Fra skrot til skatt – kreativt gjenbruk i barnehagen

Bakgrunn for prosjektet

Etter at barnehagen mottok Barnehageprisen for kunst og kultur i 2009 for prosjektet ”Jeg”, tenkte vi at vi på et eller annet vis måtte videreføre det filosofiske aspektet ved prosjektet, og også fortsette med de gode arbeidsmetodene våre. ”Jeg” tok utgangspunkt i det nære, det noen ganger navlebeskuende, og den lille verden. Men ”Jeg» beveger seg også i en større sammenheng: Vi påvirkes av samfunnet rundt oss, og ikke minst vil omgivelsene rundt oss bli påvirket av oss. Alle de kommunale barnehagene i Bergen skal bli Grønt Flagg-sertifisert: Kunne vi koble sammen filosofi og miljø? En bærekraftig utvikling er jo noe som angår ”meg”.

Ida Ekblad hadde en flott utstilling i Bergen kunsthall i september kalt «Poem Percussion». Hun bruker skrapjern og skrot i sin utforming av kunstobjekter – hun finner ofte skrap og skrot i det samme området hvor hun jobber med en utstilling: » Selve letingen og hendelsesforløpet som leder frem til skulpturene gjør dem like mye til prosessbaserte kunstverk som formale objekter.»(Bergen kunsthall 2010) Vi ble inspirert av denne utstillingen, og ble i personalgruppen enige om å bli tingletere sammen med barna. Prosjektet fikk navnet «Fra skrot til skatt».

Arbeidsmåte

Klosteret barnehage har vært tilknyttet ordningen ”Den kulturelle bæremeisen” (DKB) siden oppstarten i 2006. Våre mål med et hvert DKBprosjekt vi starter med er:

• Klosteret barnehage skal jobbe videre med modeller for prosjektarbeid i kunst og kulturfag som kan videreføres til nye prosjekter i barnehagen.
• Barna skal få nye kunstopplevelser og bli oppmuntret og inspirert til å ta i bruk flere av sine kreative sider.
• Personalet skal tilføres ny kompetanse innenfor kunstfagene.

Å jobbe med kunstfagene kan gjøres på flere måter. Vår tilnærming er som oftest en inspirasjon eller kunstopplevelse som kommer fra de voksne. Det er slik vi alltid har jobbet: Bruk av Kunstmuseer, oppsøke etablerte kunstverk osv. for å gi barna en forståelse av uttrykkene, og som en slags danning innenfor kunstfeltet. Det å gjenkjenne kunstverk, få en form for aha-opplevelse og erkjenne at der er
uttrykksmåter som noen ganger kan ligge utenfor vår oppfatning av det vakre eller estetiske. Det åpner opp for uante muligheter, og gir barna tilgang til et nytt språk.

Gjennomføring

Vi satte i gang med prosjektet i oktober. I samlinger med barna ble det filosofert rundt tema skrot: Hva vi kaster fra oss, hvor blir skrotet av, kan noe brukes om igjen og så videre. Barna viste stor interesse og engasjement. På den ene småbarnsavdelingen ble samtaler med barna tatt opp på video, og dette
ble en del av dokumentasjonen av prosjektet.

Skikkelige tingletere må ha poser til å legge skattene sine i, og på to av avdelingene ble barna oppfordret til å komme med avlagte klær og andre tekstiler slik at de kunne sy skatteposer av dem. De eldste var med på å sy selv. Det var spennende å se igjen sine gamle bukser og skjorter i en ny sammenheng.

Å dra ut på utstillinger er alltid en viktig del av våre prosjekter, og i høst var vi ekstra heldige med noen av kunstnerne som besøkte Bergen: På Galleri 3,14 hadde koreanske Hyong-Sook Hong en utstilling kalt «Four columns and twelve windows». Hun hadde samlet gamle tekstiler fra hele verden, lagt de lagvis og sådd gressfrø oppå dem. Tilbake i barnehagen gjorde barna på en av småbarnsavdelingene det samme med egne tekstiler.

I november fikk vi med oss utstillingen BGO1 på Bergen kunstmuseum. Her fant vi også en del gjenstander som var gjenbrukt: Gamle telefoner, radioer og kassettspillere m.m.

I Vestlandske Kunstindustrimuseum var det en utstilling kalt Smykkesirkus der små lekedyr var pyntet med smykker, glitter og stas. Denne ga også inspirasjon som senere viste seg i utsmykkingen av skulpturene våre.

Inspirert av de forskjellige utstillingene hadde avdelingene verksteder i barnehagen: Gamle fjernkontroller og liknende ble demontert, bruskorker ble limt på bilder og kreativiteten blomstret. Før jul hadde vi delutstilling av skrotkunsten.

Kunstnersamarbeid

I januar begynte vi et samarbeid med kunstner Anne Knutsen. Sammen med Anne ble vi enige om at vi ville jobbe med utrykket skulptur. Prosjektet fikk en tilleggstittel: «Fra skrot til skatt til… skulptur». Barna gikk på skulpturvandringer i byen, de eldste googlet skulpturer og statuer på nettet, og fant mange inspirerende bilder. Det ble lekt mye statueleker i våre dramatimer, og det ble laget mange små statuer som ble utstilt.

Vi fikk også i oppdrag av Anne å sortere «skattene» våre: Som herbarier. De ble kategorisert i forhold til struktur, og i forhold til farger, størrelse og form.

På en tur til Gjenbruksstasjonen fant Anne Steinar: En gjenglemt sjiraff som hadde sett bedre dager. Steinar ble en videre inspirasjon i prosjektet. Anne tok ham med hjem, stelte ham og ga ham «mat».

I barnehagen hadde Anne samlinger med alle barna gruppevis. Samtalen og undring ble viktig her. Steinar var med i alle gruppene. Barna ble også oppfordret til å komme til barnehagen med egne gamle kosedyr. Å klare å gi fra seg noe som har gitt både trøst og trygghet, ga gjenbrukstanken en egen dimensjon.

Sammen med barna fant Anne ut at Steinar trengte en plass å være, og møbler til huset sitt. Kunne disse gjenstandene bli våre skulpturer? De ble enige om at de mest essensielle møblene en sjiraff trenger er: En seng – med tisselaken, en stol, et badekar og en do – som måtte være blå – og selvsagt må en sjiraff ha et epletre i hagen sin. Skulpturene ble laget i samarbeid mellom Anne og barna: De ble laget i hønsenetting og gips, og deretter malt og dekorert slik som barna mente de burde se ut.

Dekorasjonen var barnas egne «skatter» som de hadde samlet på i skatteposene sine. Noen av barna fikk komme til Annes atelier på Verftet og lage epletreet sammen med henne der. I løpet av hele prosjektperioden var Steinar med i barnehagen: Han engasjerte barna, og ble med på turer og i flere av aktivitetene i hverdagen. Alt ble dokumentert, og resultatet ble en fin bildebok fra Steinars tid sammen med barna i barnehagen.

Samarbeidet med Anne Knutsen har igjen vært vellykket. Hun har en tilnærming til barna som viser at hun tar dem på alvor, og hun lar dem styre prosjektet i nye retninger uten å miste fokus på våre mål. Som samarbeidspartner med personalet er Anne spennende å jobbe med. Hun har en lekenhet og humor som treffer oss «barnehagefolk», samtidig som hun tilfører oss det «kunstneriske» – tankene og ideene som vi i barnehagen ikke evner å tenke helt ut. Å våge å være i prosess er noe vi har til felles.

Loggbøkene fra de forskjellige avdelingene har vært en god indikator underveis på om vi var på rett vei, eller om prosjektet var inne i et feilspor. Det har også forpliktet alle de voksne – alles stemmer og meninger har her også vært viktige for å få prosjektet i havn. Og fra de forskjellige loggene har også de mange gullkornene vist at tverrfagligheten har vært til stede – også innenfor helsefagene har Steinar hatt sin misjon:

«Steinar har også vært med i lek sammen med barna – og en gang gikk det litt for ”hardt for seg” i leken, så da mistet stakkars Steinar det ene øret sitt (det var nok litt løst…). Da måtte vi selvsagt følge Steinar til legen for å få ordnet øret igjen. Vi laget til legekontor på avdelingen (i en samlingsstund) – og barna var ivrige leger og sykepleiere. Vi fikk sammen sydd på øret til Steinar igjen. Et plaster måtte han også få (det hjelper alltid godt når en har skadet seg…). Og en halstablett fikk han også (for sikkerhets skyld…). Steinar fikk også være med da vi lagde stolen hans. Men når pynten skulle på var det noen av barna som foreslo at dette skulle være en overraskelse for Steinar. Derfor fikk han bind for øynene da barna pyntet. ”Men – han kan jo høre hva vi sier!” var det et av barna som kom på… (Men, men – han blir nok overrasket likevel, tenker vi ).

Våre erfaringer og tips til gjennomføring

Vi har fått erfaring og blitt gode på det å skrive søknader til prosjekt. Vi har skriftlige krav underveis i prosjektene våre: Logger fra alle avdelingene hver uke som sendes til styrer; der det viktige er å få skrevet ned de små øyeblikkene med barna. Gullkornene, tanker vi får underveis, valg vi tar osv. Vi er i en prosess, og noen ganger kan det være at det ikke er like tydelig hvor vi er på vei, men å våge å slippe seg utfor, og ha tro på at de «silkefallskjermene» vi alle har på oss skal holde oss svevende, er en viktig forutsetning for at vi kommer oss i mål.

Prosjektgruppen ble ledet av styrer i år som i fjor. Alle avdelingene har vært med, og vi har hatt møter hver uke i ledergruppen der DKB-prosjektets fremgang, loggbøkene og videre planlegging har vært på agendaen.

Fra de voksnes perspektiv har tanken hele tiden vært å se de forskjellige mulighetene til tverrfaglighet Steinar og hans verden har gitt oss: Her har sortering og kategorisering gitt grunnlag for mange matematiske begreper, samtalene og filosoferingen har styrket både det språklige og barnas medvirkning i egen hverdag. Vi mener også at grunner til å ha lykkes har vært:

• Vi har tatt barna med helt tidlig i fasen på utstillinger for å finne ut hva de tenkte, så og filosofert rundt de forskjellige uttrykkene
• Vi har brukt tid på samtaler i samlingsstundene for å få kjennskap til barnas tanker
• Vi har tilpasset de forskjellige småprosjektene barnas alder og evner
• Steinars tilstedeværelse i barnas hverdag har gjort prosjektet synlig til enhver tid for barna og personalet.
• Samarbeidet med kunstner har vært svært bra

Foreldrene ble tidlig i prosessen satt inn i våre planer og har underveis fått mye informasjon om prosjektets fremgang. De har også bidratt ved å samle «skrot» hjemme sammen med barna, og gitt tekstiler til skatteposene og avlagte kosedyr til skulpturene. Vi har hele tiden fått mye positiv og entusiastisk tilbakemelding fra foreldrene