Har du innspill til våre nettsider?  – Klikk her for å gi oss din tilbakemelding!

Barn lager fuglekasse.

Fra Siljustøl til Uglestøl- kultur, arkitektur og kreativt gjenbruk

Hovedfokus på kultur, arkitektur og kreativt gjenbruk, med utgangspunkt i komponisten Harald Sæverud og hans Siljustøl. Akrobaten barnehage vant den nasjonale barnehageprisen i 2011 med dette prosjektet.

Mål for prosjektet

  • Barna blir kjent med kulturlivet i sitt eget nærmiljø.
  • Barn og voksne blir kjent med både komponisten og mennesket Harald Sæverud.
  • Barn og voksne får ny innsikt i arkitektur som fag og kunstform.

Gjennomføring

Bakgrunn for prosjektet

Gjennom dette prosjektet ønsket vi å gjøre oss bedre kjent med kulturlivet i barnehagen sitt nærmiljø. Vi ville vise barna hvilke kulturskatter som faktisk finnes i området rundt barnehagen. Vi er en barnehage i et landlig område, og har tidligere dratt til byen for å oppleve kunst og kultur. Nå ville vi se på kulturen i vårt eget nærmiljø. Vi rettet søkelyset mot en komponist av verdensformat, som levde store deler av livet sitt nettopp i vårt nærmiljø, men som likevel kanskje ikke er så kjent for alle: Harald Sæverud. En av grunnene til at vi valgte ham er at flere av barna bor i området rundt Siljustøl. Siljustøl er også et populært turområde som mange av familiene i barnehagen bruker på fritiden. Vi hadde forventninger i forhold til at barn og voksne skulle bli kjent med både komponisten og mennesket Harald Sæverud, og hans hjemsted Siljustøl.

SOrt hvitt bilde av mann som står ute.

Sæverud var så mye mer enn komponist; han var blant annet svært opptatt av natur og dyreliv, og hadde forkjærlighet for ugler og stein. Det var mange ugler på Siljustøl, og en spesiell satt utenfor vinduet hans om kvelden mens han komponerte. Det var høst da vi startet prosjektet og uglen ble veldig konkret og spennende for barna. Sæverud brukte blant annet området rundt Siljustøl til inspirasjon for sine komposisjoner. Han var også opptatt av arkitektur og sto selv for utformingen av den 900 kvadratmeter store boligen sin i tett samarbeid med arkitekten. Med alt dette som bakteppe, var det naturlig for oss at det ble en arkitekt vi skulle samarbeide med gjennom Den kulturelle bæremeisen. I forhold til samarbeid med kunstner og arkitekt Andrè Marandon, forventet vi at dette skulle gi oss noen nye perspektiv og erfaringer i forhold til hvordan en arkitekt tenker og arbeider, og hvordan han nærmer seg landskapet der det skal bygges og selve bygningene som bygges. Vi ønsket også at alle involverte skulle ha direkte innvirkning på hvordan prosjektet utviklet seg.

Arbeidsmåte

Helt siden barnehagen startet opp har et stort fokus vært på nettopp kunst, kultur og kreativitet, lik Reggio Emilia-filosofien vi lar oss inspirere av, men som vi bruker i vår egen sammenheng.

Barnehagen er en av deltakerbarnehagene i Den kulturelle bæremeisen, noe som gir oss midler og mulighet til å leie inn profesjonelle kunstnere til våre prosjekter.

Barn lager fuglekasse.

Gjennomføring

Prosjektet hadde som mål å inkludere alle barna. Med et bredt aldersspenn var det viktig å tilpasse aktivitetene. Landskap og planlegging og bygging av uglehus ble de eldre barna sitt hovedfokus, mens «landart» og arbeidet med en musikksti på vei til Uglestølen ble knyttet til de yngre barna. På småbarnsavdelingene sto lytting i fokus. Vi lyttet og danset til Sæverud sine komposisjoner, og vi lyttet etter lyder (spesielt ugler) på vei til Uglestølen og området rundt. Vi lot oss også inspirere av Picasso, ved å ta utgangspunkt i et par av hans ugle-tegninger. Fotograf Rene Burri tok i 1957 et foto av en av disse ugletegningene, der uglen sine øyne var byttet ut med Picasso sine øyne. Dette lagde vi våre egne versjoner av.

Konkret utviklet prosjektet seg i retning av at vi skulle arbeide med et stille sted i skogen for kontakt med ugler. Vi kalte stedet ”Uglestølen”, og veien dit ”Musikkstien”. Den kunstneriske kjernen i prosjektet var å nærme oss landskapet på en varsom og respektfull måte, slik Sæverud og hans likesinnede gjorde. I arbeidet med å finne et egnet sted for uglestølen var barnas tanker om beliggenhet førende. Vi gikk ut i skogen i grupper og barna presenterte og begrunnet sine tanker rundt beliggenhet for hverandre. Den endelige avgjørelsen om hvor Uglestølen skulle ligge ble en felles demokratisk avgjørelse.

Barn og voksen sitter i en ring ute i naturen.

Uglestølen ble innviet med saltvann til drikke og bare føtter; Harald Sæverud drakk daglig en dose saltvann fordi han mente det var helsebringende, og gikk av samme grunn ofte med nakne føtter ute i naturen. For å tiltrekke oss ugler valgte vi å bygge uglehus. Vi brukte kart som barna selv utformet, befaring og samtaler i det skogsområdet som skulle brukes. Vi satte oss også inn i beboernes behov og brukte nightlight-kamera i et mørkt rom, for å se verden med ugleøyne. For videre kartlegging av uglens liv skulle barna finne spor etter ugler i skogen. Utstyrt med kart og zip-poser ble spor innhentet og hengt opp på en projeksjon av det samme kartet på veggen i barnehagen.

Gjennom lysbilder presenterte Andrè Marandon ulike måter mennesker bor på for barna, dette for å nærme seg uglens behov og mulige ønsker om egen bolig. En åpen samtale om boformer og det å bo, munnet ut i at barna arbeidet med tegning og tanker på egenhånd. Andrè skrev ned tanker og forslag fra hvert barn, og vi arbeidet videre med skisser av uglehus. Ut fra barnas forslag begynte de gruppevis å arbeide med noen av de tankene som kom frem i den individuelle runden. Prinsessehus, Kamuflasjehus, Kombinasjonshus og ”Utenfor boksen” ble de fire hovedtema. Mange interessante fortellinger om uglehuset utspant seg allerede i tegneprosessen: Sint uglepappa med en liten uglejente som hadde vunnet alle pengene. Ugler som gikk i blomsterengen. Sinnrike innretninger av trapper og sklier slik at uglebarna kunne ha det litt gøy. Et uglehus kamuflert av fjær fra fugler uglen har drept – «derfor tar det lang tid å bygge et sånt hus».

 

Selve gjennomføringen av prosjektet har vært preget av en lekende tilnærming der fantasien har fått blomstre. Når barna startet arbeidet med uglehusene kom det opp mange gode ideer. Dialogen barna imellom var spennende å følge både for personalet og kunstner. Vi hadde fokus på at initiativ skulle bli ivaretatt; at barna sine stemmer skulle bli hørt. Alle ideer ble godt mottatt, men ikke alle fikk sin mening igjennom. På denne måten fikk barna en smakebit av hvordan et demokrati kan fungere. Følgende observasjon fra Andrè Marandon kan illustrere dette:

”Uglene må ha speil for å kunne se at de er ren i ansiktet når de skal på fest”. De må ha mer en ett speil, ellers så blir det krangel foran speilet”. En viftedel fra en laptop kunne brukes som en ”museoppkuttemaskin for uglebarna. Huset måtte ha en nøkkel – ”kanskje med lys på” – ”det er en nøkkel som ingen andre kan bruke”. ”Denne (fjæringsdel fra tastatur) kan brukes som badematte – det må de jo ha!” Noen fant en firkantet sak med masse pigger på (en harddisk) som hadde et kart (elektroniske kretser). Det ville de bruke som altan – det ville passe fint ”for da ville uglen kunne se på kartet og alltid vite hvor han var”. En gruppe på fem barn var involvert i diskusjonen, og jeg sa at vi måtte bli enig om hvor vi skulle ha altan. Det kom frem et forslag om at piggene skulle stikke frem som forsvar mot andre ugler som ville ”skjære seg på de skarpe piggene”. Motargumenter kom opp; ”vi kan ikke lage noe som skader ugler”, og ” ungene vet jo ikke om det, de kan skade seg på piggene”. Diskusjonen gikk frem og tilbake før avgjørelsen ble tatt ved håndsopprekning.

På samme måte som barna fikk «oversatt» naturen til kart utviklet vi et symbolsystem for visualisering av lyder. Dette systemet ble benyttet for å skrive ned og fremføre egne komposisjoner. Materialvalget i dette prosjektet ble gjort med utgangspunkt i de erfaringene vi har gjort oss om gjenbruk og bærekraftig utvikling. Det er noe vi vil ta på alvor, som medlem av OMEP (World Organisation for Early childhood Education) og Reggio Emilia-nettverket. Vi vil gjerne være en motvekt til forbrukssamfunnet og den bruk og kast-mentaliteten som i stor grad råder. Barna kan dermed selv bli gode ambassadører i egne hjem! Vi har demontert gamle datamaskiner, og vi har tatt foreldre og barn med i prosessen rundt innsamling av materiale.

Prosjektet ble avsluttet med en utstilling på Siljustøl. Den ble sett av mange, og vi fikk gode tilbakemeldinger!

Store gule øyne.
Himmelen blå.
Store ugler som går på tå.
De lister seg rundt for å fange mus
og tar de med i sitt lille uglehus.
De går på skattejakt og skatten er fire søte mus,
som de også skal ta med seg til sitt lille lune hus.
I treet er det mange sure noter
som sitter sammen med uglemor,
og hun sitter på sitt uglefor.
Uglefar vil ut og fly
Og han sier tiipåtyy.
Uglesøskene uglebugle og uglespugle
er glad de har fått mus
av uglebugle og uglefugle.
Sivert, 4 år (fremført på utstillingen april 2011)

Våre tips til gjennomføring

Gjennom tidligere prosjektarbeid har vi gode erfaringer med at hele barnehagen deltar. Vi valgte også denne organiseringen for dette prosjektet; hele personalet har vært delaktige. Daglig leder har fungert som veileder og primus motor gjennom hele prosessen, og har hatt dialog med kunstner i den innledende fase av prosjektet. Prosjektgruppen har bestått av daglig leder og pedagogiske ledere fra hver avdeling. Vi har brukt ukentlige pedagogiske møter og månedlige personalmøter til å diskutere og reflektere rundt prosjektet: Hvor er vi i dag? Hvor går veien videre? Prosjektgruppen har også hatt flere møter med kunstneren, og diskutert fremdrift.

For oss er det viktig å gi barna erfaringer med at ting kan omformes og få ny egenverdi. Vi opplever at det stimulerer fantasi og kreativitet hos barn når vi benytter slike materialer, det er dette vi mener med kreativt gjenbruk. Det og utforske materialer, og å diskutere hva ulike deler kan brukes til, ble også en prosess der barna ble utfordret i forhold til demokratiske prosesser.

 

 

Juryens begrunnelse

Nok ein gong ser vi ein barnehage tilknytt Bergen kommune si ordning med Den kulturelle bæremeisen utmerke seg i Barnehageprisen. At ein av vinnarane i år vart Akrobaten barnehage, er ikkje tilfeldig. Barnehagen har heilt sidan oppstarten arbeidt målmedvite og fokusert på fagområda kunst, kultur og kreativitet.

I dette prosjektet startar barnehagen ein nyfiken og leikande prosess med blikket retta mot ein av kulturskattane i nærmiljøet, nemleg komponisten og mennesket Harald Sæverud og heimplassen hans, Siljustøl. Med det estetiske og kreative for auge, tek dei gjennom demokratiske metodar fatt i bornas undring og idear undervegs. I nær kontakt med kunstarkitekten Andre Marandon, utforskar borna og personalet ulike formspråk og materiale, og gjer eit djupdykk i temaa arkitektur i natur og landart som kunstform. Barnehagen viser i tilegg ei leikande tilnærming til språket der musikk/lyd, dikt og historier står sentralt.

Spennande bruk av gjenbruksmateriale resulterer i fantasifulle fuglekasser som blir skapte i eit skogsområde som borna kallar Uglestøl. Tilnærminga til landskapet og naturen blir gjort i same ånd som Sæverud hadde til sitt Siljustøl. God dokumentasjon, fagleg forankring og solid arbeid pregar prosjektet. Juryen er begeistra av ein barnehage som brenn for å gje små born store kunstnariske – og kulturelle opplevingar over lang tid.

Juryen for Barnehageprisen 2011 bestod av

Cathrine Jenssen er rådgiver med ansvarsområde barnehage og grunnskole til og med småtrinnet hos Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen. Som ansvarlig for Den nasjonale barnehageprisen for kunst og kultur er hennes interesse å styrke og synliggjøre kunstfagene på barnehagefeltet. Jenssen er utdannet Sosialantropolog med samisk kultur, pedagogikk og kulturkunnskap i sin fagkrets og hun har arbeidet med undervisning i inn- og utland.

Ann-Hege Lorvik Waterhouse er høgskolelektor i forming, kunst og håndverk ved institutt for førskolelærerutdanning på høgskolen i Oslo og Akershus. Hun har faglærerutdanning og hovedfag i forming. I tillegg har hun studert historie, kunsthistorie og kunstformidling. Hun har som mangeårig førskolelærerutdanner arbeidet for å styrke barn rett til opplevelse og erfaring med kunst, og for at barnehager i samarbeid med kunst og kultursektoren skal legge til rette for barns kunstnerisk virksomhet med fokus på opplevelse, erfaring, medvirkning, kvalitet, mangfold og eget uttrykk. Hun er opptatt av å styrke barnehagens kunstfaglige virksomhet og for å gi kunstfagene større faglig forankring i barnehagen, førskolelærerutdanningen og i samfunnet.

Erik Duncan er utdannet M.Sc. i henholdvis Utdanningsledelse og Offentlig administrasjon. Førskolelærer med spesialisering i kunst & håndverk, samt grunnfag i Kunsthistorie. Aktiv skribent og Italia-entusiast, som har skrevet masteroppgave om Cittaslow og er pådriver for human stedsutvikling gjennom Allgrønn Omgivelser. Barnehagefaglig rådgiver ved Bergen kommune, Fagavdeling barnehage og skole. Initiativtaker til og koordinator for det kunstfaglige kompetansebarnehage-nettverket tilknyttet Den Kulturelle Bæremeisen.

Mette Røbergeng er styrer i Kirkebakken kulturbarnehage som ligger i Rana kommune.Hun er utdannet førskolelærer med videreutdanning i forming og naturfag. Har gjennom flere år hatt ulike kurs og prosjekter for voksne og barn der hun bruker kombinasjonen musikk og drama. Med utgangspunkt i sine egne praktiske erfaringer trekker hun inn den enkeltes ressurser underveis, og har mottatt Rana kommunes kulturpris for sitt engasjement i det frivillige kulturliv. Hun er opptatt av at den lokale kulturen skal være bærebjelken i barnehagens pedagogiske plattform, og at personalet sammen med barna skal bygge opp sin kompetanse på dette området.

Tilleggsressurser

Personvern og informasjonskapsler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer her.