Klovnefilm- teater og filmskaping i barnehagen

Bakgrunn for prosjektet

Siden Villa Matilda ble åpnet i 2005, har vi alltid hatt et lengre prosjektarbeid med barna på våren. Det har alltid vært en storoppsetning med 50 spillende barn fra 1-6 år på scenen. Det som er annerledes enn annen dramaaktivitet med prosjektet, er at vi leide inn profesjonelle filmfolk som jobbet hos oss i to dager for å gjøre opptak av barna. Bakgrunnen for at vi ønsket å lage en film, var i hovedsak for at barna skulle få mulighet til å se seg selv på en stor skjerm. Barna hadde tidligere vist teaterforestillinger for hverandre, foreldre og besteforeldre, men det er noe magisk med å se seg selv!

Så var det grunnen for at det ble nettopp klovn … Klovner har alltid vært en del av Villa Matilda. Det begynte med en bursdagsklovn og nå er det blitt hele syv klovner som dukker opp i ulike sammenhenger. I tillegg er barna også klovner av og til, og da har vi ikke telling på hvor mange vi er! Dette ble en stor del av barnas hverdag, og vi tenkte å jobbe videre med denne interessen. Klovner kan være med og uten ord, og det fenger alle barn uansett språklige ferdigheter eller alder. Klovner har et eget universelt språk.

De to faglige lederne i barnehagen dro på kurs i en uke sommeren 2012 for å
lære mer om teaterklovnen. Dette var absolutt med på å gi mersmak, og vi fant ut at barna skulle få lage sin egen klovnefilm. Dermed var prosjektet i gang! De faglige lederne hadde hovedansvaret for prosjektet i hver sin barnehage. Vi lagde en plan for prosjektet og samarbeidet med alle som var involvert (musikkansvarlig, formingsansvarlig, dansansvarlig og dramaansvarlig). Vi satte av to måneder til å jobbe med prosjektet. Mars og april 2013. I forkant av disse to månedene viste de voksne i barnehagen klovneforestillinger. Klovnerollefigurer dukket opp fra august til prosjektet var ferdig, for å gi inspirasjon til barna. Da prosjektet startet i mars løsrev vi oss fra den vanlige ukeplanen og hadde fullt fokus på prosjektarbeidet.

Arbeidsmåte

Villa Matilda er en teaterbarnehage med hovedvekt på drama, musikk, forming og bevegelse. Vi er av den holdning at de ansatte som skal formidle kunstfag til barna, er genuint opptatt av faget sitt. På den måten er man den beste formidler og et godt forbilde for barna. Derfor har vi ansatte med spisskompetanse innen alle fagfelt. Dette gjør at barn og voksne opplever aktivitetene som meningsfulle og inspirerende. Gjennom arbeid med fagene lærer barna å tro på seg selv og sine muligheter. Vi mener at det å la barn få se teaterforestillinger jevnlig handler om å gi inspirasjon til rollelek, på tvers av kulturelle forskjeller. Kunstfagene er en felles arena som gjør at flerspråklige barn kan oppleve det å mestre på lik linje med andre barn. De blir inkludert og får en felles arena og opplevelse uten at man trenger å bruke ord. Det er handlingen og kroppsspråket som teller.

Gjennomføring

Gjennom hele året har barna hatt dramaaktiviteter med klovn som utgangspunkt, sett ulike klovnefigurer og teaterforestillinger som skulle gi inspirasjon til deres egen klovn. Nå skulle det jobbes med klovn på «heltid» i to måneder. Vi ble tidlig enige om at barneklovnene skulle være mest mulig naturlig for dem. Vi la vekt på å ikke fortelle så mye om hvordan klovner er og hva de gjør, for det finnes det ingen fasit. Det viktigste var å finne en klovn som kjentes naturlig for dem. På grunn av at vi jobber med alle aldre, så ble det litt forskjellig tilnærming. Mens de yngste trengte noe mer tid til å bli fortrolig med klovn, så var de eldre mer vant til det, og trengte mindre tid. Her var det selvfølgelig unntak. Vi hadde et par eldre barn som ikke ville bli klovner, og de fikk alltid være med inn og se når de andre øvde. De viste stor glede over det. Da de trodde ingen så dem, tok de gjerne på seg en klovnesko eller kikket nøye på denne store røde nesen. Noen ville bare holde den i hånden.

Vi startet i det små med å prøve neser på. De som ikke klarte eller ville ha på seg nese, fikk lov til å bli malt rød på sin egen nese. Dette ble gjort mye med de yngste for de likte ikke så godt å ha på seg klovnenese. Med de yngste ble det brukt mye speil slik at de fikk se seg selv med klovnenese og kostyme. Noen reagerte med å hive av seg alt og andre studerte seg nøye før de smilte til seg selv i speilet. Dette gjentok vi hver gang vi øvde.

Det varierte litt hvor mye vi øvde. Vi måtte finne en gylden middelvei for vi ville ikke at det skulle bli for innøvd, men vi ønsket å beholde leken og det spontane i filmen. Med de yngste og de som var litt mer reserverte øvde vi hver dag i en periode når det nærmet seg. Da øvde vi spesielt på å få barna komfortable med å få en rød nese på, og brukte mye speil slik at de kunne se overgangen fra å være seg selv til å bli en «annen». Her var dialogen, samspillet og kontakten med pedagogen avgjørende for at barna skulle tørre å begi seg ut på det som var skummelt. Dette er noe barna drar nytte av senere i livet når de står overfor utfordringer. Vi tok også de reserverte barna med på andre grupper slik at de fikk se og observere. De som var veldig ivrige og helt komfortable med klovn øvde vi sjeldnere med. Dette for å beholde mest mulig av det spontane i barna. Vi opplevde at barna fikk frem klovnene i seg bedre med improvisasjon. Vi valgte derfor å ha minst mulig replikker. Også på grunn av at barneklovnene brukte få ord.

Sangene ble ulike fra Arendal og Grimstad på grunn av interesser på de forskjellige stedene. I Arendal var det «Mamma mia» og i Grimstad var det «Sommeren er her». I forkant av filmen ble teksten spilt inn av barna med profesjonelt musikkinnspillingsutstyr med musikkpedagog i Grimstad og musiker i Arendal. Disse to har også komponert melodi til de ulike klovnescenene. Disse brukte vi i god tid før filming slik at barna ble kjent med musikken. Fremdeles nå, tre måneder etter, synger barna på sanger fra klovnefilmen.

De eldre barna var ivrige fra starten med å få på kostymer og rekvisitter. De ville helst bytte klær flere ganger under øving. Det fikk de gjøre i starten, men etter hvert kunne de finne den kostymene de likte best, for det ble den de skulle få ha på under filmingen. Noen byttet aldri kostyme, for de hadde funnet den rette allerede første gang.

Når det gjaldt innholdet i de ulike scenene, så var barna veldig kreative og oppfinnsomme. Da snakket vi en del sammen underveis for hva de ønsket skulle skje og hvordan vi kunne gjøre det. I bakescenen så ville plutselig barna lage rottekake med mus i, og da måtte det lages rotter og mus i forming. Det ble et tett samarbeid når ting plutselig kunne dukke opp. Da jeg fortalte barna fra piknikscenen at de skulle få rottekake med mus i, så fant de ut at da trengte de noen muffins på lur. Og da måtte barna lage muffins i forming. I sirkusscenen ville noen balansere, og da måtte vaktmesteren skaffe oss en balansestokk som barna skulle male og gjøre klar til bruk.

Når det gjelder kulisser, så falt valget på å ha det mest mulig nøytralt under innspilling. Dette på grunn av at barna var så fargerike med røde neser og kostymer. Det var jo de som skulle i fokus nå! Og apropos fokus! Det er ikke alle barna som likte å være i fokus, og de blir det jobbet ekstra med underveis. De fikk alltid det samme tilbudet som de andre, men de ville ikke. Da måtte vi finne andre tilnærmingsmåter. For noen fungerte det best å bare la kostymene ligge på gulvet i nærheten av seg. Da kunne barnet ta den tiden det trengte uten innblanding. En annen måtte ha med seg gåbilen for at det skulle bli greit. Et barn opplevde vi ble en helt annen i klovnekostyme. Til vanlig var han sjenert og stille, men som klovn slapp han seg helt løs.

Det ble jobbet på tvers av alle kunstfagene disse månedene med klovneprosjektet. Musikerne laget og spilte inn sangene sammen med barna. Formingsansvarlig støttet og veiledet til kreasjon av ulike rekvisitter sammen med barna. Danseansvarlig øvde på tango sammen med barn. Dramapedagogene veiledet barna til å finne sin type klovn. I slutten av april satte vi av to dager til filminnspilling av de ulike scenene. Vi leide inn profesjonelle filmmakere (Hergel film) til å filme for oss. Filmselskapet stod for filminnspilling og redigering av filmen. Alle barna som går i barnehagen har vært med på prosjektet. Totalt 100 barn har vært med. 50 barn i hver barnehage fra 1 til 6 år.

Vår hussyerske sydde klovnebukser og skjørt i alle størrelser og fasonger. Vi bestilte klovneneser, hatter, sko og parykker. Vi samarbeidet med filmcrewet om hvordan opptakene skulle gjøres for at barna skulle være trygge. Barna fikk anledning til å hilse på filmfolkene. Vi forberedte barna godt i forkant slik at de visste hvem som skulle komme. De barna som vi visste var litt sjenerte fikk være med på opptak av andre scener før sin egen for å bli kjent. Dette var en av utfordringene vi på forhånd vi visste om. At fremmede plutselig skulle komme inn i barnehagen med masse utstyr når barna skulle prestere noe er ikke alltid lett. Spesielt krevende er det for disse barna som er sjenerte/ skeptiske/ redde.

Dagen før innspilling var spennende og litt skummelt. Da kom filmcrewet på morgenen, og de kjente ikke barna. De som syns dette var skummelt fikk være med inn på forhånd og hilse på. Dette hjalp litt på nervene hos noen. Barna hadde blitt godt informert hvem som skulle komme og hva de skulle gjøre. Uansett ble det litt nerver og «grugleding», hos noen mer enn hos andre. Barna ble tatt inn i grupper etter som hvilken scene som skulle bli spilt inn. Når de yngste skulle spille inn så tok det en del tid på å bli trygg. For dem var alt nytt, og dermed reagerte de med å bli litt sjenerte og stille. Her hadde vi snakket med filmfolkene på forhånd at vi trodde den voksne måtte være mer involvert, og til og med kanskje være med på film. Vi opplevde at det var til stor hjelp, og barna ble trygge. Hos de eldre barna fikk filmfolkene være med å plassere og regissere litt, og barna var utrolig gode til å motta beskjeder og ikke minst vente. Det ble litt venting mellom shootene, men dette taklet barna godt. Ble bare litt ekstra knising og fnising mellom kulissene, og det var selvfølgelig spennende å se på de andre når de ble filmet.

Selve innspillingen fant sted i teatersalen i barnehagens lokaler, og her er barna godt kjent fra før. Her ble det de voksnes oppgave å få barna til å slappe av og kose seg under filminnspillingen. De fleste trengte en liten «peptalk» før de skulle på settet, for å berolige nerver og få de i riktig stemning. Det er alltid godt å ha en voksen som kan få de til å le, når nervene strømmer på. Og så er det godt å ha en
voksen som forstår og anerkjenner følelsen barna har, og kan hjelpe de gjennom nerver, frykt, redsel og overentusiastisk glede!

Foreldrene fikk info om hvilke scener barna skulle være med på. De fikk tidlig info om innspillingsdager for å sikre at alle barna var der. Barna som hadde deltidsplass fikk komme disse dagene. Det ble organisert og planlagt i detaljer for å få filminnspillingen gjennomført så smidig som mulig. Alle de dagligdagse rutinene som soving, bleieskift, spising skulle også gjennomføres parallelt med innspillingen. Så her må man være flink til å legge «puslespill» for å ivareta alle behov. Opptak med de minste rett før leggetid er sjelden en suksess, og opptak rett etter måltid er nødvendig for å få det beste av andre barn, mens opptak sent på dagen kan være uaktuelt for noen barn, kan opptak tidlig på dagen være en prøvelse for andre. Og alle disse behovene kunne vi sikkert skrevet ti sider om … Innspillingene gikk utrolig bra når alle disse tankene var tenkt på forhånd og satt inn i en plan!

En annen utfordring med film/scene er antall opptak. Det kan oppleves som en fordel at man kan gjøre opptakene om igjen om noe går galt. Men dette er en hårfin balansegang. I en scene med en gruppe barn er det begrenset med tid man har før barna blir slitne og ukonsentrerte. Med tanke på at noen scener varte opptil 2 timer står det stor respekt av det barnet har prestert. Konklusjonen blir vel at moro avler utholdenhet!

Den store dagen som barna ventet på var sommerfesten en liten stund etter filminnspilling. Da skulle de få se seg selv på storskjerm sammen med søsken, foresatte, besteforeldre med mer. Barna var så utrolig stolte av seg selv og hva de har vært med på, og det å få vise dette for sine aller nærmeste var fantastisk for barna. Noen barn bare snakket og snakket når de så seg selv, mens andre satt helt stille og smilte lurt.

Filmen ble vist under barnehagens sommerfest. Foreldre, søsken og besteforeldre kunne komme å se sine håpefulle. I Grimstad viste de filmen på den lokale kinoen. I Arendal ble det vist på storskjerm i barnehagens lokaler. I etterkant av sommerfesten fikk foreldre forespørsel om å kjøpe filmen som minne. Vi tok mye bilder under prosjektet for å dokumentere prosessen. Bildene og barnas kunst ble
vist i egen utstilling i barnehagens lokaler. I Arendal fikk barnehagen ha utstilling på kunstkafeen Lindveske hus.