Det magiske rommet- en scenekunstner på besøk
Skatval barnehage har samarbeidet med scenekunstner Mari Moe Krysinska. 5-åringene i barnehagen ble utfordret i dramaforløp,historieskaping og egen dramatisering.
Skatval Barnehage og Mari Moe Krysinska. Foto: Ole Morten Melgård
Mål for prosjektet
Mål for barna:
- å få impulser til å lage en historie ut fra egen fantasi
- å få en utvidet forståelse av teater/scenekunst som noe mer enn å sitte i en mørk sal å se på
- å få kjennskap til og erfare improvisasjon
- å bli kjent med noe nytt og få nye opplevelser
- å oppleve samspill med skuespiller, andre barn og personale
- å få felles opplevelser i møte på tvers av baser
Mål for barnehagepersonalet:
- å lære noe nytt innenfor skuespill/improvisasjon
- å bli kjent med kunstner og knytte relasjoner
Mål for kunstner:
- å få større forståelse av målgruppen
- å få nye impulser til nytt materiale
- å beholde min egen åpenhet og spontanitet i møte med barna
- å klare å ta imot impulser og hele tiden se om de kunne tas videre
Kort om prosjektet
Det magiske rommet er et prosjekt utviklet av Skatval barnehage og Mari Moe Krysinska. Skatval barnehage ligger i Stjørdal kommune. I prosjektet deltok de eldste barna, førskolegruppen på 21 barn og pedagogene Åsta Spjøtvoll Bjerve og Bente Johnsen. Kunstner i prosjektet var Mari Moe Krysinska, som er utdannet innenfor drama og teatervitenskap. Hun jobber freelance som dramaturg, dramatiker, sceneinstruktør og skuespiller. Hun har over seks kunstnermøter jobbet med barna og deres uttrykk innenfor drama.
Bakgrunn for prosjektet
Prosjektet ble initiert av Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen. Senteret ønsker å inspirere til økt samarbeid mellom kunstnere og barnehager, og vil med dette prosjektet løfte fram erfaringer fra et slikt samarbeid.
Gjennomføring
Før gjennomføringen
Det ble gjennomført et forberedelsesmøte før oppstart, der kunstneren og barnehagen diskuterte prosjektet og gjennomføringen. Det ble gjort klart at dette var et utviklingsarbeid, der målet var å gjøre seg noen erfaringer med et samarbeid mellom barnehage og kunstner.
Jeg hadde noen tanker om å lære noe jeg ikke visste fra før. Dette kunne være å lære om denne spesielle aldergruppen (5-åringer). Hva er de opptatt av? Hva tenker de på? Hvordan er det å kommunisere som kunstner med en femåring? Ville jeg oppnå god kontakt med gruppen, og oppnå tillit hos barna slik at de kunne slappe av og la seg rive med i en fiksjon? Et annet viktig spørsmål: Hva tenker personalet om prosjektet? Har de valgt det selv? Jeg så utfordringen i å jobbe med en stor gruppe barn og ansatte. Jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle gripe dette an.
Til sist vil jeg si at jeg lenge har vært opptatt av det jeg synes er en undervurdering av kunst for og med barn. Det er tradisjonelt forbundet med nokså lav status å jobbe med kunst for og med barn. Jeg vil gjerne være med på å arbeide for en økende respekt for dette feltet.
Mari Moe Krysinska
Kunstnermøte
Den første gangen Mari skulle møte barna, hadde hun forberedt en felles samling med alle de 21 barna. Hun gjennomførte ulike øvelser, som hermelek og navnerunde, før barna ble delt i fire grupper med en voksen som fulgte hver gruppe. Barna skulle lage sine egne historier sammen med de voksne på ulike steder i barnehagen. Historiene skulle helst være uten ord, dramatisert til musikk. Etter at alle gruppene hadde fått tid til å jobbe med å utvikle sin historie, fikk alle gruppene vise fram det de hadde laget, for de andre gruppene. Økten ble avsluttet med en felles samling med en felles sang. Dette opplegget ble gjennomført de to første kunstnermøtene og tok rundt to timer å gjennomføre.
Dette opplegget fungerte i første omgang greit. De ansatte og barna lagde fine, små historier ut fra utstyret de hadde på de ulike stedene. Jeg gikk mellom de ulike gruppene og hjalp litt til med å finne noen ulike karakterer og plot. Jeg ga dem også noen nøkkelkostymer og rekvisita som kunne hjelpe. Barna og de ansatte jobbet hardt og fant på noen flotte historier som hadde noen originale vendinger.
Mari Moe Krysinska
Disse fire forskjellige historiene ble produsert:
1. Kampen på Slottet med den farlige dragen
2. Den kongelige familien som gikk tom for kaffe
3. Den mystiske tyven på Bentes Pizzarestaurant Prix
4. Trollet og den lille familien
Besøk nummer to fungerte ikke like godt. En grunn til det kan være at barna var ferdige med historiene. En annen mulig grunn kan være at det var andre voksne med denne gangen, slik at de ikke kjente historien som var laget forrige gang. Det ble en kaotisk opplevelse for barn og voksne, de ansatte var så fornøyde og følte seg usikre. Det fungerte heller ikke så godt å gå mellom de ulike stedene der barna skulle vise fram historien sin.
Grunnen til at jeg valgte dette: Jeg trodde at det kunne fungere, og at barna skulle være roligere enn det de var. Jeg hadde nok også misforstått en veldig viktig ting: Da jeg ble spurt av styreren, fikk jeg spørsmål om å gjøre et «teaterprosjekt». Jeg er først og fremst instruktør, og visste ikke at det var skuespillerrollen som var etterspurt. Etter evalueringen med alle etter gang to, forsto jeg at oppdragsgiveren først og fremst hadde tenkt på en skuespiller. Etter dette tenkte jeg litt annerledes på oppgaven, og det hjalp nok litt på å forstå hva det var som kanskje kunne fungere.
Mari Moe Krysinska
I refleksjonssamtalen i etterkant av gjennomføringen var alle enige om at det måtte gjøres endringer, og det ble tatt en avgjørelse om å ha barna i mindre grupper, slik at Mari ikke måtte jobbe med alle samtidig.
Etter andre gang Mari besøkte barnehagen, forandret vi på opplegget. Vi måtte gjøre endringer fordi vi så at barna ikke var så opptatt av å vise fram det de hadde laget. De var her og nå, og jobbet bra når de var i grupper. Men det ble mye fram og tilbake når vi skulle framføre, og barnegruppen ble urolig. Vi hadde snakket lite om rollen til personalet før vi satte i gang. I etterkant ser vi at det kunne vært greit å ha avklart på forhånd. I gjennomføringen tok de voksne oppgavene på sparket og satte i gang med dramatiseringen. De to første øktene hadde vi en stor rolle for å samle barna til en felles historie og utvikle den, samtidig som vi måtte ta oss av barna. Vi skulle også være skuespillere.
Pedagogene i Skatval barnehage
De fire siste gangene ble barna delt i grupper på tre–fire barn som var satt sammen av de ansatte i barnehagen. Pedagogene mente at gruppene på fire ble mer dynamiske og aktive enn gruppene på tre. Mari hadde klargjort et rom, Det magiske rommet, og forberedt ulike karakterer barna skulle få møte. Hver gruppe holdt på i 15–20 minutter. En kjent voksenperson var med inn i rommet og inn i fiksjonen og støttet Mari der det var nødvendig – særlig om noen ble redde eller urolige.
Mari tok utgangspunkt i en rammefortelling. Nedenfor er utgangspunktet for den første historien beskrevet. Fortellingen ble brukt som en ramme, og barnas forslag og innspill ble tatt med inn i historien. Det ble en interaktiv dramaturgi med reell medvirkning, der overraskelser og utfordringer dukket opp gjennom barnas fantasi. Historien kunne ta en helt annen vending i samspillet med barna, og Mari måtte improvisere underveis.
Historieramme
Barna kommer inn i et ferdig rigget rom med lerret med bilder fra en magisk skog og et magisk slott. Når barna kommer inn, ligger rødhette inne i rommet og sover. Det spilles rolig musikk. Rommet er mørkt og kun opplyst av bildene på lerretet.
Rødhette våkner og er glad for at barna har kommet. De kan hjelpe henne med å lete etter to venner som har gått inn i skogen. De heter hans og grete. Barna får utdelt hver sin «magikerhatt» og får sminket på seg røde kinn og fregner. En får ansvaret for å holde en kurv. Nå skal de lete etter steinene som hans og grete har lagt ut som spor slik at vi kan finne dem. Steinene legges i kurven. Barna finner mange blanke og blå steiner. Etter hvert dukker det opp noen ekle fingernegler. Rødhette sier at de ikke må være redde. Rødhette skal gå litt lenger inn for å sjekke om det er en heks i nærheten. Karakteren går bak lerretet.
Nå kommer det frem en heks med heksenese og et teit skaut. Hun koster gulvet med heksekosten sin. Så oppdager heksa barna.hun spør om barna har sett neglene hennes noe sted? Barna hjelper heksa på med løsneglene. Så sier heksa at hun har sett hans og grete, og at hun hadde tenkt å spise dem, men de luktet så dårlig at det var ikke mulig. Hun konstaterer at disse barna også stinker noe helt forferdelig. Hun lurer på om de har lest i avisa om kongen som prøver å finne noen som kan få hans sure datter til å smile. Heksa lurer på om barna kan noen vitser. Barna forteller vitsene de kommer på. De blir enige om at de skal dra til slottet for å prøve å få prinsessa til å smile.
Heksa går inn en tur for å ringe kongen. Kongen kommer frem fra bak lerretet. Han har støv på hjernen og reagerer sterkt på at barna er så støvete. De må igjennom et lite ritual med støvtørking før de tar en prat. Kongen sier at det er litt trist at datteren hans aldri har smilt. Men han tror det kanskje er fordi hun alltid har vært helt alene, og fordi hun ikke har noen å leke med. Han lurer på om barna har opplevd dette noen ganger. De snakker litt om dette. Så går kongen og henter prinsessa.
Prinsessa kommer frem, sur og tverr. Barna må fortelle vitsene sine, og de er nokså morsomme. Prinsessa må le. Hun synes egentlig at det er fint at barna kom for å snakke med henne. Det var egentlig litt kjedelig før de kom. Hun lurer på om de blir med og danser litt.de danser sammen.
Så må barna hjem. Rødhette kommer tilbake (eller heksa). Barna og karakteren lister seg stille gjennom skogen. Det er en magisk elv der som ingen må røre. Når de kommer tilbake til rødhettes skog, blir de enige om å treffes senere en gang. Men de har fortsatt ikke funnet hans og grethe. Letingen kan fortsette i andre deler av barnehagen (om barna vil fortsette rolleleken selv).
Barna hadde mange forslag og innspill underveis; da heksa mistet stemmen, for eksempel, mistet alle barna stemmen også. barna brukte kroppen og dramatiserte, blant annet var det en gutt som forsøkte å finne stemmen til heksa, og latet som om han fant noe mat som heksa måtte spise for å få stemmen tilbake. Barna løste også problemet med å få prinsessa blid, ved å fortelle vitser. «Skal jeg fortelle en vits? Katta med slips. Si lilla. Du er en gorilla.»
Våre refleksjoner og tips til gjennomføring
Pedagogene og kunstneren har i etterkant av prosjektet gjort seg noen tanker om gjennomføringen av prosjektet. De har reflektert over hvordan de synes prosjektet fungerte, om målene ble nådd, og om det er noe de ville gjort annerledes. De har også gjort seg noen tanker om hvilken kunnskap og erfaring de sitter igjen med etter at prosjektet er avsluttet.
Barnehagens perspektiv
Gjennom prosjektet fikk barna vise ulike sider ved seg selv til de andre barna, og noen ble kjent med nye sider ved seg selv. Det var viktig for at prosjektet skulle fungere, at noen faste voksne var sammen med de barna som trenger ekstra støtte og veiledning. De voksne ble bedre kjent med barna gjennom de ulike aktivitetene, og så nye sider ved dem. For eksempel ble en gutt som var tøff utad, redd underveis fordi han levde seg så mye inn i rollene. Et annet eksempel var et barn som fikk vise sin kompetanse i dramaleken, og dermed fikk en høyere status i barnegruppa.
Vi fikk et godt samarbeid med Mari, med åpenhet og nysgjerrighet for hverandre. Vi ser det er viktig at barn får medvirke, for å ha deres interesse og fokus. Prosjektet har gitt oss glede, inspirasjon, mestring og nye kunnskaper om improvisasjon og teaterkunst.
Barna har fått felles opplevelser som de snakker om. Det har vi allerede sett effekten av i ettertid. «Husker du heksa? Fant dere Hans og Grethe? Vi går og ser etter dem! Ble prinsessa blid? Hvilken vits sa dere?» Barna var nysgjerrige på hva de andre hadde opplevd, noe som skapte undring og samtaler barna imellom.
Refleksjonene vi hadde etter hvert kunstnermøte, var viktige for arbeidet i prosjektet. Det ble satt av tid, og det var viktig for oss. I refleksjonene fikk vi gått gjennom: Hva gikk bra? Hva gikk ikke så bra? Hva skal vi endre? Hva fungerte? Hva så vi i barnegruppa? Hva så Mari? Vi fokuserte på at det skulle være til det beste for barnet. Vi planla neste gang og var dermed forberedt på hva som skulle skje.
Vi valgte å ha med 5-åringene i barnehagen, en gruppe på 21 barn. Det er en stor gruppe barn, og vi ble veldig opptatt av organisering de første gangene. Vi i barnehagen ville gjerne ha alle med slik at de fikk felles opplevelser som samlet dem som gruppe.
Mari har tilført mystikk og uforutsigbarhet. Barna kjente henne ikke, og hun kunne gjøre akkurat hva hun ville ut fra sitt fag. Vi i barnehagen arbeider mer etter mål og didaktisk tenkning. Personalet har sine roller med barna, en kunstner kommer inn med en annen rolle, og kan dermed gjøre andre ting. Hun har vist oss hvordan vi kan arbeide med rekvisitter, og hvordan vi forsterker barnas uttrykk og historier sammen med dem.
-Pedagogene i Skatval barnehage
Kunstnerens perspektiv
Jeg har lært veldig mye av å gå inn i en barnehage og prøve å jobbe kunstnerisk med en gruppe barn sammensatt av 21 helt forskjellige individer. Selv om de tilhører samme aldersgruppe, er de svært ulike.
Seks møter uten å ha gjort noen erfaringer på forhånd, er kort tid. Jeg tenker nå etter endt prosjekt at det er først nå jeg virkelig er i stand til å lage et bra opplegg. Det hadde derfor vært fint å fortsette videre. Det hadde også vært interessant å gå inn i en annen barnehage nå, og sammenligne. Jeg føler meg også klar for å ta prosjektet videre både formmessig og karaktermessig. Nå kunne jeg godt ha tenkt meg å jobbe mer med å gjøre rommet enda mer magisk. Jeg kunne godt tenke meg å finpusse de ulike elementene og jobbe mer med karakterene. Det hadde vært svært spennende å ta det videre og spille det for ulike barnehager.
Det viktigste kunstneriske funnet er for meg en enda større respekt for å jobbe med barn og kunst. Jeg mener at man i denne rammen kan gå inn i en kunstnerisk dialog med barna som åpner mange dører inn til et nytt og felles univers. Det blir en slags performance der barna opplever verdenen fra utsiden som observatører når de stiger inn i rommet, men også får muligheten til å gå inn og forme sin egen historie. Jeg kunne godt tenke meg å jobbe mer med dette.
– Mari Moe Krysinska
