillinger, så må språket tilpasses vanlige brukere og ikke bare dem som kjenner kunstverdenens språk fra før. Det kan se ut som avisenes kulturjournalister bør kurses grundigere i å se seg selv som kunstformidlere for folk flest. Det skal likevel være en faglig fundert formidling!

Det finnes hederlige unntak fra alt for akademiske til mer brukerorienterte anmeldelser. Et eksempel er Kjetil Røed i Aftenposten som skriver godt uten at det går på bekostning av faglig tyngde. Kunstanmeldelser og andre typer medieoppslag, i TV og aviser for øvrig, er en type kunstformidling som kan pirre nysgjerrighet, gi kunnskap og inspirasjon, slik at publikum i neste omgang oppsøker kunsten selv! Godt skrevne anmeldelser er tjenlig undervisningsstoff før en selv eller elever skal til museet. Kunstplakater som viser til det nyeste nye burde prege det offentlige visuelle miljø i mye større grad.

I skolen skal elever, ifølge læreplanene, utvikle et språk for hvordan kunsterfaringer kan deles med medelever, lærere og andre voksne. Mye tyder på at språktrening knyttet til kunstopplevelser har liten plass i skolen eller frister en høyst variabel tilværelse. Lærere sier ofte at de ikke har lært noe særlig om dette i sin ordinære lærerutdannelse. Da blir nye kulturmeldinger fagre ord. Formidling krever kompetanse, både av lærere i kunst og håndverk, men også av lærere i andre fag dersom kunsten skal inn i en bredere sammenheng. Kanskje kunsten nettopp ikke skal isoleres som kunst og håndverksfagets eget område? Hvor er det blitt av den estetiske dimensjonen vi hørte så mye om i tidligere læreplaner?

Elevene bør få erfare at det er ulike typer kunst, at skulptur er noe annet med sine tre dimensjoner enn kunstbilder i flaten og at man innstiller seg forskjellige rent motorisk i forhold til det. Skulptur må en bevege seg rundt, mens bildet sanses med øynene fra ulike vinkler. Enkle begreper som forgrunn, mellomgrunn eller bakgrunn er det praktisk å ha inne når kunstbildet skal beskrives. En metodisk tilvenning er at vi først tømmer bildet for alt vi ser, deretter slipper individuelle tolkninger løs og eventuelle kontekstopplysninger føyes til av den voksne. Noen bilder er figurative, noen abstrakte, noen viser stilleben, landskaper eller portretter osv. Fremfor alt må elevene vennes til at de skal slippe å bli utilbørlig besnakket, men må svare på verket selv. De må bry seg! Mene selv.

Mediebruken kan tjene til egen forberedelse for kunstbesøket, rette blikket mot «noe», skape egnet innstilthet, skjerpe sansene og representerer derfor en start på å møte kunstverket på forhånd. Noen kunstuttrykk, som f.eks. deler av samtidskunsten, kan være vanskelige og mer krevende å komme inn i enn andre. Da kan god medieomtale være det som gjør at publikum kommer over terskelen og nærmer seg med egnede briller på. Men det koster ofte «å møte et ansikt»! Det må investeres både tid og anstrengelser i dette møtet.

Museet som fysisk sted

Kunsten bor i sitt eget hus, som kan være gammelt og pompøst eller nytt og kjølig elegant. Uansett er kunsten satt inn i en kuratert sammenheng og må oppleves i det romlige. Møtet med museet rent fysisk er også en side ved kunstformidlingen. Vi forholder oss til det romlige som mennesker med en viss størrelse og bredde og blir lett urolige over det altfor store, uoversiktlige, som f.eks. Museum Insel i Berlin eller kanskje det nye, store Nasjonalmuseet som er under oppføring. Derfor faller vi lettere til ro i de mindre, romlige museer som Glyptoteket i København eller i Munchmuseet på Tøyen. Noen bygg, som Museet for Samtidskunst i Oslo, i Norges Banks gamle praktbygg, sender så sterke arkitektursignaler at kunsten må streve for å virke, eller du må ha vært der så mange ganger at «bygget» liksom har lagt seg og kunsten kommer frem.

For barn er kunstmuseet fylt av forskjellighet. Tenk på Nasjonalgalleriet med sine tunge inngangsdører og sin ofte overfylte foaje. Tenk på de gedigne trappene med fossiler og skulpturer oppover i trappene og de svære maleriene. Alt dette ber om oppmerksomhet mens formidlere ofte haster forbi med sin gruppe.

Bygget må få tid til å virke. En må få kjenne på hvordan det føles å være der. Får barn spørsmål fra voksne om hvordan de opplever å være i museets ulike rom? Arkitektur er først og fremst romopplevelse, og sanseerfaringer kan gradvis kles i ord hvis den voksne lærer eller kunstformidler spør dem frem. I et tidligere prosjekt opplevde vi at når elever skulle beskrive forskjellen på å være i Nasjonalgalleriet kontra Munchmuseet så hadde de ikke andre ord enn «gammelt» og «mer moderne». Språklig hadde vi forsømt oss.

Til det fysiske høres også selve kurateringen av utstillingen. Den kan være vill og heftig som «Melgaard møter Munch» eller mer tenksom som «Knausgård møter Munch», begge kuratert på Munchmuseet. Kataloger og teksting er også en del av formidlingen. Er vi i målgruppen for det skriftlige eller går det over hodet på oss?

Museene har ofte verkstedtilbud til barn og unge i forbindelse med særutstillinger. Egne handlinger med materialer og virkemidler letter overgangen til den voksne kunsten, hvis det løper en rød tråd gjennom det hele!

De store, flotte katalogene som trykkes til særutstillinger, slik som på Louisiana i København, kan også være en blandet fornøyelse når det gjelder språk og tilgjengelighet. Direktør Poul Erik Tøyner sa en gang i et intervju at katalogene var noe man kjøpte, men sjelden leste! For egen del tilføyes at hvis en tenker seg at kunstformidlingen ikke stopper når man forlater utstillingen, men lever videre som indre «bilder» og tanker, så kan katalogene få en funksjon i eget etterarbeid. Dette skjer imidlertid bare hvis de framstår som lesverdige trykksaker og ikke kun som påkostede fargefester.

Utstillingsåpninger er et kapittel for seg med taler, høy sigarføring, klirring i glass, god dag, god dag og nikk og klemmer for de innvidde! Vi andre kommer heller tilbake en annen dag når mulighetene for et direkte møte med selve kunstverket er større. Men show kan være moro det og!

For at museet skal få en stedsfunksjon og komme til å bety noe, bør besøk gjentas. En må bli fortrolig med de fysiske rammene slik at de fremmer, ikke hemmer, det egentlige møtet. Hvordan tas barn imot ved førstegangsbesøk? Kunstformidlingen begrenses ofte til det som foregår mellom en formidler, barnet og kunstverket. Men i denne artikkelen trekker jeg frem nettopp de andre kontekstene som også spiller inn. Fra det fysiske, til ev. forberedelser på skolen, til skriftlig materiale og møter med andre voksne som museumsvakter og øvrig personale.

Om det siste tar jeg med et par eksempler. Det ene er fra år tilbake hvor en 6. klasse fra Notodden var på besøk på Munchmuseet, vel forberedt og nysgjerrige på hvordan bildene egentlig var når de kom ut av bøkene. Tre ivrige jenter kom bort til læreren etter at selve omvisningen var over. De over at en «damevakt» forfulgte dem og stadig påpekte «ikke ditt og ikke datt», så de ikke fikk fred til å se på egenhånd! Tilbake på skolen skrev alle om museumsbesøket, men for de tre var hele Munch besøket preget av den ubehagelige damen.

For egen del fikk første møte med Sidsel Paaskes store utstilling i Museet for Samtidskunst en hyggelig start. Den voksne damen bak skranken smilte og ønsket meg velkommen, viste yttertøy til garderoben og fortsatte å prate om utstillingen da frakken var parkert. Hyggelig, personlig og inspirerende. Men utstillingen var stor, og jeg ville tilbake for å fotografere noen verk neste uke. Ny dag, damen (en annen!) satt skjult bak dataskjermen, så ikke opp, og jeg kjente skuffelsen over ikke å bli sett, registrert. Litt demonstrativt stoppet jeg foran skranken, ventet på kontakt, ville spørre om mulige postkort, men fikk bare et uvennlig blikk som sa at jeg forstyrret hennes dataarbeid, som tilsynelatende var viktigere enn at jeg kom på besøk. Ja, jeg kan virkelig være barnslig! Men det handler om noe så viktig som at hele personalet må ta besøkende på alvor. Det handler om at besøkende ønsker å bli sett, føle seg vel og velkomne. Blir alle voksne i museene kurset av sine ledere slik at de ser seg selv som viktige deler av den totale formidlingen? Ved enkelte museer, som f.eks. Astrup Fearnley, møtes man av museumsguider med merkelapper som formidler at guidene gjerne vil forstyrres av spørsmål fra besøkende. Dette gir et tydelig signal om at «noen» vil at utstillingen skal bety noe.

Tid

Det tar tid å forberede seg, lese anmeldelser og besøke et museum. For egen del vet jeg at det som er nevnt om forberedelse får betydning for muligheten for virkelig å være tilstede i utstillingen. Det må være rikelig tid avsatt (det handler om å prioritere), mulighet for pauser og muligheter for å tilfredsstille kroppslige behov innimellom, en kaffekopp eller et glass, et sted å sitte ned. En sanselig bevissthet om hvordan en selv har det bra og kan være en mottakelig medspiller.

Kunstformidling som begrep må oppfattes vidt slik at rammefaktorene får større betydning. Det gjelder ikke bare Kunsten, men også alt som er rundt og spiller inn på kunstopplevelsen.

Personvern og informasjonskapsler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer her.