Har du innspill til våre nettsider?  – Klikk her for å gi oss din tilbakemelding!

Lek med lyd- en jazzmusiker i samspill med de minste barna

Leistad barnehage har samarbeidet med trommeslager Tollef Østvang. En av småbarnsavdelingene har sammen med musikeren utforsket lyder, rytmer og instrumenter.

Mål for prosjektet

Mål for barna:

  • å få oppleve å være til stede i kunsten
  • å få mulighet til å uttrykke seg selv med lyd og rytmer
  • å åpne ørene og reflektere rundt lyder de omgås til daglig
  • å få utløp for sitt kreative potensiale
  • å utvikle holdninger til bruk av kropp og stemme som er viktige for musikalske opplevelser og uttrykk
  • å oppleve at det er en sammenheng mellom bevegelse og lyd
  • å oppleve glede gjennom gode opplevelser
  • å få være deltakere

Mål for barnehagepersonalet:

  • å ta barn på alvor, ikke undervurdere deres evne som mottakere og medskapere av kunst og kultur
  • å være til stede her og nå og legge til side et framtidsrettet nytteperspektiv
  • å kunne fortsette å bruke lyd i hverdagen, være bevisst rundt bruk av stemme, hverdagslyder, musikk og rytme

Mål for kunstneren:

  • å bli bedre på å være en spontan musiker som er til stede i øyeblikket
  • å legge til side hemninger, fordommer og forutinntatte holdninger i en utøvende situasjon
  • å bli en mer inkluderende og utadvendt musiker og person
  • å øke den musikalske kreativiteten og fantasien

Gjennomføring

Kort om prosjektet

Lek med lyd er et prosjekt utviklet av Leistad barnehage og Tollef Østvang. Leistad barnehage er en del av Brundalen barnehager i Trondheim kommune. I prosjektet deltok en småbarnsavdeling med 14 barn mellom ett og to år, og pedagogene Martine Sletten og May Krigsvoll. Kunstner i prosjektet er Tollef Østvang. Han er utdannet utøvende jazzmusiker med trommer som hovedinstrument, og har gjennom seks kunstnermøter improvisert og utforsket lyd med barna.

Bakgrunn for prosjektet

Prosjektet ble initiert av Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen. Senteret ønsker å inspirere til økt samarbeid mellom kunstnere og barnehager, og vil med dette prosjektet løfte fram erfaringer fra et slikt samarbeid.

Barn og voksen utforsker tromme.

 

Gjennomføring

Utstyr
I prosjektet stod kunstnerne fritt til å selv velge hvor mye og hvilket utstyr de ville bruke. Her er Tollef Østvangs refleksjon rundt dette:

Min idé var å gjennomføre prosjektet med så lite medbrakt utstyr som mulig, og bruke elementer rundt oss som lager lyd. Dette både for å gjøre prosjektet aktuelt etter mitt engasjement i barnehagen var over, men også for å rette fokuset til barna mot det å kommunisere med lyd. Instrumenter tar mye fokus, og fasinasjonen for dem kan ofte ta fokuset vekk fra det vi ønsker å oppnå med prosjektet. Men samtidig så er trommer mitt instrument, og da også grunnen til at jeg er med i dette prosjektet. Jeg gjorde derfor et utvalg av perkusjonsinstrumenter jeg ønsket å bruke. Noen som jeg tok med hver gang, og noen som jeg byttet ut fra gang til gang. Som hovedinstrument brukte jeg en stortromme som ble det faste og trygge elementet i prosjektet. Som ambulerende instrumenter brukte jeg ulike gonger, bjeller, tamburiner og fløyter. I tillegg tok jeg i bruk elementer som allerede eksisterte i rommet, eksempelvis dørhåndtak, radiatorer og vasker. Av instrumenter innkjøpt spesielt for dette prosjektet falt valget på følgende:

Cajun (en rytmekasse man sitter og slår på)

Rytmeegg

Rytmerør (plastrør som lager toner når man slår med dem)

Jeg tenkte det var lurt å etterlate meg noen spor i form av instrumenter, uten at barnehagen satt igjen med følelsen av at prosjektet var over. Disse ble valgt ut med tanke på at de skulle kunne brukes selv om jeg ikke lenger var til stede.

-Tollef Østvang

Barn og voksen utforsker cymbal.

Det var veldig viktig for meg at dette prosjektet ikke skulle gjennomføres i form av et konserttilbud der jeg utøvet mens barna og de ansatte konsumerte. Deltakelse og inkludering ble stikkord. Når det er sagt, så skulle det heller ikke være et pedagogisk opplegg. Men hva skulle det da være? Hvis det verken skal være konsert eller undervisning, hva skal det være da? Jo, da skal det være det det faktisk er – en sosial aktivitet. For min del var det derfor en selvfølge at dette prosjektet heller skulle gå inn på noen av de mer grunnleggende verdiene og problemstillingene rundt hva kunst og kultur faktisk er, kan og burde være. Poenget med å i det hele tatt ha en kunstner inn i en barnehage måtte jo være at vedkommende skulle tilføre noe nytt som ikke var en del av det daglige opplegget fra før.

-Tollef Østvang

Før gjennomføringen
Det ble gjennomført et forberedelsesmøte før oppstart, der kunstnerens og barnehagens forventninger ble avklart. Etter dette laget Tollef en skisse for hvordan det første kunstnermøtet kunne gjennomføres. Han hadde en liste med aktiviteter og øvelser som han kunne ta i bruk, og målet var å være fleksibel og ta tak i situasjoner underveis. Aktuelle aktiviteter og øvelser var for eksempel:

  • imitasjon og herming
  • lydgjetting
  • lyder/rytmer i naturen
  • lyder/rytmer i rommet
  • lyder til bevegelse
  • bevegelse til lyd
  • lyd som sendes videre
  • lyd til assosiasjon
  • assosiasjon til lyd

Kunstnermøte
Kunstnermøtene gikk over seks ganger, der den avsatte tiden var tre timer hver gang. Dette inkluderte et refleksjonsmøte for kunstner og pedagog i etterkant av kunstnermøtet. Her presenterer vi et sammendrag av de seks kunstnermøtene. I det første kunstnermøtet var både kunstneren og pedagogene spente. Pedagogene hadde reservert et stort rom midt i barnehagen: fellesrommet. Alle leker var ryddet vekk, og møbler ble satt til sides. Barna var på forhånd delt inn i grupper på 5 og 4 barn. Barna satt i en halvsirkel på gulvet rundt Tollef. De var forsiktige, og noen skvatt da han spilte på instrumentene. Flere av barna satt i fanget til pedagogene, og til å begynne med var det nødvendig at også pedagogene måtte være med og spille på instrumentene. Dette bidro til at barna ble tryggere og torde å være med på samspill med Tollef.

Pedagogene erfarte at barnas oppmerksomhet innimellom var noe vanskelig å fange. Tollef hadde forventning om å kunne ha verbal dialog med 1- og 2- åringene, men innså fort at han måtte endre forventningen til verbal respons og måten han kommuniserte med barna på. Pedagogene og Tollef erfarte at gruppene på både 4 og 5 barn var for store. Derfor delte de gruppene på de resterende fem kunstnermøtene inn i mindre grupper på 2-3 barn. Så ble det heller litt kortere tid på hver gruppe. Det viste seg å fungere mye bedre, pedagogene så at kunstneren lettere fikk kontakt og dialog med enkeltbarnet i de små gruppene. De fleste gruppene var aldershomogene. Etter hvert utviklet det seg en samhandling der Tollef tok i bruk hele rommet og kommuniserte med barna gjennom lyder og rytmer. Barna gikk litt til og fra og fikk bevege seg rundt i rommet som de selv ønsket.

Etter hvert som uken gikk, ble jeg mer og mer glad for at jeg hadde blitt tildelt den aller minste aldersgruppen. Mitt mål var jo å kommunisere med lyd og rytmer, og det å ikke kunne bruke verbalt språk ble som en begrensning som var gull verdt. Jeg begynte å merke at barna oppdaget at vi kunne snakke sammen ved hjelp av lydene vi laget. Det at noen (jeg) responderte på lyder og bevegelser de foretok seg, fikk de til å lure litt, men det ga dem forhåpentlig også en liten aha-opplevelse.

-Tollef Østvang

For å forberede barna på det neste møtet med Tollef valgte pedagogene å henge opp et laminert bilde av Tollef inne på avdelingen som barna så, tok og spiste på. Et annet grep for å gjennomføre møtet på en god måte var at Tollef kom og var sammen med barna en halvtimes tid inne på avdelingen før selve kunstnermøtene begynte. Dette så de var lurt, fordi barna virket tryggere og fikk god kontakt med Tollef. Der kunstneren var god på å traktere ulike instrumenter, var pedagogene gode på å tyde og tolke barna.

På refleksjonsmøtene ble barnas signaler, initiativ, innlevelse og samhandling presentert for Tollef. En jente som var veldig forsiktig, ble flere ganger observert med foten lett trampende. Et annet barn satt bak en reol og nøt lydene fra Tollef og de andre barna. Bittesmå smil og blikk var nok til å se at enkelte barn likte det de så og hørte. Tollef oppdaget etter hvert at barna deltok på veldig ulike måter. Noen var frampå og krevde mer oppmerksomhet, mens andre likte seg i bakgrunnen. I starten var dette litt stressende for Tollef, men etter hvert innså han at dette var en viktig faktor med tanke på å la barna være med på sine egne premisser.

Leken bidro til at det ble etablert god kontakt mellom kunstner og barn, og den ga barna rom for refleksjon, forskning, impulser og variasjon. Gjennom leken og utforskingen oppdaget barna at det var sammenheng mellom bevegelse og lyd, og noen av barna tok i bruk sin egen stemme og testet ut dens muligheter. Pedagogene observerte en del forsøk på å imitere Tollefs lyder og rytmer, der barna hadde tydelige forventninger til samspill. Nye lyder ble presentert hver gang Tollef møtte barna, og det var spennende. Enkelte lyder, som lyden av stortromma, var med hver gang. Gjenkjennelse og gjentakelse ble et viktig moment for barna, og bidro til trygghet og forutsigbarhet. Trygghet og forutsigbarhet er viktig for de minste barna, og bidrar til at den utforskende prosessen blir en god opplevelse.

To barn bruker en liten tromme.

Enten det var ved hjelp av trommer, trommestikker, bjeller, klapping, hopping, lyden av en stol som settes ned, en dør som lukkes, eller en vaskekran som skrues av og på, ble «lydleken» oss imellom tydeligere for hvert møte. Samspillet vi laget, ble høyst uforutsigbart, meget kreativt og blottet for hemninger som man stort sett har i en utøvende situasjon. Selv om jeg med jevne mellomrom spilte og presenterte rytmer, groover og lyder som i mine øyne også holdt et høyt kunstnerisk nivå, så var mitt overordnede mål med prosjektet å formidle at det finnes andre måter å uttrykke seg på og kommunisere med andre på. Jeg følte absolutt at jeg fikk åpnet noen dører. Både for meg, barna og de ansatte.

-Tollef Østvang

Pedagogene observerte at kunstnerens hensikt med et instrument ikke nødvendigvis er det samme som barn erfarer og opplever. Det at barna i større grad ville finne ut hvor lyden kom fra, mer enn selve lyden, var en interessant erfaring. Lydkassa som ble innkjøpt i prosjektet, er et eksempel på det. Her så barna inn i kassa, og lette etter lyden. Det ble etter hvert spennende å bruke den som stol og putte leker inn i den.

Barna har i løpet av prosjektet helt klart blitt mer vant til lyd og høy lyd. Ingen blir redde og engstelige når de hører høye og «rare» lyder. De viser stor glede og engasjement når de hører ulike lyder og musikk. Det har knyttet barna mer sammen, og de har hatt mange gode felles opplevelser. Disse felles erfaringene de har gjort, gjør sitt til at nye små prosjekter popper fram i løpet av barnehagehverdagen. De kan for eksempel sitte og slå takten på bordet, og vente på hverandre slik at det blir annenhver gang. Samspill på mange plan har funnet sted både inne og ute. Så dette prosjektet har helt klart overføringsverdi til andre situasjoner i barnehagen.

– Pedagogene i Leistad barnehage

Våre refleksjoner og tips til gjennomføring

Pedagogene og kunstneren har i etterkant av prosjektet gjort seg noen tanker om gjennomføringen av prosjektet. De har reflektert over hvordan de synes prosjektet fungerte, om målene ble nådd, og om det er noe de ville gjort annerledes. De har også gjort seg noen tanker om hvilken kunnskap og erfaring de sitter igjen med etter at prosjektet er avsluttet.

Barnehagens perspektiv
Prosjektet har i stor grad vært en nyttig og verdifull prosess. I denne sammenhengen har det vist seg at det å få inn en kunstner har gitt flere muligheter for forståelser av hva kunst og kultur i barnehagen kan være. Dette prosjektet har gitt barna, og pedagogene som var med i prosjektet, større mulighet til å være i kunsten og i kulturen, sammen med en kompetent kunstner. Her har vi også tydelig sett hvordan profesjonell kompetanse kan gi en annen mening til innholdet i aktivitetene.

I forbindelse med fagområdet Kunst, kultur og kreativitet i rammeplanen står det: «Opplevelser med kunst og kultur i barnehagen kan legge grunnlag for tilhørighet, deltakelse og eget skapende arbeid» (Kunnskapsdepartementet 2017). Videre står det «Barna skal støttes i å være aktive og skape egne kunstneriske og kulturelle uttrykk». Ved å få kunstneren inn i barnehagen har vi sett at vi i større grad har gitt barna mulighet til å oppleve og selv uttrykke seg estetisk. Ved å trekke inn kunstnerisk fagkunnskap ser vi at slike prosjekter kan styrke vårt arbeid med kunst og kultur i barnehage betydelig. Videre har både barn og voksne tydelig opplevd nye måter å uttrykke seg på. Man kan la uttrykkene, som for eksempel lyd og rytme, ta oss med i enda en ny opplevelse og nye måter å bruke omgivelsene på.

Vi opplever at dette prosjektet har vært meningsfylt, noe som vi velger å tro bunner i at alle har fått noe ut av det. Samtidig ble ikke samlingene som vi egentlig hadde tenkt. Barn har ikke alltid de reaksjonsmønstrene som voksne forutsetter at de har. Det ble dermed en ny spenning ved hvert møte, fordi barna også i større grad ble tryggere og mer kjent med kunstneren og hans ulike instrumenter og lyder. At barna ikke reagerer slik vi ser for oss eller forventer, har vært med på å påvirke hvordan hvert møte har utviklet seg, og hvordan kunstneren har lagt opp hver samling. Dette kan også ha sammenheng med godt utnyttet refleksjonstid etter hvert møte. Her fikk både kunstneren og pedagogene reflektert over observasjoner og opplevelser – noe som har bidratt til at de voksnes syn og forventninger i møte med barn har endret seg. Det handler om å skape kreative prosesser der barn kan utvide forståelsene sine og oppdage andre måter å uttrykke seg på. Kanskje må de voksne da bryte med sine handlingsmønster og tidligere forståelser, for å kunne utvide og skape slike kreative prosesser. Slik vi ser det, er det da barn får muligheten til å være medskapere av kunst og kultur.

En utfordring med de aller minste barna i barnehagen er hvordan vi gir dem mulighet til å oppdage verden, samtidig som vi skaper trygge rammer for dem. Barnehagepersonalet har gjennom oppstarten på høsten jobbet en del med hvordan vi skaper trygge miljøer for de minste – miljøer som samtidig legger til rette for utforsking og utfordrende opplevelser. I dette prosjektet har personalet fungert som en trygg base og kunstneren som en utforskende og spennende opplevelse som er litt skummel, men mest av alt interessant og lystbetont.

Vi ser at det å holde på over lengre tid har en viktig verdi, fordi det gir barna rom for å ta ting inn over seg og bearbeide det de har opplevd. Vi har observert flere tilfeller i barnas spontane lek at de trekker inn elementer som de har opplevd sammen med Tollef. De er veldig opptatt av trommespilling, men vi ser også at de i større grad kan utforske lyder de lager. Et eksempel på det var da to toåringer som satt i sandkassen sammen, lagde rytme med blikkboks og småstein og ventet på hverandres lyder.

-Pedagogene i Leistad barnehage

Gutt ligger på radiator ved vinduskarm og holder trommestikker i hendene.

Kunstnerens perspektiv
Jeg synes prosjektet har vært ekstremt meningsfullt, lærerikt og inspirerende. Jeg håper lignende prosjekter vil finne sted i fremtiden, da jeg mener det har et stort utbytte både for barna, de ansatte og kunstneren. Et prosjektbasert tilbud som dette vil selvsagt aldri kunne tilby det samme resultatet og omfanget som et regelmessig tilbud vil gi, og hvis man ser slik på det, så har jeg bare nådd en brøkdel av mine ambisjoner og målsetninger. Det sier muligens også noe om mine ambisjoner og tanker på forhånd. Når det er sagt, så er prosjekter som dette et viktig ledd i utviklingen av eventuelle regelmessige tilbud. Og pilotprosjekt som dette er forhåpentligvis også med på å oppnå resultater som kan gi ringvirkninger og føre til økt tilbud, samt refleksjon rundt de allerede eksisterende tilbudene.

Jeg nådde mange av mine personlige mål, noe som jeg tar med meg videre i min personlige utvikling som utøvende musiker. Jeg håper og tror at også barna og de ansatte fikk noen nye perspektiver med seg som følge av dette prosjektet. Hvis jeg skulle gjort det igjen, så ville jeg nok prøvd å gjøre meg enda mer uavhengig av mine instrumenter, og basert det enda mer på elementer som allerede var i rommet. I tillegg burde jeg vært bedre på å aktivisere de ansatte.

Jeg vil trekke frem at barnehagen og de ansatte gjorde min jobb mye mer givende og inspirerende ved å stille med helt blanke ark og helt uten fordommer om hva en kunstner i barnehage skulle og kunne være. Hvis dette prosjektet skal gjøres i andre barnehager, er det en forutsetning at alle parter er like dedikerte og engasjerte som alle har vært i dette tilfellet. Det gjelder også for eventuelle fremtidige kunstnere som skal være med. Det er ikke gitt at dette funker. Et slikt prosjekt er faktisk en enestående mulighet for en utøvende kunstner til å reflektere og komme nærmere sine kjerneverdier. Dette har vært et viktig prosjekt på så utrolig mange måter. Og jeg håper refleksjonene og resultatene vi har oppnådd, gir ringvirkninger. -Tollef Østvang

Relaterte ressurser

Personvern og informasjonskapsler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer her.