Vi har nettopp lansert nye sider – gi oss din tilbakemelding!

I Bob Dylans landskap- musikk som språk

Fra høsten 2011 til våren 2012 har barnehagen med Bob Dylan som utgangspunkt fordypet seg i musikk som språk. Vinner av den nasjonale barnehageprisen for kunst og kultur 2013!

Kunnskapsmål: Målet med prosjektet er å få mer kunnskap om musikk som språk
Prosessmål: Se og lytte etter barns strategier og teorier
Produktmål: Prosjektet skal ende i en utstilling

Gjennomføring

Bakgrunn for prosjektet

Fra år 2010 til 2013 har vi jobbet i et tre år langt prosjekt. Første året jobbet vi med utgangspunkt i billedkunstneren Joan Mirò, andre året med musikeren Bob Dylan og tredje året med fotballklubben Arsenal. Dette treårige prosjektarbeidet har blitt initiert av barnehagens pedagogista. Idéen med en langsiktig plan er å ivareta barnehagens satsingsområder og styrke identiteten som kulturbarnehage, både innenfor organisasjonen og ut mot samfunn og fagmiljø.

Bakgrunnen til å jobbe i lange prosjekter ligger i vårt kunnskapssyn. I Reggio Emilia snakkes det om de 100 språk. Det er det en metafor for at det finnes mange uttrykksmåter. En sentral del av Ruseløkka barnehages kunnskapssyn er overbevisningen om at fordypede kunnskaper innenfor et språk kan gi fordypede kunnskaper innenfor flere språk. Gjennom å jobbe med et tema i lang tid får barn også muligheten til å opparbeide varierte uttrykksmåter innenfor samme språk.

Vi mener at kunnskap skapes samtidig som barn opplever verden med alle sine sinn. En viktig del av vårt pedagogiske arbeid er å gjøre verden i barnehagen rik på erfaringer, opplevelser og inntrykk.

Fra høsten 2011 til våren 2012 har vi med Bob Dylan som utgangspunkt fordypet oss i musikk som språk. I tillegg har vi fokusert spesielt på det verbale språket.
Vi vil omfavne det pedagogen Lev Vygotsky sier om hvordan barn bygger kunnskap:

Ingenting finnes i intellektet som ikke først oppstod i sinnet

Arbeidsmåte

I Ruseløkka barnehage har vi en lang tradisjon av å jobbe med kultur, estetikk og kreativitet. Dette er et sterkt fokus hos oss og en viktig del av Ruseløkka barnehages identitet. Vi kaller oss i den anledning Kulturbarnehagen i Vika. Vi ligger sentrumsnært i Oslo og besøker ofte det som byen og nærmiljøet byr på av kulturopplevelser i vid forstad.

År 2007 begynte barnehagen å rette blikket mot de kommunale barnehagene i Reggio Emilia, nord i Italia. Vi lar oss stadig imponere og inspireres av det høykvalitative pedagogiske arbeidet som gjøres der. Det som har kommet tydelig fram gjennom våre besøk i Reggio Emilia, er viktigheten av organisasjon og struktur. For å få en høy kvalitet i det pedagogiske arbeidet med kunst og kultur i barnehagen må dette ligge til grunn.

Siden høsten 2007 har Ruseløkka barnehage valgt å ansette en ekstern pedagogisk veileder, Astrid Manger. Manger er utdannet Pedagogista ved Reggio Emilia instituttet i Stockholm. I tett samarbeid med barnehagen hjelper vår pedagogista oss med organisering, struktur, planlegging og framdrift av prosjekt. Astrid Manger er helt sentral i vårt arbeid med kunst og kultur.

Den generelle holdningen til arbeidet med kunst og kultur i vår barnehage er at vi vil gi barn kunnskap om hvordan de på ulike konstruktive måter kan uttrykke seg. Den kunnskapen er identitetsskapende og viktig, ikke minst for medborgere i et demokrati.

 

Gjennomføring

Ettersom prosjektet I BOB DYLANS LANDSKAP var del to i et treårig prosjekt, visste vi i god tid hvilket tema vi skulle jobbe med. Derfor begynte vi arbeidet med å sette oss i relasjon til temaet, musikk som språk, allerede under senvåren 2011. Vi dokumenterte barna. Vi så hvordan barna på ulike måter spontant satte seg selv i relasjon til musikkens språk i nærmiljøet. Blant annet så vi at barna utforsket rytme og klang.

Vårens dokumentasjoner brukte pedagogteamet som grunnlag for refleksjon rundt hva musikk skulle kunne være, hva dans skulle kunne være, hva lyd skulle kunne være og hva språk skulle kunne være. Vi hadde sammen en felles idemyldring om hva som skulle kunne komme til å skje i prosjektet. De pedagogiske medarbeiderne gikk i begynnelsen av høsten igjennom alle rom inne og ute for å kartlegge hva rommene kommuniserte innenfor temaet. Og de kom med forslag på hva som skulle kunne tilføres i rommene for at rommene skulle kommunisere «musikk» til barna. Alle idéer ble sortert inn i fagområdene. Kompetansen hos personalet og i foreldregruppen ble kartlagt. En av pedagogene med musikkfaglig bakgrunn ga hele personalet en innføring i musikkens grunnelementer og vi så dokumentaren «det musiske barnet». Hele personalgruppen så også en dokumentar om Bob Dylan. Vi fikk innblikk i hvordan Dylan i sitt skapende var i stadig forandring og i en kreativ prosess.

Et grundig forarbeid gjorde at vi fikk hevet vår kompetanse innenfor musikk som språk. Kompetanse innenfor tema behøvdes for å kunne tolke barna i deres relasjon med musikk på en relevant måte. Og for å kunne tilby barna provokasjoner som skulle kunne lede til fordypede kunnskaper innenfor musikk som språk.

Vi vet at musikk er et av de 100 språk. Vi har lært at musikk noen ganger refereres til som «følelsenes språk». Gjennom musikken kan vi lære oss mer om det å være menneske. Vi kan få innsikt i egne og andres følelser, reaksjoner og handlinger. Musikk er et språk som kan forstås på tvers av kulturer og språk. Musikk har en unik verdi i seg selv, i tillegg til å styrke barns ferdigheter i språk, matematikk, motorikk og sosial kompetanse. Nå var vi klare for å utforske musikkens 100 språk og 100 flere.

Barn står ved vindu og titter opp mot installasjon som henger i taket.

Det finnes et slektskap og et indre forhold mellom sjelen og toner og rytme. – Aristoteles

Hele barnehagen har jobbet med prosjektet I BOB DYLANS LANDSKAP. Vi har valgt å beskrive mer i detalj hvordan dette prosjektet ble gjennomført på vår småbarnsavdeling Lille.

På avdelingen jobber to pedagoger og tre pedagogiske medarbeidere. På lille var det seksten barn, åtte ettåringer og åtte toåringer. Vi var organisert i små grupper med en ansatt per tre-fire barn, «piccolo gruppo». Hver gruppe hadde prosjekttid to formiddager i uken.

Bob Dylan har fulgt oss inn i dette prosjektet. Hans musikk har gitt inspirasjon til egne uttrykk i form av bevegelse, dans og lek. Barn erfarer musikken gjennom kroppen. Vi så at barna hadde ulike kroppslige uttrykk avhengig av for eksempel rytme og melodi. Om vi gjør et tankeeksperiment: barna beveger seg til musikk, vi tar på hørselvern, gjennom barnas kropper kan vi se en visualisering av musikkens språk, musikkens stumfilm.

På Lille har vi utviklet et av våre rom (mellomrommet) til en interaktiv lydinstallasjon. Installasjonen har blitt utviklet gjennom observasjoner av hvilke materialer som har fanget barnas interesse, og observasjoner av hvordan barna har tatt rommet i bruk gjennom kroppen. På denne måten har barna medvirket til rommets utforming. Rommet med lydinstallasjoner innbyr til fysisk aktivitet i samspill med mennesker, materialer, lyd og lys.

I forkant av barnas første møte med prosjektet på høsten hadde vi tilrettelagt mellomrommet. Barna møttes av en overhead og av Bob Dylans musikk. De begynte med en gang å sette seg i relasjon til rom, lys og lyd. Barna utforsket lyset på veggen og lyset på overheaden. De bevegde seg i rommet, løp, rullet, gikk og hoppet. De imiterte hverandre.

Barn på scene i fargerike omgivelser.

Vi ville at barna skulle få god tid til å møte nye inntrykk. Vi lot derfor barna møte rommet slik det først framsto i cirka en måned. I den pedagogiske refleksjonen så vi at barna iblant tok av klesplagg og brukte disse som rekvisitter. De svingte klærne i luften samtidig som de beveget seg til musikken. Av den anledning valgte vi å introdusere tekstiler til barna. Dette er et eksempel på barns medvirkning. Små barn som har lite verbalt språk og mye kroppsspråk. Under refleksjonen så vi på voksenrollen. Vi så at voksne agerer på ulike måter med barna i rommet. Vi bestemte oss for at vi skulle gjøre likt. Vi ville vite hva som kunne skje om vi voksne imiterte barnas kroppslige uttrykk versus når vi initierte kroppslige uttrykk.

Dylan har også vært vår vei inn til utforskning av ulike materialers musiske kvaliteter. I løpet av året har barna utforsket lyder i ulike materialer; naturmaterialer, plast og metall. Materialene ble valgt ut fra klangfarge og inspirert av årstidene.

Parallelt med det som skjer i mellomrommet, utforsker barna naturmaterialer i atelieret. Hvordan høres tørket løv når vi tar på det? Hvordan høres kastanjer ut? Steiner? Pinner? Barna lot seg inspirere av hverandre gjennom for eksempel rytme, dynamikk og tempo i repetitiv form. I parken lages et instrument av trestokker, og en tilsvarende med trepinner lages inne på lille. Vi tenker at barna på begge plasser ser noe de kan kjenne igjen, men som likevel er ulike. De får erfare at stokker og pinner gir ulik lyd avhengig av lengde og tykkelse. Det indre hørselsbildet av materialet tre fordypes. Begrepene tre, stokk og pinne får en mer nyansert betydning.

Mellomrommet kles i høstens drakt. Store gjennomsiktige tekstiler i høstfarger henger ned fra taket. Barna løper gjennom tekstilene. De løse tekstilene brukes som kostymer, dyner og som en forlengelse av kroppen. Er det et tekstilbarn vi har foran oss? Eller er det et barnetekstil? Er det barnet som får tekstilet til å bevege seg, eller får tekstilet barnet til å bevege seg? Vi henger mange blader fra taket og lar en vifte skape bevegelse i dem. Vi lar en prosjektor vise en video på en hel veggflate av blader som faller ned fra trærne, som danser? Det kan virke som om rommet og dets innehold provoserer barna til å bevege seg i et bestemt mønster i rommet.

Under en foreldresamtale på høsten viser vi et filmopptak der barna beveger seg i rommet. Forelderen sier: Barna har lagd en koreografi. Dette blir en øyeåpner for oss. Idéen om en koreografi leder oss til tanken, dersom vi lydsetter rommet, kan det bli en komposisjon som skapes av barnas felles bevegelsesmønstre, barnas koreografi. Foreldrenes blikk på barnas aktivitet medvirker til prosjektets framdrift.
Vinteren kommer. Utforsking av metall og cellofan, snø og is. Mellomrommet går i hvite -, blå – og sølvnyanser. Vi bruker gjenbruksmaterialer for å skape to instrumenter i metall til mellomrommet. Bladene som henger fra taket byttes ut med snøfnugg. Vi tar opp lyden som oppstår av barn som tråkker i snøen i parken, vi legger cellofan på gulvet inne og beveger oss over det. Barna utforsker cellofan sammen med overhead.

Barn i bevegelse.

Barn leker med grønn tekstil.

Ut fra dokumentasjonene våre stiller vi oss følgende spørsmål: hvilke barn velger vi å imitere og hvorfor? Hvilken betydning får dette for barnas uttrykk? Mener vi at noen uttrykk til musikk er mer verdt å gi oppmerksomhet til enn andre, og hvorfor? Er det barna gjør et uttrykk for lek, dans, et musikals uttrykk, utforsking av materiale eller imitasjon? Eller er det alt samtidig, på en gang i et tverrfaglig meningsskapende? Hvorfor har vi et behov for å definere hva barna gjør?

Inspirasjon er en del av Ruseløkka barnehages arbeidssett. Vi besøker Den Norske Opera og Ballett og ser babyoperaen Korall Koral. I forestillingen tok de i bruk egenkonstruerte, myke instrumenter. En av våre tanker er, for å kunne medvirke trenger barna noe å virke med. Vi ville tilby barna mer rekvisitter til mellomrommet og bestemmer oss for å lage sanselige baller av strømpebukser. Ballene fikk ulik tekstur, de ga fra seg ulike lyder når barna utforsket dem, noen baller hadde ulik duft. undrer seg over innholdet i ballene.

Barn undersøker rosa objekt.

Hva er det inni her? Det er noe rart inni her! Barn 2.6 år

Under våren ville vi knytte sammen barnas utforsking av lyd og materiale så langt i prosjektet og ferdigstille lydinstallasjonen. Vi ville skape en lydskog av tekstil, noen av ballene hang ned i skogen, bjeller av ulik størrelse ble gjemt i lydskogen. Vi lagde to matter med høyt cellofangress som barna fikk bevege seg i. Rommet var nå lydsatt og lyd (musikk) skaptes av barna i deres interaksjon med rom og materiale. Barnas komposisjon.

Et rom er som tiden, det er noe som inneholder oss og som vi inneholder, det er noe som skaper oss og som vi skaper.

Carla Rinaldi

Barna har nærmet seg lydinstallasjonen, først ved utforsking av materiale, deretter i samspill med andre. Dette har ført til ulike kreative uttrykk. Rytmen som barnet har i kroppen svarer til impulsene (rytme, melodi og tempo) som finnes i musikken. Disse elementene finnes også i det verbale språket.
Ved å leke med materialer, som for eksempel å la en strømpe bli en lue, gir man materialet en annen betydning. Det å tenke på denne abstrakte måten kan senere bidra til forståelsen av forholdet mellom symbolet til for eksempel bokstaven A og lyden [a]. Sammen støtter dette opp under barns språkutvikling. Barna har gjennom prosjektet I BOB DYLANS LANDSKAP – musikk som språk, fått en utvidet begrepsforståelse gjennom erfaringene de har gjort seg. Blant annet har ordene dans, lyd, musikk og høre fått en utvidet mening.

Barn studerer utstilling.

Prosjektet avsluttes med en utstilling i barnehagen for alla barna, deres familier, ansatte og allmennhet. Den del av utstillingen som omfattet arbeidet som ble gjort på fotodokumentasjon på vegg, en perm som viser prosessen og omvisning av den interaktive lydinstallasjonen i mellomrommet. Vi vil gjennom utstillingen synliggjøre det pedagogiske arbeidet i barnehagen og framfor alt signalisere til barna at de og det de gjorde ble sett. Mange barn så glade ut når de så fotografier av seg selv og det de gjorde i prosjektet. Vi ville synliggjøre barnas deltagelse i et felles læringsprosjekt.

Barn lærer på mange ulike måter. Derfor kan vi si at arbeid med kunst, kultur og kreativitet er en del av det å skape en arena for læring som er mer demokratisk. For alle barn har rett til kunnskap.

Våre tips til gjennomføring

Vi jobber i prosjekt som strekker seg over år. Det gjør vi fordi vi tror på å skape en bærekraftig pedagogikk i barnehagen. En del av arbeidet med dette er en videreføring av kunnskap fra tidligere gjennomførte prosjekt til det pedagogiske arbeidet som kommer.

Vi har sett at barn er aktive i sin egen læring. Barn bygger kunnskap og skaper sammenhenger som gir mening for dem, uavhengig av hvordan vi velger å tolke det de gjør. Vi ser at barns arbeid i fellesskap kan styrke enkeltbarnet – og omvendt!

Det har blitt tydelig for oss at det å ivareta og utvikle barns 100 språk (og 100 til), stiller høye krav til blant annet utforming av rom og utvalg av materiale. For verden er rik og tverrfaglig, men verden i barnehagen er rik og tverrfaglig hvis det er lagt til rette for det.

Juryens begrunnelse

Ruseløkka barnehage har hatt et bevisst og systematisk forhold til kunst og kultur gjennom flere år. De vant også Barnehageprisen i 2011.

Gjennom dette prosjektet viser barnehagen at utvikling av en godt fundert kunstfaglig prosjektmetode forankret i hele barnehagen bærer frukter for alle, både barn og voksne. Prosjektet «I Bob Dylans landskap – musikk som språk» er et felles prosjekt for hele barnehagen og har gått over et år. Barnehagen har valgt å søke prisen med prosjektet slik det ble gjennomført på småbarnsavdelingen Lille.

Juryen har i sin vurdering lagt vekt på at prosessen er i sentrum og tar hensyn til barns kreativitet og utforskertrang. Gjennom undersøkelser, oppdagelser, eksperimenteringer og fabuleringer har barna i dette prosjektet fått undersøkt musikk, lyd og materialer i samspill med rom, lys, skygge og installasjon som uttrykksform. Personalet har på en forbilledlig måte gått inn i barnas livsverden og latt de yngste barnas undersøkelser og eksperimenteringer med ulike fenomener, materialer og materialiteter prege dette prosjektet.

Prosjektet handler om kropp, sansing og estetiske opplevelser, og det er på de yngste barnas premisser. Det gir barna kompetanse til og erfaring med å møte kunsten med mange ulike språk, og alle får delta på sitt nivå. En tverrfaglig tilnærming gjennom lyd og materiale åpner opp for en handlingsbasert dialog mellom de yngste barna og personalet som gir innsikt i barns opplevelser på en god måte.

Gjennom søknaden viser personalet også hvordan de har reflektert og utviklet en god praksis for observasjon og dokumentasjon som brukes for å drive prosjektet fremover. Det er et eksempel til etterfølgelse.

Juryen for Barnehageprisen 2013 bestod av

Arne Leikvoll
Arne Leikvoll, opprinnelig fra Berlevåg, jobber som rektor ved Fossen barneskole i Vadsø. Han har tidligere arbeidet hos Fylkesmannen i Finnmark, blant annet med barnehagesaker. Arne har i de fleste av sine yrkesaktive år vært rektor, men har også arbeidet i barnehage, senest som pedagogisk leder i Nypvang barnehage i Trondheim i 2010. Han er utdannet førskolelærer og skryter fortsatt av at han er den første gutten fra Finnmark som tok denne utdanningen. Han sitter også som leder av Norsk kulturskoleråd, avd. Finnmark.

Ann-Hege Lorvik Waterhouse
Ann-Hege Lorvik Waterhouse er førstelektor i forming, kunst og håndverk ved Institutt for barnehagelærerutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun er også faglitterær forfatter. Hun har i mange år arbeidet for å styrke barns muligheter til å oppleve og erfare kunst, og gjennom ulike prosjekter og nettverkssamarbeid har hun ytt viktige bidrag til arbeidet  for å skape et tettere samarbeid mellom barnehager og kunst- og kulturinstitusjoner. Hun er videre opptatt av at barnehagenes kunstneriske virksomhet omhandler barns skapende prosesser i møte med et mangfold av materialer og uttrykksmuligheter. Å uttrykke seg kunstnerisk er også et språk og er en viktig del av det å være menneske. Barns rettigheter til å uttrykke seg kunstnerisk og til å ta del i samfunnets kunst- og kulturliv er forankret i FNs barnekonvensjon. Dette er også en viktig verdiforankring for Ann-Heges arbeid ved barnehagelærerutdanningen.

Mette Røbergeng
Mette Røbergeng er barnehagelærer med fordypning i musikk og videreutdanning i naturfag og forming. Hun jobber som styrer i Kirkebakken kulturbarnehage utenfor Mo i Rana. Barnehagen fikk i 2009 Den nasjonale barnehageprisen for sin bruk av lokal kultur i det pedagogiske arbeidet. Fritiden har gjennom 40 år vært brukt som frivillig kulturarbeider/deltaker i ulike miljøer – blant annet innenfor amatørteaterarbeid, musikk og kystkultur. Mette har mottatt Rana kommunes kulturpris for sin innsats i det frivillige kulturlivet. Hun har i 17 år vært leder for Optimistteateret, en gruppe for psykisk funksjonshemmede. Hun brenner ekstra for at barn og unge skal få muligheter til å utfolde seg kreativt innenfor disse miljøene.

Maja Reinåmo Olsson
Maja Reinåmo Olsson er rådgiver med hovedansvar for barnehage og grunnskole til og med småtrinnet hos Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen. Hun er utdannet førskolelærer med videreutdanning innen drama/teater og estetisk fagdidaktikk. Hun har jobbet som pedagogisk leder i barnehage, og hun har erfaring fra arbeid med dramaformidling og teater for barn. Maja er spesielt opptatt av barnehagepersonalets funksjon som aktive rollemodeller som ser barna og er kreative, undrende og utforskende sammen med dem. Hun tror og håper at Barnehageprisen for kunst og kultur kan inspirere flere til å se kreative muligheter i sin egen barnehage.

 

 

Tilleggsressurser

Norsk Reggio Emilia Nettverk arbeider for å støtte og fremme pedagogisk arbeid i tråd med filosofi og praksis i de kommunale barnehagene i Reggio Emilia, Italia, i dialog med barnehagetradisjon og kultur i Norge:

Musikk fra livets begynnelse (MLB) er en landsomfattende musikkfaglig organisasjon med fokus på musikk med barn 0 – 6 år:

Personvern og informasjonskapsler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer her.