Foto: Arne Høyland
Å ha det i hodet eller hendene? UNESCOs konvensjon av 2003 som pedagogisk ressurs
Dag Feldborg ved Norsk håndverksinstitutt fremhever i denne artikkelen at man må bygge bro mellom praktisk og teoretisk kunnskap, og at selv om kunnskapen er handlingsbåren, er hjernen med hele veien. Tradisjonshåndverket og sløydfaget kan her bidra til å berike læringsmiljøet og skape god balanse i utviklingen av kognitive og motoriske ferdigheter.
Artikkelen ble skrevet i forbindelse med Kunst- og kultursenterets tiårsjubileum i 2017.
av Dag Feldborg, Norsk Håndverksinstitutt, Lillehammer
Dag Feldborg arbeider ved Norsk håndverksinstitutt, Senter for immateriell kulturarv (SIKA), som er en del av Lillehammer museum. Instituttet har som mål å dokumentere, bevare og fremme tradisjonelt håndverk som kunnskap, kultur og yrke. Feldborg er opptatt av hvordan Norge forvalter sin immaterielle kulturarv jfr Unescos konvensjon av 2003, ratifisert i Norge i 2007. Han er bl.a. medredaktør for boka Leve kulturarven! (2013).
Det står respekt av brune og stålblå lagerfrakker av poplin eller bomull. De skal være kneppet godt igjen og gjerne ha et magebånd rundt livet. Det er mulig Trond Viggo Torgersens vaktmester karikatur har forstyrret bildet noe, men jeg tror det ikke. Slik så sløydlærer Ramnefjell ut og slik skal en sløydlærer med autoritet se ut. Frakken er et verdighetstegn som forteller hvem som styrer sløydsalen og materiallageret, som vet hvor alle verktøyene er, hvordan de virker og hvordan de settes opp. Han kjenner faremomentene i håndverket og i livet – enten det er mislykkete prosjekter eller farlige maskiner. Takket være ham skjønte jeg 10 år gammel hvordan jeg kunne trylle en hårete skallbit fra en kokosnøtt til et blankpolert smykke. Attpåtil med to sølvtråder innlagt, litt på skrå og en sikkerhetsnål festet på baksiden. Nå er det et halvt århundre siden min mor skrøt hemningsløst av smykket og mine kunstneriske evner. Beruselsen har avtatt med årene.
Å ta vare på uhåndgripelig kunnskap
Det har skjedd mye med skolefaget sløyd etter den tid, på godt og vondt. Det har vært gjennom mange ham- og navneskifter. Nå er et nytt hamskifte underveis, med Ludvigsen-utvalget som rådgivende konsulenter. Utvalget understreker verdien av kombinasjonen praksis og teori, praksis pedagogikk og grundigere fagfordypning.
Dette er positive signaler i lys av UNESCOs konvensjon av 2003 om vern av den immaterielle kulturarven. I det videre kaller jeg den Konvensjonen av 2003 å skille den tydelig fra den så kalte Verdensarvkonvensjonen av 1972. Begge er skrevet for å sikre kulturarv, men opererer med ulike mål og virkemidler. En sentral erkjennelse i Konvensjonen av 2003 er at noe så ikke-fysisk som kunnskap er viktig kulturarv. Dog ikke all slags kunnskap. Den gjelder aktiv kunnskap som er meningsfull og identitetsskapende for grupper av folk.
Det kan være grupper eller fellesskap der sang, dans og musikk er et felles omdreiningspunkt. Det kan være historiefortelleren i bygda og tilhørerskaren til han eller hun – eller alle de som brenner for det og det håndverket. Et krav er at kulturuttrykkene ikke er overflatefenomen, men har en tidsdybde. De har bestått prøven.
På Håndverksinstituttet skiller vi mellom kunnskap i – og kunnskap om, nettopp for å understreke verdien av aktiv kunnskap. Den førstnevnte kunnskapen er et automatisert handlingsrepertoar, lagret i kroppen. Den er levende, den kan praktiseres. Når den ikke lenger praktiseres, går den i beste fall over til kunnskap om. I verste fall forsvinner den. «Når en håndverker dør, forsvinner et helt bibliotek», lyder et afrikansk ordtak.
Håndverksinstituttet kaller det også handlingsbåren kunnskap. Taus kunnskap, embodied knowledge og fortrolighets kunnskap er andre faguttrykk som nyanserer denne kunnskapens egenart.
Å ha det i hodet eller hendene?
«Få høvelbenken tilbake i skolen» spissformulerte Dag Oppen Berntsen seg i et essay i Morgenbladet 2014. Han polemiserte mot den gamle holdningen om at ”Noen har det i hue, andre har det henda!”. Oppen Berntsen er spesialrådgiver for innovasjon i Norges Forskningsråd og det er god grunn til å lytte når han i samme essay slår fast at «…det er en sterk kobling mellom fagbakgrunn og håndverkstradisjoner og innovasjon på teknologisk høyt nivå.»
Selv om kunnskapen er handlingsbåren er hjernen med hele veien, og helt konkret, lillehjernen – cerebellum. De gamle grekerne ga den et ufortjent underordnet navn. Ikke bare utgjør den fysisk en stor del av hjernen, men, viser nyere hjerneforskning, er selve kontrollenheten for innarbeiding og kontrollering av bevegelser.
Den svenske filosofen Bo Dahlbom skal ha sagt: « You can’t do much carpentry with your bare hands and you cant’t do much thinking with your bare brain».
Høvelbenken og bandkrakken
Håndverksinstituttet kastet seg også inn i ”høvelbenkdebatten” med spørsmålet ”Hvor blir høvelbenken av?” på en samling i nettverket Løfte håndverket. Høvelbenken ble selvfølgelig brukt metaforisk, som et bilde på handlingsbåren kunnskap, men ved nærmere ettertanke, ikke helt presist. Mange kan få frysninger på ryggen med tanke på høvelbenken, normativ pedagogikk og slåsskamp med materialer og redskap som ikke virker. Sybordet, tegnebordet eller strikkehjørnet er like viktige arenaer for handlingsbåren kunnskap.
For ikke å snakke om bandkrakken. Hvor er den blitt av den, mon tro? I det svenske sløyduniverset er den en selvfølge, men i det norske knapt eksisterende.
Ressursbanker
I februar 2017 åpnet Kulturrådet Fortegnelse over immateriell kulturarv, eller det som også kalles levende tradisjoner og kulturuttrykk. Slike fortegnelser vokser fram i mange land som følge av Konvensjonen av 2003. De er fascinerende lesning. Man kommer tett på folkelivet som omtales. Kulturrådets fortegnelse er i startgropa. Den er åpen for bidrag fra folk flest og avhenger av at det også skjer. Håndverksinstituttet har sammen med fire andre organisasjoner tatt et særlig ansvar for å bruke både konvensjonen og fortegnelsen aktivt. Organisasjonene er Senter for folkemusikk og folkedans, Norges Husflidslag, forbundet Kysten og Norsk etnologisk granskning. Alle sammen er kunnskapsorganisasjoner og formidlere av immateriell kulturarv.
Vi har lang fartstid i dette feltet. Ta en titt på Håndverksregisteret til Håndverksinstituttet, eller Rødlista til Norges Husflidslag. De kan være inspirerende pedagogiske ressurser og ledsagere på ”kulturreiser” i tid og rom – praktisk og teoretisk.
Bolystprosjektet i Steinkjer kommune fra 2014 er et annet eksempel på hvordan konvensjonen kan brukes aktivt inn mot barn og unge. En elevgruppe med utspring fra Henning skole intervjuet og kartla hva folk så som viktig immateriell kulturarv for seg. Prosjektet engasjerte både voksne og unge og ble en brobygger på tvers av generasjoner.
Slögd, slöjd og sløyd
Kokosnøttsløyd kommer neppe inn som et bidrag i Kulturrådets fortegnelse, men sløyd både som ord og fenomen fortjener en plass. Ordet er avledet av det gammelskandinaviske ordet sløgd, som kan oversettes med smart og nevenyttig. Svensken Otto Salomon (1849-1907) ga ordet en ny dimensjon med begrepet pedagogisk sløyd. På slutten av 1800-tallet opprettet han Nääs slöjd seminarium, ikke langt fra Gøteborg. Et tusentalls praktikere og teoretikere fra nærmere 40 land og flere tusen innenlandske seminarister var innom seminariet i løpet av tre tiår. Hans revolusjonerende idé var, enkelt sagt, å bygge bro mellom praktisk og teoretisk kunnskap. Ordet ”sløjd” har etter det satt seg i språket til overraskende mange land.
En av de norske seminaristene var lærer Hans Konrad Kjennerud (1837-1921). Trehåndverkeren Trond Oalann har med rette gitt ham tittelen Sløydens far i Norge. I bloggen sin Strilamaksel, anbefaler han forordet i boka «Sløidlære for skole og hjem». Det gir en tankevekkende innføring i de opprinnelige ideene bak sløyd som pedagogisk metode:
«Hvorfor er sløid et skolefag?
”Sløidundervisningen har som all annen skoleundervisning til formål å gjøre dig skikket for livet. Det er det samme hvad du skal bli, arbeidsmann, handverker, bonde, prest, kjøpmann, så kommer sløiden dig til gode. Den gjør dig nevenyttig, selvhjulpen og sterk, og den vekker og øker din praktiske sans. Men bill dig ikke inn at det er de tingene du lager i skolen som er det virkelige utbyttet av undervisningen; du regner jo heller ikke den utskrevne skriveboken din for en frukt av den undervisningen du har fått i skriving. Nei, det du har lært av arbeidet, utviklingen som sløiden gir din ånd og din hand, den er det som har verd. Det er nogen av de evner og krefter i oss vi får mest bruk for i livet, som sløiden tar i sin tjeneste, vekker til liv, styrker og utvikler, og nettop der de andre skolefagene lite eller ingenting makter. Derfor kan det med sanning sies at sløiden fyller en tom plass i vår oplæring for livet.»
Løvdal og Kjennerud 1911
I dag er det særlig tre personer som holder sløyd fanen høyt i Skandinavia: Jögge Sundquist i Sverige, Peder Hersted i Danamrk og Trond Oalann i Norge (se oversikt nedenfor, En idebank).
Ja til enkle interaktive verktøy!
Interaktive verktøy forbinder man gjerne med kompliserte apparater med en ledning eller strømuttak koblet til seg. Norsk håndverksinstitutt tror også på interaktive verktøy, men av en annen orden. Kniven og synålen kan stå som bilde på dem.
Kniven og synålen er verktøy som kommuniserer vidt og bredt. De kommuniserer på tvers av generasjoner og på tvers av kulturer. De er basale redskap som kan brukes fra enkle til avanserte arbeidsoperasjoner. Det var ikke for ingenting at Otto Salomon foreskrev kniven som hovedverktøy i sin sløydundervisning.
Intet nytt under solen?
Hvorvidt Ludvigsen-utvalget var inspirert av gammel svensk sløyd pedagogikk eller ikke, skal være usagt. Men det er et interessant sammenfall av pedagogiske tanker begge steder. Også Ludvigsen-utvalget understreker verdien av konsentrasjon og fordypning i praktiske fag og at deer viktige for å skape hele mennesker. Utvalget ville trolig nikket anerkjennende til følgende ”salomonske” erkjennelse.
…Education, cultivation of mind, means what is left when we have forgotten what we learned in school.
Otto Salomon
Å skape hele mennesker er også et tema i den vitenskapelige artikkelen ”A discussion of the necessity of craft in the 21st century”. Tre finske pedagoger diskuterer nytteverdien av tradisjonelt håndverk som skolefag i en moderne tid. De ser håndverksundervisning i lys av tre forhold: (1) Skolens generelle utfordring om å legge grunnlaget for at elever skal bli gode samfunnsborgere, (2) sosiologen Aron Antonovsky’s teori om mestringsferdigheter under stressende samfunnsforhold og (3) utvikling av mennesket som et nevrologisk vesen. De konkluderer med at håndverk er et multidisiplinært fenomen. Læring i og utøvelse av håndverk legger et godt grunnlag for å håndtere livsutfordringer i en kompleks verden. Håndverk i praksis beriker læringsmiljøet og skaper en god balanse i utviklingen av kognitive og motoriske ferdigheter.
Tidlig innsats?
Nye signaler fra Kunnskapsdepartementet går i retning av å dele Kunst & håndverk-faget i to, ett fag for kunst og ett for håndverk. Et argument fra departementets side er å legge til rette for større fordypning i hvert av emnene. Motstanderne er redde for at en til syvende og sist kan tape på en slik spesialisering. Kunst er en viktig dimensjon ved håndverk, håndverk er en viktig dimensjon ved kunst. Èn pluss èn blir ikke to, men tre ved å holde på koblingen kunst & håndverk.
Deling av faget kan også leses som en ”tidlig innsats” i sortering av elever. Man sorterer ikke etter hva man har i ”hue eller henda”, men etter andre kriterier. I doktorgradsarbeidet sitt om ”Tidlig innsats i barnehagen” advarer Stine Vik mot en sammenblanding av ulike pedagogiske tradisjoner. Det pedagogiske begrepet ”Tidlig innsats” er knyttet til amerikansk undervisningsteori der ett av målene er, forenklet sagt å tidlig fange opp elevens iboende muligheter. Norsk undervisningstradisjon er knyttet til kontinental pedagogikk der målet først og fremst er hele mennesker. Begge tradisjoner er verdifulle, hevder Stine Vik, men en må passe seg for å blande to pedagogiske tankebaner sammen. Viks resonnement er knyttet til barnehage. Mon tro om det ikke også gjelder høyere opp i undervisningskjeden.
En treenighet av ressurser
Det er et hyggelig sammentreff av omstendigheter i 2017. Senteret for kultur og kunst runder 10 år. Den norske ratifiseringen av Konvensjonen av 2003 runder 10 år. Norsk håndverksinstitutt runder 30 år.
Dette er en god treenighet av pedagogiske ressurser som lover bra for fremtiden og håndverkets ve og vel.
Kilder:
Hausstätter, Rune Sarromaa og Stine Vik (2014): Fra «early intervention» til tidlig innsats: Utfordringer ved adopsjon av amerikanske intervensjonsprogrammer til norsk pedagogikk. Spesialpedagogikk
Kjennerud, Hans Konrad og Karl Løvdal, (1911):Sløidlære for skole og hjem.
Eva Veeber, Erja Syrjäläinen og Ene Lind (2016): A discussion of the necessity of craft education in the 21st century. I: Techne Series – Research in Sloyd Education and Craft Science A. Vol 23, No 2.
Nääs Slöjdseminarium, lastet ned 22.april www.naas.se/
Oalann, Trond: Strilamaksel, lastet ned 22. april oalannblog.co/2016/12/04/sloyd-i-skolen/!
Thorbjörnsson, Hans (1994): Otto Salomon. I: Prospects: the quarterly review of comparative education( Paris UNESCO: International Bureau of Education) vol. XXIV, No 3/4.
Vik, Stine (2015): Tidlig innsats i skole og barnehage: Forutsetninger for forståelser av tidlig innsats som pedagogisk prinsipp.Doktorgradsavhandling, Høgskolen i Lillehammer. brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/id/360661/Phd5%20Vik.pdf
Wikipedia: Sløjd, lastet ned 22.april da.wikipedia.org/wiki/Sl%C3%B8jd
