«Hodefoting- er du menneske eller edderkopp»- Samarbeid mellom kunstner og barnehage

Bakgrunn for prosjektet

I prosjektet som gikk over barnehageåret 2010- 11 ønsket vi å fange et tema barna selv hadde signalisert at de var opptatt av. Barna var styrende i forhold til tema og framdrift, der voksne var støttespillere med fokus på at barnas medvirkning skulle være drivkraften. Det ble tidlig klart at prosjektet skulle munne ut i en billedbok, og i samarbeid med prosjektleder i DKB, Greta Evjen, ble
valget av samarbeidskunstner denne gangen illustratør Birgitta Sondresen.

Barna var fascinert av edderkopper! De var opptatt av edderkoppspinn, de var opptatt av fluer og insekter som fanges i dette spinnet, de fanget edderkopper selv. De så edderkopper og spinn overalt. På den måten ga temaet seg selv. Personalet hadde dessuten i lengre tid ønsket å gi oppmerksomhet til hodefotingen, der mennesker tegnes med beina festet til hodet. Dette er det første figurative uttrykket for mennesker som barn tegner, og kanskje er det derfor den sjarmerer oss? I denne sammenhengen så man at edderkoppen var en variant av denne, og derav kom arbeidstittelen Hodefoting – er du menneske eller edderkopp?

Morvikbotn er opptatt av språk, språkutvikling, språkstimulering, samt at vi har et utviklende og godt miljø der språket får komme til uttrykk på mange måter. Vi så at i denne konteksten kunne en barnetegning være et språklig uttrykk, og framfor å støtte oss på den voksnes formspråk ga vi ordet til barna. Her lot vi barna få rom til å komme fram med sine tolkninger, og tilbakemeldinger til å vokse på. Vi var i tillegg spente på om vi ville se utvikling i barnas figurative kompetanse. Personalet ønsket å utvide bokprosjektet med å lage en animasjonsfilm sammen med barna. Her fikk de muligheten til å fabulere og dikte videre på den historien de hadde avsluttet i boken, så i filmen ble figurer fra boken tatt med på nye eventyr.

Arbeidsmåte

Morvikbotn barnehage har vært tilknyttet Den Kulturelle Bæremeisen/Bergensmodellen siden oppstart i 2006. Etter tre år som pilotbarnehage fortsatte vi arbeidet som DKB-tilknyttet Kompetansebarnehage, der vi nå (2011) er i vårt tredje år. I løpet av denne perioden har barnehagen gjennomført, sammen med ulike kunstnere, prosjekter innenfor svært varierende kunstarter. Vi er inspirert av en helhetlig tenkning, som den man finner hos Reggio Emilia. Personalet bør stille med en spørrende holdning der man sammen med barna leter etter nye løsninger og andre tanker, samt at man innehar en tillitsfull åpenhet i forhold til ikke å vite hvor veien tar en før til slutt.

Gjennomføring

Prosjektgruppen bestod av 13 barn i alderen 3-4 år. På personalsiden besto gruppen av en pedagogisk leder, en barne- og ungdomsarbeider, samt to lærlinger i tillegg til kunstner. Kunstneren kom til barnehagen to ganger i uken i løpet av oktober/november 2010. Hun var i forkant orientert om tema og ved innledningsmøtet med barna hadde hun med en edderkopp i en spilledåse. Allerede ved denne første samlingen ga ett av barna edderkoppen, som kom til å bli bokens hovedperson, navn. Navnet var Maela.

 
Ved alle møtene med kunstneren, og i mellomperiodene (da kunstneren ikke var hos oss), begynte og avsluttet vi arbeidsøkten med samling av gruppen. I tillegg til dialogen vi hadde med dem når de tegnet var disse stundene gull verdt. Da dukket det nemlig opp mange tanker og rare samtaler blant barna. Både sannsynlige og usannsynlige kommentarer relatert til tema ble notert og tatt vare på for siden å bli brukt som tekst i boken. Ved alle møtene med kunstneren ble det tegnet. Birgitta valgte å la barna bruke vokskritt på hvitt papir og deretter la dem male over med utblandet vannmaling, hver sesjon i forskjellig farge. Vannmalingen sklir av streken, men farger det hvite papiret og gir en malerisk bakgrunn for tegningen.

Det første barna tegnet var edderkoppen Maela. En av disse edderkoppene kopierte, mangfoldiggjorde og laminerte vi. Deretter ble den klippet ut, fikk snor i seg, og den ble tatt med ut på tur. For at barna skulle ha mulighet til å kunne fantasere videre på historien om Maela måtte personalet være årvåkne for innspill og følge disse opp. I tillegg mener vi det er viktig at personalet åpner for å gi barnas innspill et lite «løft» hvis man kan, gjerne ved å stille filosoferende spørsmål rundt det de kommer med:

• Vi så på rafting på YouTube: Maela ble tatt med i fossestrykene i bekken i nærheten..
• Det kom snø: Maela ble tatt med ut. Barna ville finne ut om den laget spor i snøen…
• Kan mennesker lage spinn?: Vi gikk fra tre til tre med et garnnøste i skogen for å finne det ut…
• En bok om forvandling ble funnet i hyllen: Det var en spennende tanke som flettet seg inn i historien om Maela…
• Det ble lekt masse: Barna «ble» edderkopper. Vi kom på sanger om edderkopper.
• Leken om elefanten som marsjerer i edderkoppspinnet ga næring til edderkoppelefanten som dukker opp i boken.
• Besøk på Rasmus Meyers samlinger: Vi hadde så mange tegninger som ikke kom med i boken. Kanskje de gamle kunstnerne kunne inspirere oss til hva vi måtte gjøre for å ta vare på våre malerier.

Kommunens kopisenter sto for trykkingen av boksidene til boken, og Birgitta tok på seg å sy ryggene på 50 bøker. Etter besøk i Birgitta sitt verksted der barna var med da den første boken ble sydd i ryggen med Kinasømteknikk, begynte arbeidet med animasjonsfilmen.

Alle barna var med og flyttet figurer på filmbordet litt om litt. Det ble til slutt en rustikk film som avrundet et fantastisk prosjekt, både for barn og voksne. Som en verdig avslutning på prosjektet stilte barnehagen med rød løper på den årlige sommerfesten for foreldre og andre der barna fikk komme opp og motta sitt eksemplar av boken. Deretter ble foreldrene invitert til filmvisning av animasjonsfilmen i barnehagens allrom.

Men var punktum med dette satt? En praksisfortelling:

Under prosjektperioden høsten 2010 var en barnegruppe på tur med edderkoppene sine. Barna hadde på forhånd sett på rafting på YouTube. Dette så så gøy ut at de hadde lyst til å gi edderkoppene sine, som alle het Maela, en slik opplevelse i bekken. Da de var kommet til bekken på Bustemarken slapp de alle edderkoppene uti det fossende vannet! De duppet og dukket. Andre steder fòr de av gårde i rasende fart, så raskt at barna måtte redde dem noen ganger. Men en av edderkoppene seilte så fort av gårde at barna ikke klarte å fange den. Den forsvant! Barna gikk langs bekken og leitet og leitet. De gikk så langt ned som de kunne for å se etter den, men borte var den. Litt trist, men sånn var det.

En dag etter denne opplevelsen, nå var det blitt november, tok barna med seg et garnnøste ut i skogen. De hadde lyst til å finne ut om de klarte å lage spindelvev slik som Maela og andre edderkopper kunne. Barna gikk fra tre til tre med nøstet. Etter en god stund hadde de klart å lage et edderkoppspinn! Eller kanskje det var et menneskespinn? Stolte av verket sitt var de i alle fall, og spinnet fikk henge lenge. Helt til det kom snø på det hang det, men så ble det også borte… Ingen visste hvor det tok veien.

Tiden gikk. Høsten strøk forbi, det ble vinter, så vår og endelig sommer. En av de tidlige sommerdagene var den samme barnegruppen på tur bak barnehagen der deres egen bekk renner under den flotte broen vi har laget før. Stor var forundringen da de oppdaget noe gult og rundt i den samme bekken. Hva var det? Det kunne vel ikke være?! Jo, så men var det ikke den lenge savnede Maela! Den hadde vært på jordomseiling og var kommet tilbake til oss! Hva hadde den opplevd på turen mon tro? Hadde den hatt en spennende reise, og hadde den kanskje mye å fortelle? Det kan vi lure på…

Samme dag kom noen av barna stormende inn med noe svart flagrende fra hendene. «Se, vi har funnet litt av spinnet vi laget i skogen!» ropte de. Så var ikke alt borte likevel! Nå kunne Maela få ligge i spinnet. Så fikk hun hvile seg etter den lange reisen hun hadde hatt, og være glad for at hun fant tilbake til barna i Morvikbotn barnehage igjen.