Har du innspill til våre nettsider?  – Klikk her for å gi oss din tilbakemelding!

Barn studerer billedkunst som henger på en vegg.

«Real life stories- bak maskene» – barn i møte med samtidskunst

Hvilken respons gir barna i møtet med samtidskunst fra Kina? Hva vil det si å ikke kunne utrykke alt det vi tenker og mener…? Vinner av den nasjonale barnehageprisen for kunst og kultur 2013!

 

Kort om prosjektet

Hvilken respons gir barna i møtet med samtidskunsten? Hvordan forstås kunstnernes uttrykk av barn i alderen 2 – 6 år? Kunst som i tillegg er fra et såpass fjernt land som Kina? Hva vil det si å ikke kunne uttrykke alt det vi tenker og mener?

Barnehagen har arbeidet med inntrykk som vi fikk fra utstillingen «Real Life Stories» på Bergen kunstmuseum. Dette var en utstilling basert på ti sentrale og anerkjente kinesiske samtidskunstneres arbeider.

Mål for prosjektet

Barna skal ta del i et mangfold av kunstneriske- og kulturelle opplevelser. De skal oppmuntres i å uttrykke seg ved hjelp av flere kunstformer. Personalet skal jobbe for å få gode filosofiske samtaler sammen med barna knyttet til problemstillinger som kunstverkene gir: Åpenhet/lukket, det å ytre seg, likheter/ulikheter, og generelt en ny viten om en annen kultur.

Kriterier som må være på plass:
• Barnehagen skal ha et aktivt kunstmiljø
• Vi skal benytte oss av mangfoldet i Bergens kunst- og kulturtilbud
• Lyttende og seende voksne som inspirerer og oppmuntrer barnas uttrykk
• Arbeid med kunstprosjekt skal ha en sentral plass i vårt årshjul
• Personalet skal tilføres ny kompetanse innenfor kunstfagene.

Gjennomføring

Barn som ler.Bakgrunn for prosjektet

Bergen kunstmuseum var høsten og vinteren 2012/13 vertskap for ti kinesiske samtidskunstneres arbeider. Dette var meget sentrale og anerkjente kunstnere, ledet an av den mest berømte av dem alle: Ai Wei Wei. Han er en kritiker av de kinesiske myndigheter, og regnes som en dissident. Han har vært fengslet for sine meninger, og hans kunstverk – spesielt laget for utstillingen i Bergen – kan blant annet sees som et symbol på det lukkede Kina: Antallet treskulpturer er samme antall dager han var i husarrest: 81. Utstillingen for øvrig (med de andre kunstnernes arbeider), viste verk som refererer til en historisk og politisk fortid, identitet og forbindelseslinjer mellom det gamle og det nye Kina.

De filosofiske samtalene med barna har vært sentrale i utformingen av prosjektet. Vi begynner alltid der: Barnas møte med kunsten, og hvilke umiddelbare reaksjoner de får og uttrykker. Her så vi for oss et prosjekt som skulle ta utgangspunkt i utstillingen og filosofiske samtaler med barna – da med tanke på ytringsfrihet, og det å likevel kunne uttrykke seg «uten å ha lov». Det ble også naturlig å trekke inn Kina som land og kultur, og la det få en rolle i prosjektet.

Arbeidsmåte

Klosteret barnehage har vært tilknyttet Den kulturelle bæremeisen siden oppstarten i 2006. Vi har en tydelig kunst- og kulturprofil på barnehagen vår. Våre mål med ethvert kunstprosjekt vi starter med er:

• Klosteret barnehage skal jobbe videre med modeller for prosjektarbeid i kunst og kulturfag som kan videreføres til nye prosjekter i barnehagen.
• Barna skal få nye kunstopplevelser og bli oppmuntret og inspirert til å ta i bruk flere av sine kreative sider.
• Personalet skal tilføres ny kompetanse innenfor kunstfagene.

I jobb med kunstprosjektene våre er dannelsesbegrepet også tilstedeværende med tanke på hva vi ønsker at barna skal tilføres: Det å se kunstverk, høre musikk eller se en forestilling, å danne seg egen oppfatning av hva en liker, hva en syns er vakkert, hva som gir nye tanker, og hva som kan sette i gang eksistensielle funderinger; alt dette tenker vi er viktige momenter i en dannelsesreise. Å ta valg, komme med forslag i prosjektet, og å kunne se egne idéer bli til spennende skulpturer eller fargerike bilder, forsterker også barnas medvirkning og danning.

Å jobbe med kunstfagene kan gjøres på flere måter. Vår tilnærming er som oftest inspirasjon eller en kunstopplevelse som kommer fra de voksne. Det er slik vi alltid har jobbet: Bruk av kunstmuseer, oppsøke etablerte kunstverk for å gi barna en forståelse av uttrykkene, og som en slags danning innenfor kunstfeltet. Det å gjenkjenne kunstverk, få en form for aha-opplevelse og erkjenne at det er uttrykksmåter som noen ganger kan ligge utenfor vår oppfatning av det vakre eller estetiske. Det åpner opp for uante muligheter, og gir barna tilgang til et nytt språk. Inntrykk gir nye uttrykk. Ved å ha materiale tilgjengelig, og ved å oppmuntre til skaping på flere felt, mener vi at barnehagen vår er et kreativt miljø for barna.

Gjennomføring

Vi begynte prosjektet slik vi alltid gjør, vi gikk på museum! I fortellingen under er det to- og treåringene som har dratt for å se utstillingen.

Vi går gruppevis inn på museet. Mao Tongqiangs store samling av hammere og sigder ligger på gulvet. «Hva er det?» spør Eirik. «Ja, hva er det?» spør vi voksne. «Mye rot» svarer Eirik. «Er det mye rot?» spør den voksne igjen. «Ja» kommer det kontant fra Eirik. Barna ser lenge på redskapen før blikkene vandrer videre til Li Song Songs bilde som henger på veggen. Samuel studerer det lenge, og bare peker. Sier ingenting. «Det var mye maling på», sier Solveig, som ser at Samuel peker på bildet. «Ja, det var mye maling på», sier en voksen. «Vi maler i barnehagen også!!» sier Solveig. «Hva er det på bildet da?» spør den voksne. «Masse», sier Solveig og peker opp.

Vi går mot hvor Xiang Jings skulpturer er stilt ut. Abdoulie stopper i døren og rygger ut. Helge tar han i armen, og de blir stående i døråpningen mens de andre barna fortsetter å gå inn. Barna er veldig stille. Solveig og Samuel går sammen med Ingvild og ser på den ene kvinneskulpturen som ligger på gulvet.

Barn studerer samtidskunst. Skikkelse ligger på gulvet.

Kunstverk i kobbertoner, geometriske 3d figurer på linjer på gulvet.

Samuel peker og sier: «Oi…» «Hvorfor ligger hun på gulvet og sover?» spør Solveig. «Ja, hvorfor ligger hun på gulvet?» spør Ingvild. «Hun har ingen seng!» utbryter Solveig. «Hun har maling på hendene, og så sånne øyne», fortsetter hun. Samuel ser på henne, og tilbake til damen som ligger på gulvet. De andre barna kommer bort – mens Abdoulie fortsatt står i døråpningen. «Vi ser på denne også», sier Solveig og drar Ingvild i armen. «Hvorfor har de ikke lue på? De er helt sånn», sier Solveig og stryker seg over sitt eget hode. (Skulpturene er helt uten hår.) «Ja, hvorfor har de ikke lue på?» spør Ingvild. «Blir kaldt uten klær på», fortsetter Solveig. Samuel nikker og ser fortsatt på Solveig. «Denne har ikke maling på hendene – de andre har det», sier Solveig igjen. «De er store», forsetter hun. «Ja, de var ganske store», sier Ingvild. Fokuset skifter, og vi forsvinner ut av dette rommet.

 «Oi, se på dørene», sier Eirik, «mange dører inn..» Barna blir nysgjerrige, men blir stoppet av en vekter, som mener det er best vi går videre…

Da kommer vi til Xu Bings bilde hvor vi kan se materialet fra baksiden også, og se hva det egentlig er laget av. Barna går frem og tilbake her. De får ikke nok av dette bildet. «Det er jo forskjellig jo!!» utbryter Eirik. Han fryder seg mens han går rundt og rundt.

I det videre arbeidet sammen med barna er medbestemmelsen og medvirkningen veldig sentral. Utfordringen hvert år er hvordan vi skal klare å favne hele barnegruppen: Får vi de yngste med oss? Blir dette for høytsvevende for de under 3 år? Vi velger å ikke legge listen for lavt, men heller ha en grunnholdning som tilsier at alle skal med, og alle skal kunne få en opplevelse, om ikke samme forståelsen – og dette er jo kunstens grunntone: Enhver sin opplevelse og tolking kan være like god som den andres. Den estetiske opplevelsen har ikke nødvendigvis en fasit…

Vi tok deretter utgangspunkt i samtalene med barna i barnehagen, og brukte deres inntrykk og beskrivelser i arbeidet med småprosjekter på avdelingene. På den ene storbarnsavdelingen var det et bilde av noen skolebarn i uniform som vekket interessen. De identifiserte seg med disse barna, og undret seg litt over uniformeringen: Hvorfor så de så like ut? Det ble da naturlig å bevege seg inn mot tema likhet/ulikhet, å bestemme selv eller bli pålagt alt fra myndighetene. Noen av guttene hadde lyst til å prøve hvordan det var å være helt like. Vi avtalte med foreldrene at de skulle ha med seg tilnærmet like klær i barnehagen dagen etter. Dette ble fotografert og brukt i utstillingen ved prosjektets slutt.

Sammenligning av bilder, barna poserer som på kunstverket.

I og med at Ai Wei Wei hadde en såpass sentral del av utstillingen, ble det naturlig at flere av barna brukte mye tid på å prøve å forstå begrepet ytringsfrihet, og frihet generelt. Det ble mange samtaler rundt dette temaet, noe som igjen ble videreført til det helt lokale demokratiet: Barnehagen. Her ble det naturlig å ha møter om hvilke regler vi skal ha, og medbestemmelsen sto virkelig i fokus.
Vår tilnærming i forhold til de aller yngste med tanke på filosofi, ble det visuelle. Vi tok mange bilder fra selve utstillingen, laminerte de, og hang de opp rundt på avdelingene i god høyde for barna. De brukte mye tid på å se og undre seg over hva de så.

På den andre storbarnsavdelingen var fascinasjonen stor rundt bildene av de leende mennene. Bildene ga et inntrykk av en glede som virket litt påtatt – som en slags maske. På denne avdelingen jobber de mye med maling, og det ble naturlig å prøve å gjenskape bildene.

Barn maler.

Et annet av kunstverkene som kunne berøre samme tema, var en samling av portretter som var dekket av tykk maling:

Kollasje av portretter.

Hva om vi tok bilde av oss selv og bearbeidet de på samme måte?

Barna fargelegger egne portretter.

Fellesbilde av alle barnas portretter.

På småbarnsavdelingene brukte vi tid på datainnhenting på pc. Barna søkte selv frem bilder fra Kina, og valgte ut hvilke vi skulle skrive ut. I sin søken etter informasjon kom de over Den kinesiske mur: Skal vi lage denne? Ja! Her måtte ekte sement til og barna fikk forme og til slutt male muren.

Barn sammen med en voksen på et kontor.

Ai Wei Weis trekuler ble noe som vi ville gjøre til våre. Her snakket barna om hva som kunne være innholdet i kulene. Var de tomme? Barna mente at de måtte inneholde all verdens farger – gode tanker – det vi ikke kunne uttrykke. Men for å klare å se inni kulene måtte de både kunne åpnes og lukkes. Vi laget kuler i et keramisk materiale, delte de i to og stekte de i ovn. De ble malt, og i midten av hver kule plasserte vi en magnet – på denne måten kunne de åpnes og lukkes:

Barna studerer kunst og lager sin egen versjon av kunsten.

På utstillingen syntes også de yngste at en installasjon som var et utsnitt av en motorvei var fascinerende. Her var elementer fra et av våre tidligere prosjekt også med: Gjenbruk av gamle klær. Kunstneren hadde laget veien av gamle Maoistiske-drakter. I barnehagen samlet vi inn avdankede klær fra foreldrene og barna klippet og limte veien.

Barn og voksen lager vei på en plate.

En av kunstnerne hadde på utstillingen gjenskapt et gammelt kinesisk bilde ved å ta i bruk naturmateriale. Disse ble belyst fra baksiden slik at bildet foran så ut som en tegning. Gikk man bak boksen så en at «strekene» var grener, blader o.l. Dette var spesielt de yngste barna veldig opptatt av. Vi gikk på tur i nærmiljøet og sanket grener og blader, og annet vi fant av interesse. Tilbake i barnehagen laget barna og en voksen lysboksen. På vårt vis prøvde vi å forstå hvordan lyset kunne skape skygger som igjen ga en ny mening, og ga de naturlige materialene en ny funksjon.

Barn limer blader på lysboks, bladene lager fin skygge.

Et maleri med noen leende menn ble gjenskapt i barnehagen ved at barna inntok de samme positurene og ble tatt bilde av. Disse ble bearbeidet i Photoshop, en slags kopi av kunstverket, men barna er inne i selve maleriet.

Barn studerer billedkunst som henger på en vegg.

Barn ser på utstilling av barnehagens kunst.

Våre tips til gjennomføring

  • Vår arbeidsmetode er lik på alle prosjekt: Hele barnehagen er med. Prosjektgruppen består av styrer (prosjektleder) og de 4 pedagogiske lederne. Vi legger en overordnet fremdriftsplan, og har prosjektperioden fra oktober til slutten av april. Hver avdeling jobber med forskjellige små prosjekter, og hver uke får styrer inn en loggrapport fra avdelingene. Disse inneholder kanskje bare et lite gullkorn fra barnemunn, eller en beskrivelse av barnas opplevelser, eller beskriving av arbeidet med materiale osv. Hver uke blir prosjektets retning og hva vi har lykkes med eller ikke lykkes med evaluert på ledermøte.
  • Vi har faste male/dramagrupper på hver avdeling, og det er naturlig at prosjektet blir jobbet med i disse gruppene. På denne måten klarer vi å holde et prosjekt i gang over så lang tid uten at det går utover den daglige driften, og at det skal bli overkommelig å jobbe med det. Prosjektjobbingen blir en del av barnehagens vanlige puls.
  • Vi har en tanke om at det å jobbe mest mulig tverrfaglig også ivaretar Rammeplanens intensjoner på best mulig måte. Da blir ikke kunstprosjektet noe som fører til at vi må velge noe bort.
  • Vi har et fokus på at «alle skal med». Her legges ikke listen for lav i forhold til at «de yngste ikke forstår», men heller ikke for høy til at det blir for uhåndgripelig for dem. Vi utfordrer oss selv på å tilpasse prosjektet barnas modenhet og alder.
  • Ytringsfrihet er et aktuelt og viktig tema å reflektere rundt i forhold til danning i barnehagen

 

Juryens begrunnelse

Kinesisk samtidskunst og 2–6 år gamle barn er en spenstig og spennende kombinasjon. Å velge samtidskunst som utgangspunkt for barnehagens kunstprosjekt er ikke en selvfølge for alle barnehager, men samtidskunst er ifølge rammeplanen for barnehagen et av de kunstuttrykkene barn bør få møte. Juryen mener at prosjektet «Real Life Stories – bak maskene» på forbilledlig vis viser hvordan samtidskunst blir aktuelt også for barnehagebarn.

Den filosofiske samtalen har vært vesentlig i dette prosjektet og har dannet grunnlag for kunstneriske prosesser i barnehagen. Kinesisk samtidskunst handler i høy grad om ytringsfrihet, og i dette prosjektet er nettopp retten til å ytre seg blitt en vesentlig del av samtalene med barna. På denne måten får prosjektet aktualitet knyttet til samfunnsmessige spørsmål.

Dette prosjektet vitner om et personale med faglig trygghet og med mot til å gå utover de opptråkkede løypene i barnehagens kunst- og kulturlandskap. Juryen vil trekke frem at de ansatte tar barnas evne til å møte ulike typer kunst alvorlig. De setter ingen begrensninger når det gjelder hvilken kunst som «passer» for barn. Sammen går de i møte med samtidskunsten og lar barna få oppleve og sanse og lage sine egne uttrykk av det de opplever. Dette gjør de på mange og varierte måter, blant annet gjennom bruk av IKT.

Prosjektet er originalt og nyskapende og kan inspirere andre barnehager til å utforske moderne kunst. Klosteret barnehage vant også prisen for tre år siden, da med prosjektet «Jeg». Selv om søkelyset denne gang er snudd fra «meg selv» til internasjonal samtidskunst, har de bevart den samme filosoferende grunntonen. Hvem er jeg, og hva er min plass i verden?

Juryen for Barnehageprisen 2013 bestod av

Arne Leikvoll
Arne Leikvoll, opprinnelig fra Berlevåg, jobber som rektor ved Fossen barneskole i Vadsø. Han har tidligere arbeidet hos Fylkesmannen i Finnmark, blant annet med barnehagesaker. Arne har i de fleste av sine yrkesaktive år vært rektor, men har også arbeidet i barnehage, senest som pedagogisk leder i Nypvang barnehage i Trondheim i 2010. Han er utdannet førskolelærer og skryter fortsatt av at han er den første gutten fra Finnmark som tok denne utdanningen. Han sitter også som leder av Norsk kulturskoleråd, avd. Finnmark.

Ann-Hege Lorvik Waterhouse
Ann-Hege Lorvik Waterhouse er førstelektor i forming, kunst og håndverk ved Institutt for barnehagelærerutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun er også faglitterær forfatter. Hun har i mange år arbeidet for å styrke barns muligheter til å oppleve og erfare kunst, og gjennom ulike prosjekter og nettverkssamarbeid har hun ytt viktige bidrag til arbeidet  for å skape et tettere samarbeid mellom barnehager og kunst- og kulturinstitusjoner. Hun er videre opptatt av at barnehagenes kunstneriske virksomhet omhandler barns skapende prosesser i møte med et mangfold av materialer og uttrykksmuligheter. Å uttrykke seg kunstnerisk er også et språk og er en viktig del av det å være menneske. Barns rettigheter til å uttrykke seg kunstnerisk og til å ta del i samfunnets kunst- og kulturliv er forankret i FNs barnekonvensjon. Dette er også en viktig verdiforankring for Ann-Heges arbeid ved barnehagelærerutdanningen.

Mette Røbergeng
Mette Røbergeng er barnehagelærer med fordypning i musikk og videreutdanning i naturfag og forming. Hun jobber som styrer i Kirkebakken kulturbarnehage utenfor Mo i Rana. Barnehagen fikk i 2009 Den nasjonale barnehageprisen for sin bruk av lokal kultur i det pedagogiske arbeidet. Fritiden har gjennom 40 år vært brukt som frivillig kulturarbeider/deltaker i ulike miljøer – blant annet innenfor amatørteaterarbeid, musikk og kystkultur. Mette har mottatt Rana kommunes kulturpris for sin innsats i det frivillige kulturlivet. Hun har i 17 år vært leder for Optimistteateret, en gruppe for psykisk funksjonshemmede. Hun brenner ekstra for at barn og unge skal få muligheter til å utfolde seg kreativt innenfor disse miljøene.

Maja Reinåmo Olsson
Maja Reinåmo Olsson er rådgiver med hovedansvar for barnehage og grunnskole til og med småtrinnet hos Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen. Hun er utdannet førskolelærer med videreutdanning innen drama/teater og estetisk fagdidaktikk. Hun har jobbet som pedagogisk leder i barnehage, og hun har erfaring fra arbeid med dramaformidling og teater for barn. Maja er spesielt opptatt av barnehagepersonalets funksjon som aktive rollemodeller som ser barna og er kreative, undrende og utforskende sammen med dem. Hun tror og håper at Barnehageprisen for kunst og kultur kan inspirere flere til å se kreative muligheter i sin egen barnehage.

 

Personvern og informasjonskapsler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer her.