Lek med dinosaurer. Illustrasjonsfoto: Pexels

Estetiske LEKprosesser – barns lekefellesskap i skolen

Estetikk i skolen blir ofte satt i sammenheng med undervisning og estetiske læringsprosesser i fag. Samtidig er skolen et sted hvor barn leker, og lekens sanselige form og innhold innbyr til en estetisk utforsking. Med utgangspunkt i en fortelling fra et førsteklasserom reflekterer førsteamanuensis Maja Reinåmo Olsson ved NTNU over den verdien lek kan ha for fellesskapet mellom barn. Hvordan kan lærerne bidra til at barn får ta del i slike lekefellesskap? Og hvordan kan estetiske tilnærminger til lek bidra til å ta vare på og fremme barns lekprosesser i skolen?

Tekst: Maja Reinåmo Olsson, førsteamanuensis i pedagogikk, Institutt for lærerutdanning, NTNU

Det er leketid på første trinn på barneskolen. Jeg, forskeren, sitter i en krok på byggerommet og observerer. Jeg ser på Eivor og Sigurd. De holder på med hver sine ting i nærheten av hverandre. De kjenner ikke hverandre særlig godt ennå, vi har bare kommet til september. Sigurd har jeg lagt merke til, han er den gutten som sjelden klarer å sitte i ro og følge med i undervisningsøktene og som ofte må bli med en assistent ut på gangen fordi han forstyrrer for de andre.

Eivor leker for seg selv med dinosaurfigurer. Sigurd forsøker å få innpass i Eivor sin lek. Han prøver først med å ødelegge for henne. Han tar dinosaurer og dytter bort det hun har satt opp, men hun svarer bare «Det gjør ingenting for meg, for jeg bryr meg ikke». Han trekker seg litt tilbake. Så prøver han seg igjen, denne gangen med å komme bort med en dinosaur, og snakker: «Jeg var den her dinosauren, og vi skulle på besøk til gården». Eivor svarer: «Jeg har sagt at jeg ikke er med på leken!» Han ser ut til å gi seg, leker alene litt lengre bort, snakker med noen andre. Men etter en stund kommer han bort til Eivor igjen: «Har du noen kjappe dinosaurer der?» Han peker på en av dinosaurene hennes. «Den der er den kjappeste dinosauren.» Han gjør til stemmen, sånn at det blir «lekestemme»: «Jeg skal bare klatre opp her, jeg». Da går Eivor også inn i rollen som dinosaur.

• Eivor (dinosaur): Hva vil du her?
• Sigurd (dinosaur): Jeg hadde bare lyst til å hilse på deg.
• Eivor: Hvis du ikke gjør som vi sier, så skal vi drepe mora di!
• Sigurd: Ikke drep meg. Vent. (Han henter en stor dinosaur) Uææ! Jeg er mora. Bæng bæng. Hei! Jeg og gjengen min vil bli med dere.
• Eivor: Da må dere først bli med på laget vårt.
• Sigurd: Okei. Hva skal vi gjøre da?
• Eivor: Da må dere … (gjør stemmen lysere) Da må dere, siden jeg var ungen, gjøre et oppdrag, og gå i kamp med oss.

Dialogen fortsetter. Det er en avansert lek, med drager, dinosaurer og familier. Det er ganske mye annet som skjer i rommet, blant annet har tre jenter en lek der de hopper ned fra madrasser. Men de to ser ikke ut til å bli forstyrret av noe, ikke før lærer Sofie kommer og sier at det er ryddetid.

• Sigurd: Ååå, det er ikke nok tid! Kan vi leke bare litt til?
• Sofie: Nei, nå har jeg gitt beskjed.
• Eivor: Okei! På slutten leker vi at alle dør.

De kaster alle dinosaurene ut på gulvet, slenger dem i veggen, lager brølelyder. Leken fortsetter. Ei jente kommer inn og minner dem på at det er ryddetid, men de reagerer ikke. Sofie kommer på nytt og sier at nå er det Kråkeklubben (et barne-tv-program) for de som har rydda ferdig. Da avslutter de, med å kaste dinosaurene i lekeboksen, fra avstand. Sofie blir ikke helt fornøyd, så de må tilbake og rydde mer.

Til slutt får de komme inn i klasserommet der de andre sitter og venter. Sofie sier at nå kan de endelig sette på TV så alle som har ventet så lenge slipper å vente mer. Etter ei lita stund med Kråkeklubben begynner Sigurd å vandre omkring i rommet, så Sofie må ta ham til side og snakke med ham så han ikke forstyrrer de andre.

Hvilken plass skal leken ha i skolen?

Lek i skolen er noe som interesserer og engasjerer mange mennesker, både barn, lærere, foreldre, politikere og forskere. I skoledebatt og offentlige dokumenter kan det ofte se ut som om lek er noe lærere kan ta i bruk for å gjøre undervisningen morsom og engasjerende. I overordnet del av læreplanen for skolen (Kunnskapsdepartementet, 2017) nevnes leken som nødvendig for barns trivsel og utvikling, men i læreplanen forøvrig kommer lek først og fremst til syne som metode for å nå kompetansemål i fag. Det kan nok være både fint og lurt å bruke varierte undervisningsmetoder for å fremme elevenes trivsel og læring i skolen, men det er ikke den formen for lek jeg vil ta for meg her. Jeg vil heller framheve det som ungene selv kaller lek, altså den spontane, barnestyrte leken. Den leken som ofte kalles «fri», og som både er en aktivitet og en måte å være sammen på. I leken er det, som jeg viser i fortellingen, barna som både tar regi og lar seg rive med av lekens mange bevegelser. Selv om både læring og utvikling ganske sikkert finner sted, er det ikke mulig å si noe om i forkant om hva som skal læres eller hvilke ferdigheter som skal utvikles. Filosofen Hans-Georg Gadamer (2010) forklarer det som at lek er noe som bare oppstår i møtet mellom de lekende. Det å leke er altså ikke nødvendigvis en planlagt og målrettet handling. Det er heller selve leken som river med seg deltakerne inn i en lekeverden og beveger dem hit og dit, spontant og uten utenforliggende mål. Det går kanskje an å si at Eivor lar seg bli lekt når hun bestemmer seg for å si ja til Sigurd sine forslag? Hun trer liksom inn i leken og blir del av den. Når Eivor og Sigurd blir oppslukt av leken oppstår det et fellesskap, preget av det som for meg ser ut som engasjement, følelsesmessig berøring, sanseinntrykk og opplevelser som har betydning for dem.

I forskningen min (Olsson, 2024) har jeg brukt mange timer på å observere barn som leker i skolen. Jeg har også snakket mye med førsteklassinger om lek og om hva de er opptatt av når de akkurat har sluttet i barnehagen og begynt på skolen. Det å ha noen å leke med er det barna trekker fram som det viktigste for dem ved skolestart. De forteller om å få bli med, og etter hvert høre til, i et fellesskap med andre barn. Det å delta i lek betyr også at man kan få være med på å utforme og påvirke sin egen hverdag. Å bli kjent med andre barn og etablere et fellesskap i skolen er ikke noe som kommer helt av seg selv eller som kan bestemmes av for eksempel lærere. Det er ikke bare å knipse med fingrene. Det er prosess som tar tid og som involverer stor grad av innsats og medvirkning fra de som er eller skal bli del av dette fellesskapet.

Det å delta i lek betyr også at man kan få være med på å utforme og påvirke sin egen hverdag.

Erfaringer fra egne observasjoner er at aktiviteter i skolen ofte er preget av mange brudd, slik som i denne fortellingen, der Sigurd og Eivor avbrytes midt i en lek. Undervisningen er ofte organisert som arbeid i ulike stasjoner hvor barna flytter seg mellom ulike aktiviteter og oppgaver. Barn kan ha kort oppmerksomhetsspenn og stort behov for pauser og avbrekk, men de har også, i likhet med oss voksne, behov for å kunne involvere seg dypt i uforstyrret aktivitet. Når ungene vet at de har begrenset med leketid til rådighet, velger flere av dem bort å leke. Ei jente forklarte til meg at «det er ikke noe vits, for vi er snart ferdige uansett». Det virker som om det å gå inn i lek er noe barn ofte investerer tid, innsats og engasjement i.

Hva vil det si å ha en estetisk tilnærming til lek?

Utfordringene med å skulle forklare hva lek er kan likne på utfordringene med å forklare begrepet estetikk. Leken og estetikken lider muligens samme skjebne. De ser begge ut til å befinne seg nederst på hver sin rangstige. Læring har, historisk sett, vært overordnet lek, og fag som vektlegger utvikling av målbare, grunnleggende ferdigheter tillegges som regel høyere betydning (og flere undervisningstimer) enn de estetiske fagområdene. Lek blir ofte redusert til å være et nyttig og morsomt middel for læring og de estetiske uttrykksformene blir brukt som middel for å lære innhold i andre fag, eller som pynt og «pusterom»

Det er også innholdsmessige likheter mellom lek og estetiske uttrykksformer. Arbeid med estetiske uttrykksformer i skolen kan karakteriseres som at elevene gis frihet til å eksperimentere uten at målene er klart definert på forhånd. Estetiske uttrykksformer åpner for ulike tolkninger, noe som gir rom for det dialogiske og relasjonelle (Alterhaug, 2024). Om leken sier lekforsker Johan Huizinga (1949) at den har en estetisk forankring, knyttet til sanseinntrykk, betydningsfulle opplevelser, følelsesmessig berøring og engasjement, som jeg mener at jeg ser for eksempel i Sigurds og Eivors dinosaurlek. Berit Bae (2007) har en god forklaring på hvordan leken og det sanselige henger sammen: «Når barn leker uttrykker de og gir form til tanker og følelser, som ellers ville vært vanskeligere å få tak i. I lekeforløp får de dermed mulighet til å få et forhold til egne og andres opplevelser».

«Når barn leker uttrykker de og gir form til tanker og følelser, som ellers ville vært vanskeligere å få tak i. I lekeforløp får de dermed mulighet til å få et forhold til egne og andres opplevelser».

Berit Bae (2007)

Gitt det problematiske i å plassere og definere leken og estetikken i skolen uten å redusere dem til metoder for noe annet enn seg selv, kan det kanskje gi mening å bruke begrepet «hverdagsestetikk»? Altså ikke bare det som er forbeholdt kunstfagene, men uformelle aktiviteter i skolehverdagen som foregår mellom mennesker og som kan forstås som grunnleggende for arbeid med estetisk virksomhet og for erfaring av kunst og kultur (Olsson & Øksnes, 2013). Kanskje kan man også, inspirert av hverdagsestetikken, snakke om «hverdagsleken»? Ikke i betydningen av noe som ikke er så flott eller verdifullt, men som den leken som er en sentral del av skolehverdagen til barna, hver dag. Det er ikke en «happening» som bare skal få plass ved spesielle anledninger, men en kontinuerlig og pågående del av barns hverdag. Bae kaller det lekeforløp. Jeg mener at det også kan kalles lekprosesser. Å se lek som prosess kan bety å forstå leken som noe som utvikles og endres over tid, i et lekefellesskap med andre barn, og anerkjenne betydningen av å legge til rette for å gi uforstyrret tid til at slike prosesser skal kunne foregå i skolen. Å ta del i et lekefellesskap er en prosess som krever tid, rom og i tillegg kunnskap og kompetanse hos lærerne om lekens egenart og betydning.

Å ta del i et lekefellesskap er en prosess som krever tid, rom og i tillegg kunnskap og kompetanse hos lærerne om lekens egenart og betydning.

Hva betyr det at læreren har en lekende innstilling?

Å forstå lek som noe vi voksne må verne om og fremme, vil blant annet si å jobbe for å gi barn uforstyrret tid til å leke når det er mulig. Men i skolen er det begrenset tid til lek og mange avbrytelser. I dette tilfellet ble Sigurd og Eivor stoppet i sin lek fordi hele gruppa skulle se på TV. Sigurd begynner fort å vandre omkring mens de andre sitter rolig og følger med, og det blir et problem. Men da han lekte var han ikke et «problem». Sigurd blir plassert i en situasjon der han ikke kan være aktiv og bestemme selv, men må følge lærerens regler. Å øve seg på å tilpasse seg rammer og regler er en nødvendig del av det å gå på skolen, men jeg er usikker på om dette bare handler om Sigurds manglende evner til å tilpasse seg. Hvorfor «lykkes» han med det i leken, men ikke i den lærerstyrte aktiviteten? Hvordan hadde det vært om barna hadde fått fortsette leken sin i stedet for å komme og se TV? Hadde det vært urettferdig for de andre? Hadde det skapt mye uro? Hadde det gjort at Sigurd og Eivor hadde gått glipp av noe viktig? Eller hadde det gjort at de hadde fått med seg noe viktigere? Noe som ikke kan måles i læringsutbytte, men som handler om trivsel, sanseopplevelser og fellesskap? Det er mange utfordringer med skolens rammer som gjør at det er vanskelig å ta slike hensyn. Men i tillegg til å handle om ressurser, rom og voksentetthet, handler det kanskje om hvilket syn man har på betydningen av lek?

Å bli en del av et nytt barnefellesskap kan være lett for noen barn og veldig utfordrende for andre. Derfor bør lærerne være interessert i det som skjer i fellesskapet mellom barn, også i det fellesskapet og den leken som de som voksne ikke får full tilgang til. Den innstillingen lærere møter lekende barn med, er av stor betydning for barna og for leken. Å ha en lekende innstilling som lærer betyr ikke nødvendigvis å delta aktivt i barns lek, selv om det kan gjøre det. Det kan også bety å være nysgjerrig på hva som foregår i barnas lekeverdener og ha respekt og forståelse for barnas «hver dags»-behov for å kunne være i leken uten å bli avbrutt. Maria Øksnes og Einar Sundsdal (2020) kaller det å være en lekberiker. En som på ulike måter anerkjenner, verner om og fremmer barns lek. Det motsatte blir da å være det som Gadamer (2010) ganske brutalt kaller en lekforderver, en som lukker for barns muligheter til lek, gjennom sine måter å møte barn på og organisere deres hverdag i skolen på.

Å bli en del av et nytt barnefellesskap kan være lett for noen barn og veldig utfordrende for andre. Derfor bør lærerne være interessert i det som skjer i fellesskapet mellom barn, også i det fellesskapet og den leken som de som voksne ikke får full tilgang til.

I strategien «Skaperglede, engasjement og utforskertrang» (Kunnskapsdepartementet, 2019) er det et uttalt mål å styrke den praktiske og estetiske kompetansen i barnehage og skole. Dette målet blir fulgt opp i flere offentlige dokumenter, nå sist i den nye stortingsmeldingen fra 2024 (Meld. St. 34 (2023-2024)) om en mer praktisk skole. Men hvorfor sier strategien ingen ting om å styrke læreres kompetanse om lek, når den samtidig sier at mer lek er en del av svaret på hva en styrking i praktisk og estetisk innhold innebærer? Når læreplanen og forskning som når fram til politikere og skolefolk har et ganske ensidig fokus på lekens akademiske læringsverdi, påvirker det kompetansen om lek hos lærere i skolen. De fleste lærere jeg har snakket med, er fullt klar over at barn har lyst til og behov for å leke, og de ønsker å tilrettelegge for mer lek i sine klasserom. Samtidig etterlyser mange lærere selv mer kunnskap både om lek og lekende tilnærminger til undervisning. De forteller meg at de føler seg usikre på hvilke roller de kan ta i barns lek, og på hvordan de kan ta med seg lekende elementer inn i undervisningen.

Gode intensjoner om rettferdighet og likhet kan av og til hindre tilgangen til fellesskapet for noen barn. Å følge det estetiske og skapende sporet kan berike barns lekmuligheter, blant annet fordi ulike barn har ulike måter å uttrykke seg på, ulike interesser og ulike behov. Lek og estetikk er to beslektede fenomener som kan berike hverandre om de utforskes sammen. Hvis lærere får mer kunnskap om «hverdagslek» og lekprosesser tror jeg det kan bidra til å gi barn en skolehverdag som tar vare på deres behov for estetisk utfoldelse, lek og fellesskapsbygging med andre barn.

Hvis lærere får mer kunnskap om «hverdagslek» og lekprosesser tror jeg det kan bidra til å gi barn en skolehverdag som tar vare på deres behov for estetisk utfoldelse, lek og fellesskapsbygging med andre barn.

Spørsmål til diskusjon:

• Når er det vi beriker barnas lek? I hvilke situasjoner – og hva gjør vi da?
• Er vi noen ganger «lekfordervere»? Hva gjør vi da? Hva skjer da?
• Kan økt estetisk bevissthet hos personalet i skolen gi leken bedre vilkår? Og i så fall, hvordan øker man sin estetiske bevissthet?

Om forfatteren

Maja Reinåmo Olsson. Foto: Olsson/NTNU

Kilder

Alterhaug, H. (2024). Estetiske uttrykksformer og skolens doble oppdrag. Norsk pedagogisk tidsskrift, 108(3), s. 250 – 261. https://doi.org/10.18261/npt.108.3.5

Bae, B. (2007): Å se barn som subjekt, noen konsekvenser for pedagogisk arbeid i barnehage. https://www.regjeringen.no/no/tema/familie-og-barn/barnehager/artikler/a-   se-barn-som-subjekt—noen-konsekvense/id440489/

Gadamer, H. G. (2010). Sannhet og metode. Pax forlag.

Huizinga, J. (1949). Homo Ludens. A Study of the Play-Element in Culture. AngelicoPress.

Kunnskapsdepartementet (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/verdier-og-prinsipper-for-grunnopplaringen/id2570003/

Kunnskapsdepartementet (2019). Skaperglede, engasjement og utforskertrang [Strategi]. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/skaperglede-engasjement–og-utforskertrang/id2665820/

Meld. St. 34 (2023-2024). En mer praktisk skole – Bedre læring, motivasjon og trivsel på 5.-10. trinn. Kunnskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-34-20232024/id3052898/

Olsson, M. R. (2024). Lekende barnefellesskap. Barneperspektiver på lek i overgangen fra barnehage til skole [Doktorgradsavhandling, NTNU]. https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/3126643

Olsson, M. R. & Øksnes, M. (2013). «Estetikk? Det er jo alt, egentlig!» Et forsvar for hverdagsestetikken i barnehagen. I M. Bakken & S. B. Hommersand (Red.), Barn, kunst og kultur (s. 103-114). Universitetsforlaget.

Øksnes, M. & Sundsdal, E. (2020). Barns lek i skolen. Fagbokforlaget.