Figur 1: Møter mellom lokal blåleire og barnehagebarn

Villeire i barnehagen 

Hva skjer når barnehagebarn får utforske norsk blåleire fritt i barnehagens uteområde? I denne fagartikkelen forteller universitetslektor Karete Roksvåg om hva som skjedde da hun pakket formingskofferten med blåleire og tok den med seg til en barnehage i Oslo.

Tekst og foto: Karete Roksvåg, universitetslektor i design, kunst og håndverk ved Universitetet i Sørøst-Norge

Norsk blåleire som formingsmateriale

To ganger i løpet av våren 2026 har jeg pakket formingskofferten min med 15 kg blåleire fra Notodden og Gvarv i Telemark og tatt den med meg til en barnehage midt i smørøyet av Grünerløkka i Oslo. Først til de største barna, og deretter til de minste. Her er fortellingen om hva som skjedde og hvorfor norsk blåleire burde få større oppmerksomhet som formingsmateriale i barnehagen og skolen.

I mange tiår, fra 1950-tallet og framover, var norsk blåleire et viktig formingsmateriale i landets barnehager og skoler, men etter at Norges eneste produsent av filtrert norsk blåleire, Hana & Holmens Potterier i Sandes, la ned i 2012, har norsk leire blitt borte som formingsmateriale (Espelien, 2025).

I mange tiår, fra 1950-tallet og framover, var norsk blåleire et viktig formingsmateriale i landets barnehager og skoler, men etter at Norges eneste produsent av filtrert norsk blåleire, Hana & Holmens Potterier i Sandes, la ned i 2012, har norsk leire blitt borte som formingsmateriale (Espelien, 2025). Gjemt under jordskorpa, synlig ved elvekanten eller i strandsonen for de som ferdes der, er det enorme mengder leire å finne. Leira jeg har gravd opp er hentet fra områder som er fri for grunnforurensing, det er viktig å tenke på når det er små hender som skal arbeide med den. Leira kan brukes som den er, eller den kan renses for stein og røtter først.

Storbarna i Grønnsaksbukta

Det er midten av april, og i et hjørne av barnehagens uteområde som kalles Grønnsaksbukta, rigger jeg meg til. Grønnsaksbukta er et inngjerdet område med flere pallekarmer, ulike sorter trær og busker, og vekster som enda ikke har tittet opp fra jorda. Rundt pallerkarmene ligger dekkbark som et mykt teppe, og sender ut en deilig lukt av trevirke. I tillegg til blåleira, har jeg samlet sammen pinner, kvister, steiner, tørt løv, kongler og bark som kanskje kan invitere til spennende utforskinger i kombinasjon med leira. Jeg sorterer disse naturmaterialene i grupper og legger dem i på toppen av en av pallekarmene som er fylt med jord. Ti store kantsteiner som har stått i en ring flyttes og legges i en todelt sti mellom pallekarmene. Den ene stien leder mot et nakent asaltre, og den andre ender ved ei bøtte fylt med urenset blåleire. Dette «utemmede» råmaterialet som inneholder småstein og røtter har det kledelige navnet villeire. Vil noen av ungene bli nysgjerrige på den?

Dette «utemmede» råmaterialet som inneholder småstein og røtter har det kledelige navnet villeire. Vil noen av ungene bli nysgjerrige på den?

Jeg finner noen planker under ei sklie, og legger dem oppå noen av kantsteinene slik at de danner små langbord. På bordene, og de andre kantsteinene, legger jeg store, myke klumper med blåleire, ferdig renset for stein og røtter på verkstedet på Notodden. Ved siden av leireklumpene legger jeg også en pinne eller ei kongle – en liten invitasjon til å koble sammen disse materialene. Seks smale tuja-trær står på rekke langs det ene gjerdet. Foran fire av disse setter jeg hermetikkbokser med flytende blåleire, slikker, med en pensel oppi. Vil det invitere ungene til å male på barken, kanskje? Bak asaltreet legger jeg en steinhelle og oppå plasserer jeg noen store, runde steiner jeg har funnet et annet sted i barnehagen. Inntil setter jeg enda en hermetikkboks med slikker og legger to pensler ved siden av.

Barna går raskt i gang med å koble leire, bark, kongler og pinner sammen til små og store konstruksjoner.

Slikkeret vekker også interesse blant noen av de yngste jentene. Men det er ikke tujatrærnes bark som er interessant i denne sammenhengen, men steinhella og de runde steinene. Hermetikkboksen blir fort tom så jeg henter flere av de andre slikkerboksene. Jentene sitter tett sammen og steiner og underarmer er snart dekt av glinsende, blågrå slikker.

Det går et kvarter før to av guttene blir nysgjerrig på bøtta med villeire. Guttene river små biter av leira og trykker dem bestemt inn i barken på asaltreet. Etter hvert går trykkingen over til gniing, klapping og smøring: «vi lager barkhud!» Guttene klapper rytmisk og i takt mens de synger, snakker og peker på barkhuden og ler. 

Guttene river små biter av leira og trykker dem bestemt inn i barken på asaltreet. Etter hvert går trykkingen over til gniing, klapping og smøring: «vi lager barkhud!» Guttene klapper rytmisk og i takt mens de synger, snakker og peker på barkhuden og ler. 

En annen gutt tar håndfuller av villeire fra bøtta og legger dem oppi en lang halvdel av et uthula treemne. Han går bestemt frem og tilbake mellom bøtta og trebiten i mange runder til han har fylt opp emnet sånn at leira ligger helt opp til kanten. En pensel med leirslikker brukes for å gjøre overflaten glatt og fin. Noen av de andre barna har oppdaget vannbøtta som jeg har «gjemt bort» til vasking av hender, og gutten går så bort og fyller hendene med vann som fraktes tilbake til trebiten. Så flytter han vannbøtta nærmere og gjentar prosessen med forflytninger av villeire og vann.

To gutter løfter villeirebøtta opp og sammen tømmer de den store, tunge massen ned på bakken hvor den blander seg med dekkbark. Den ene gutten løfter opp leireklumpen med begge hendene, holder den opp og kaster den ned igjen. Så fortsetter den andre. Løfter opp klumpen og kaster den ned. Krefter undersøkes og prøves.

Vannbøtta er interessant også for flere. Ett av barna slipper en klump med villeire ned i vannet. Så en til, og stadig flere. Leira legger seg i bunnen og blir seig og enda mer klebrig. Våt leire dras opp av bøtta med hendene og fraktes videre bort til små og store konstruksjoner der de blir brukt som bindemiddel. Andre sitter med hendene i bøtta og bare kjenner på dette nye blandingsmaterialet av vann, fet leire, småstein og røtter. Leira gnis og flyttes mellom fingre og hender, og finner etter hvert veien opp mot håndledd og underarmer.

Småbarna

Det er tidlig mai og tidlig morgen. Jeg har rigget meg til i et nytt område i barnehagens uteområde, med en ny blåleireinvitasjon. Denne gangen er det småbarna jeg skal møte. Området har for lenge siden blitt brukt som bålplass og ligger på kompakt jord- og grusbakke. Lange, kraftige tømmerstokker er plassert i en femkant som danner et stort og fint sitteområde. I midten ligger det fire store steinblokker nedsenket i bakken, i en firkantformasjon. På steinblokkene legger jeg nyplukkede irrgrønne bjørkeblader, pinner, kongler og annet naturmateriale fra omliggende trær og bakke som jeg har samlet sammen og sortert i grupper. Ved siden av setter jeg noen hermetikkbokser med slikker og pensler i.

Jeg har også samlet sammen noen av de store kantsteinene fra forrige gang, den samme steinhella og plankene. Fire-fem trestubber som står rundt omkring bæres bort. Noen av dem setter jeg innenfor steinblokkene i midten, og andre setter jeg på utsiden av sitteområdet sammen med steinene. Med plankene bygger jeg broer mellom tømmerstokkene og noen av stubbene. På den ene enden av hver bro setter jeg en hermetikkboks med slikker og pensler i, og på den andre enden en myk og plastisk blåleireklump. På en annen plankebro legger jeg bjørkeblader i en lang rekke. Jeg arrangerer blåleireklumper langs noen av tømmerstokkene, de største i tennisballstørrelse og de minste i pingpongballstørrelse. De andre tømmerstokkene dekkes med lange leirpølser. På de to trestubbene i midten troner to store, fete og glinsende blåleireklumper.

Når barna kommer, er de nysgjerrige og ivrige. Først kommer det fem barn. De går rett inn i sitteområdet og tar imot leireklumpene som jeg gir dem, uten å nøle. Klumpene blir ikke i hendene særlig lenge, de havner tilbake på tømmerstokkene, noen på bakken. To av ungene går rett mot to av plankebroene, når ungene snur seg deiser plankene og slikkerboksene i bakken. Slikkeret renner ut og barna er raskt ute med å plukke opp penslene. Ja, hva trodde jeg, egentlig?

Stadig flere barn strømmer til. Jeg kommer på at jeg har glemt å ta bilder av stedet, men nå, bare noen minutter etter, er hele området forvandlet. Det ser kaotisk ut, men ungene vet hva de er nysgjerrige på. Penslene settes bestemt inn i slikkeret, og ungene studerer den blågrå massen på svinebusten nøye. Deretter plasseres penslene på en stein, på en planke, på en hånd, på en regnjakke, i munnen, på barken på treet, på leveggen. Det er leirslikkeret som fanger barnas oppmerksomhet. «Æsj», sier en, når hun ser at slikkeret har satt spor på hånden hennes. Hun ser en stund på avtrykket før hun tørker det vekk med den andre hånden. Så tar hun penselen og maler enda et strøk, nå på innsiden av hånda. «Æsj», sier hun igjen, og tørker bort. På nytt og på nytt gjentar hun denne sekvensen.

Det er leirslikkeret som fanger barnas oppmerksomhet. «Æsj», sier en, når hun ser at slikkeret har satt spor på hånden hennes. Hun ser en stund på avtrykket før hun tørker det vekk med den andre hånden. Så tar hun penselen og maler enda et strøk, nå på innsiden av hånda. «Æsj», sier hun igjen, og tørker bort. På nytt og på nytt gjentar hun denne sekvensen.

Jeg observerer flere av ungene vandrende med pensel i den ene hånda og en leireklump i den andre hånda. Penselen stikkes ned i en slikkerboks og videre på en stubbe, trestamme eller en arm, mens leireklumpen i den andre hånda forflyttes mellom de samme stedene. Noen ganger kombineres disse to utforskingene helt tydelig mens andre ganger virker det som at de er helt atskilte. Bortsett fra disse forflytningene får den formbare leira stort sett ligge uberørt i klumper på plankene, stubbene, tømmerstokkene og steinene. Et par av ungene tar for seg leirepølsene. De blir til «slanger» som kryper ned mot bakken og ruller i grusen. Svosj! Så forsvinner slangene gradvis under ivrige føtter.

Noen av ungene har oppdaget vannbøtta som jeg har satt fram for vasking av skitne leirehender. Men det er ikke vasking de nå er i gang med. Små og store leireklumper slippes gradvis oppi vannet. Plopp! Det spruter opp langs veggen på uteboden. Så setter ungene seg på huk ved bøtta. Hendene forsvinner raskt nedi det lunkne vannet på let etter leira som har lagt seg i bunnen. Leira graves opp, så forsvinner den på ny ned i bøtta. Plopp! Etter hvert tømmes innholdet ut og en dam av leirevann inviterer til å tråkke oppi.

Hermetikkboksene med slikker er nesten tomme og får nytt påfyll av slikker fra ei bøtte jeg har gjemt bak et stort tre. Før jeg har fått helt oppi hermetikkboksene er ungene på plass rundt meg med penslene sine. Det er ikke hermetikkboksene de venter på å få nå, men den store slikkerbøtta. Jeg setter den på en stubbe og maler med min egen pensel på en annen stubbe mens jeg observerer barnas undersøkelser rundt bøtta. Penslene forsvinner raskt ned i bøtta sammen med små leireklumper. Klumpene plukkes opp igjen, undersøkes med penslene, før ungene samler seg rundt stubben min. Snart er stubben dekt med grå leirehud.

Materialsammenkoblinger, materialforflytninger og materialvandringer

Når jeg går gjennom bildene og notatene mine i etterkant av de to leirehendelsene peker det seg ut noen mønstre og spor i materialet som sier noe om hva slags undersøkelser som faktisk har funnet sted. Selvsagt sier det også noe om hva jeg har vært opptatt av, det kan ha skjedd mange utforskinger som verken øynene mine eller kameraet mitt har klart å fange opp. Blant annet legger jeg merke til at gjentakelser er en undersøkelsesstrategi som trer frem i begge barnegruppene. Toåringen som om og om igjen maler flytende leire på hånden sin til tross for at hun sier «æsj» , og fireåringen som gjentar prosessen med forflytninger av villeire og vann er sikre kjennetegn på at det foregår viktige oppdagelser for barnet (Carlsen, 2021, s. 89).

Toåringen som om og om igjen maler flytende leire på hånden sin til tross for at hun sier «æsj» , og fireåringen som gjentar prosessen med forflytninger av villeire og vann er sikre kjennetegn på at det foregår viktige oppdagelser for barnet (Carlsen, 2021, s. 89).

I materialet fra leirehendelsen med storbarna ser jeg en tydelig interesse for leira som sammenbindende og sammenkoblende materiale mellom andre materialer som stein, tre, kongler og pinner i konstruksjonslek. Leirslikkeret ble i stor grad brukt som male- og dekkmateriale; over stein, kongler, tre, bark og pinner. Og villeira fikk fokus som fyllmateriale, som barkhud, som forflytningsmateriale, og løfte-, bære- og kastemateriale.

I gjennomgangen av materialet fra leirehendelsen med småbarna fant jeg mange flere kategorier av undersøkelser enn det jeg observerte hos storbarna. Det kan nok skyldes at de minste barnas utforskinger er mer flyktige, kortvarige og skiftende. Jeg noterte også at mange av undersøkelsene foregikk mens barna vandret, og ofte parallelt eller i kombinasjon med andre undersøkelser. Jeg har derfor valgt å kalle dem materialvandringer, kombinasjons- og parallellutforskinger. Det var ikke konstruksjoner eller sammenkoblinger mellom leire og andre naturmaterialer som fanget barnas nysgjerrighet hos denne gruppa, men det klebrige, våte og fete slikkeret og dets evne til å sette spor på andre overflater. Barna var mest opptatt av materialets sanselighet fremfor funksjon i møte med andre materialer.

Barna var mest opptatt av materialets sanselighet fremfor funksjon i møte med andre materialer.

Syn på barn, materialer, steder og kunnskap

Gjennom disse to leirehendelsene har jeg vært opptatt av å produsere kunnskap om barnas undersøkelser og undersøkelsesstrategier i møte med blåleire og andre naturmaterialer, og steder i barnehagens uteområde. Stedene jeg har valgt ut for leirehendelsene består av varierte og levende materialiteter, med ulike overflater og teksturer, lukter og farger som kan skape nysgjerrighet og innby til samspill og utforsking i kombinasjon med leira og de andre naturmaterialene som jeg har samlet sammen. Gjennom måten jeg rydder og organiserer stedene på, og måten materialene og verktøyene presenteres på og plasseres i sammenheng med hverandre, inviterer jeg til undersøkelser og oppdagelser jeg tenker kan være fruktbare for barna.

Med unntak av pinner og pensler har jeg valgt å ikke gi barna verktøy til å undersøke leira med, noe som gjør at barna ellers må bruke hendene og kroppen direkte i møte med materialet. Bortsett fra blåleira som er hentet fra Telemark, har jeg valgt å bruke lokale naturmaterialer fra barnehagens uteområde. Dette er materialer som allerede er kjente for barna, men som får nye og andre muligheter som formingsmaterialer i sammenheng med leira og stedene.

Disse valgene er igjen styrt av syn på barn, materialer, steder og kunnskap, og er basert på faglig kjennskap og erfaring ervervet gjennom tidligere møter med barn og materialer, med barnehagepersonale, og gjennom litteratur og forskning på disse temaene. Barns kunnskap om verden rundt dem bygges gjennom deres utforskende prosesser i samhandling med materialene og stedene. Derfor er det av avgjørende betydning at stedene og materialene som velges ut byr på rike utforskingsmuligheter (Carlsen, 2021, s. 76).

Gå ut og grav!

En annen nysgjerrighet og drivkraft bak disse materialmøtene har også vært min interesse for potensialet i lokal leire som formingsmateriale i barnehagen. Leire er et materiale som det formes lite med både i barnehage og skole, og den leira som brukes er som regel fraktet fra Tyskland og England og tilsatt ulike stoffer som gjør den enklere å arbeide med (Roksvåg, 2025). Det er lettvint, men ikke særlig bærekraftig verken med tanke på miljøet eller økonomien. Og blåleira ligger jo her, så finn et område fri for grunnforurensing og – gå ut og grav!

I kartet Grunnforurensning fra Miljødirektoratet kan du finne oversikt over områder du ikke bør grave i https://grunnforurensning.miljodirektoratet.no/

Denne teksten tilegnes Kari Carlsen, en nestor innenfor formingsfaget i barnehagelærerutdanninga i Norge, og en nær og viktig kollega gjennom mange år på Notodden. «Gå ut og grav!» er Karis egne ord til studentene på barnehagelærerutdanninga. Takk for alt du har lært meg!

Referanser

Carlsen, K. (2021). Reggio Emilia – atelierkultur og utforskende pedagogikk. Fagbokforlaget.

Espelien, S. (2025). Jording med (blå)leire. [Doktorgradsprosjekt, Kunsthøgskolen i Oslo]. https://doi.org/10.22501/rc.2947857

Roksvåg, K. (2025). Levende leire og lekende barn. Barnehagefolk 4/2025. https://www.barnehagefolk.no/bf2025_2_artikkel5.asp

Forfatteren

Relaterte ressurser

Det kravler og det kryr! Et utforskende animasjonsprosjekt

To tovede ullslanger åler seg mellom, under, over, bak og gjennom materialene i animasjonskassa samtidig som vi kan se det...

Gjensidig påvirkning- møtene mellom toåringene og naturleira

Barnas utforsking og interesser var utgangspunkt for dette prosjektet, hvor barnehagen fordypet seg i naturleire et helt barnehageår. «Prosjektet hadde...