«Sjå! Høyballan har på regnklær!»- et stort prosjekt med utgangspunkt i barnas interesse og undring

Bakgrunn for prosjektet

En septemberdag i 2008 skulle en gruppe med 12 av de yngste barna i barnehagen på tur til en gangbru i nærmiljøet. Men på veien dit ble barna fylt med begeistring da de kom forbi åkeren og så at kornet hadde blitt trøsket, og halmen var rullet til store halmballer. Barna ble fascinert av dette, og vi ble værende der for å utforske dette spennende som barna så tydelig var opptatt av. Personalgruppen jobber bevisst med barns medvirkning, og gir medvirkning gjennom å lese de minste barnas kroppslige og verbale uttrykk og intensjoner. De opprinnelige planene om å gå til gangbrua for å se på bilene ble derfor lagt til side for det nye og spennende barna hadde oppdaget. Det ble også naturlig for de voksne å følge opp barnas interesse ved å være barnas medforskere.

Barna ble veldig opptatt av størrelsen på høyballene, og formen. Hvordan føles det å sitte på dem tro? Hvordan er utsikten der oppe? Dette fikk alle de barna som ønsket det mulighet til å oppleve med hjelp av de voksne. Pedagogene som har vært med på dette prosjektet mener det er viktig at de voksne møter også de minste barnas undring på en utfordrende og utforskende måte. De voksne tok på halmen, viste barna at det gikk an å ta ut kornet i stråene og hjalp de barna som ville sitte på toppen av rundballene opp.

Gjennomføring

Da vi kom tilbake fra turen så vi på bildene som var blitt tatt. Vi bearbeidet inntrykkene fra turen ved å snakke om den og tegne høyballer. Det ble tegnet mange fine høyballer. De voksne ga barna hjelp til å se hvordan man kan tegne en høyball ved å ta utgangspunkt i sirkelformen. Gjensynsgleden var stor da turen gikk til åkeren igjen. Barna sprang ut mot åkeren, og kom rundballene i møte. Den ene jenta på 2,5 år løp mot høyballene og ropte «Sjå, høyballen har på regnklær!» Det fascinerte barna at også høyballene hadde fått regntøy på seg for å ikke bli våte i høstværet. Det er imponerende at barnet dro den slutningen at plasten var beskyttelse mot været. Et av barna ga uttrykk for at hun synes høyballene minnet om et hjul. De utforsker høyballen med hele seg, og viser gjennom sitt kroppslige uttrykk at de vil prøve å dytte høyballen for å se om den kan røre på seg. Barna forsøkte å dytte på høyballen for å se om de fikk den til å trille. De voksne tok barnas initiativ på alvor og oppmuntret dem til å finne en løsning. Men rundballene var så tunge! Samme hvor mye krefter barn og voksne la i det, fikk de bare høyballen til å røre litt på seg. Erfaringen de fikk er at høyballer er veldig store og tunge. Barna har også fått erfaringer med høyballene i deres ulike former: med og uten regnklær. Barna brukte mye tid på å reflektere omkring det som er innenfor plasten og har forstått sammenhengen mellom kornet de fant på åkeren og at høyballene er laget av det. Plasten var også spennende å føle på. «Vi lage høyball vi!» sa en gutt og en jente som begge var 2,5 år. Disse to fant gjennom sine opplevelser denne dagen i fellesskap inspirasjon til å lage et uttrykk med bakgrunn i sine inntrykk. Vi så at vennskap og gode relasjoner i barnegruppa var med på å gi disse små barna gode forutsetninger for god læring, og opplevelse av mestring og glede.

Barna så ofte høyballene i løpet av vinteren, de kunne blant annet se dem fra barnehagens uteområde hvis de tittet gjennom gjerdet og bort på åkeren. Interessen var fortsatt like stor, og det å besøke høyballene mens de var blitt omkranset av snø var spennende og frydefullt for barna.

30.mars 2009 gikk turen til Voll gård, en besøksgård i nærmiljøet. Mens vi var i fjøset og så på kyrne, var vi så heldige og fikk se en traktor komme kjørende med en rundball som ble plassert i et trau som sto ute i en innhegning. En mann tok av plasten på høyballen og løftet silo fra ballen og inn til dyrene i fjøset. Noe av det ramlet ned på gulvet, barna plukket det opp og ga det til kyrne. Dette var spennende.

Barna likte godt å se på bildene fra turene vi hadde vært på og å snakke om sine opplevelser med oss voksne, de har utviklet et nært forhold til dette fenomenet de har lært å kalle «høyballer». Den 15.april skulle vi igjen på tur til åkeren for å se på høyballene. Vi hadde samlingsstund i forkant av turen og snakket om at vi skulle dra og se på høyballene. Når vi kom dit reagerte barna med engang på at de var borte. I stedet for rundballer ligger det igjen «slanger» av plast på de stedene hvor de monumentale ballene har stått. Barna går runden rundt på åkeren og ser på alle «slangene» som de kaller dem. De løper fra den ene, til den neste. Disse utforskes nøye, ikke en eneste blir utelatt. Her så vi at det var svært viktig at de voksne også gikk ned på kne, tok på slangene og hadde sitt fokus der barnas fokus var. Barna undret seg over hva som har skjedd med høyballene. De voksne bidrog som refleksjonspartner. Hvilke spor er det som er på åkeren? Hva har traktoren gjort?

29. april dro vi nok en gang til åkeren. Denne gangen var den pløyd, og det var blitt sådd med korn som vi fant liggende på bakken. Alle tok på seg hansker når de skulle ta på kornene, de er nemlig behandlet med kjemiske midler. Barna kastet kornet rundt på åkeren, for slik å bidra med såingen de også. Det ble spennende å følge med når det begynte å komme nytt korn opp av jorden.

Den 5. mai ville vi se om vi klarte å lage en høyball selv. Først så vi på bildene av høyballene og tegnet høyballer. Så forsøkte vi å lage høyballer av vår egen hjemmelagde playdoh-leire og ståltråd.

Vi ser gjennom dette prosjektet at høyballene for barna har vært et estetisk fenomen, som de har undret seg mye over. Det var tydelig at de frydet seg over å løpe på et stort jorde fylt med herlige, runde baller. De likte å ta på dem, sitte på dem, prøve å rulle dem, se at dyrene spiste dem, snakke om dem og gjøre disse inntrykkene om til sine egne uttrykk gjennom sang, leire og tegning. Dette har vært et prosjekt fylt med meningsskaping både for barn og voksne, hvor jordet for oss har blitt til en vakker skulpturpark, og hvor høyballene har blitt til kunstverk i en verden fylt med oppdagelse og undring. For de små barna som oppdager alt i verden for første gang, kan et jorde fylt med høyballer være like spennende som en kunstutstilling eller en skulpturpark er for oss voksne.

For småbarna er verden ny, de lærer med hele seg, og kan lære av alt de opplever og erfarer. For dem er det ikke en selvfølge at høyballer er tunge, før de har forsøkt å rulle på dem. Når du ser dem på avstand og aldri har tatt på en, kunne man tro de like gjerne ha vært fylt med luft. Vårt syn på barns læring er at de skal være med på å skape sin egen kunnskap, de leter ikke bare etter andres svar, men finner også sine egne.

I dette prosjektet let Brøset barnehage dei aller minste borna oppdage høyballar på eit jorde og lat dei undre seg, sanse og utforske rundballane over tid. Høyballar seiest ofte å vere stygge og forstyrrande i naturen. Juryen er derfor imponert over barnehagens evne til å sjå på desse objekta med nye blikk; borna får sjansen til å utforske forma, storleiken, lukt og utsjånaden til høyballane gjennom fysiske aktivitetar og sansing. Prosjektet blir forma undervegs og knytt til tema som kunst, forming, estetikk, lokalhistorie og nærmiljøkontakt. Dei vaksne ser på seg sjølv som medforskarar, medan borna er forskarar i sitt eige lokalmiljø. Juryen meiner Brøset barnehage viser korleis ei mogleg verd, fylt med kunnskap og undring opnar seg, berre vi er villige til å gripe augneblinken!