Har du innspill til våre nettsider?  – Klikk her for å gi oss din tilbakemelding!

to damer i en bil ler

Bruk av film i skolen til å formidle samisk kultur og identitet

I denne artikkelen beskriver Ellen-Astri Lundby hvordan dokumentarfilm kan være et personlig og visuelt kunst- og kulturuttrykk som kan brukes til formidling av et budskap og til oppnåelse av viktige kompetansemål i skolen.
Artikkelen ble skrevet i forbindelse med Kunst- og kultursenterets tiårsjubileum i 2017.

Ellen-Astri Lundby er filmregissør, produsent og manusforfatter med bakgrunn fra journalistikk og kulturformidling. Av utdanning har hun bl.a. en cand.mag. fra Universitetet i Bergen med fagene teatervitenskap, visuell kommunikasjon og kunsthistorie.

I de siste årene har hun jobbet med kulturdokumentaren kombinert med en personlig fortelling. Hun har spesielt utforsket tema som tilhørighet, identitet og kulturmøter. Blant hennes mest sette filmer er dokumentarene «Min mors hemmelighet» og «Joikefeber» som begge handler om å finne tilbake til sine samiske røtter.

Denne artikkelen beskriver hvordan dokumentarfilm kan være et personlig og visuelt kunst- og kulturuttrykk som kan brukes til formidling av et budskap og til oppnåelse av viktige kompetansemål i skolen. Artikkelforfatter og film-regissør Ellen-Astri Lundby har blant annet samarbeidet med Cathrine Jenssen ved Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen om å lage det nyskapende undervisningsopplegget Nytt blikk på joik. Opplegget retter seg mot temaene samisk identitet, kultur og historie i nåtid og fortid med utgangspunkt i dokumentarfilmen Joikefeber og musikkvideoen: Tim Tam Tam som inngår i filmen.

Da jeg begynte å lage filmen «Min mors hemmelighet» visste jeg selv lite om samisk kultur, og filmen ble min dannelsesreise i Sápmi

Gjennom to av mine mest personlige dokumentarfilmer «Min mors hemmlighet» (2009) og «Joikefeber» (2013) har jeg formidlet kunnskap om samisk kultur, historie og identitet til elever fra 8.-12. skoletrinn i flere av landets fylker. Dette er tema som har skapt mye dårlig samvittighet hos lærere som har liten kunnskap om det samiske – men det går an å gjøre noe med det.

Da jeg begynte å lage filmen «Min mors hemmelighet» visste jeg selv lite om samisk kultur, og filmen ble min dannelsesreise i Sápmi (landområdet som samefolket tradisjonelt bebor). Foranledningen var at da min mor kom på sykehjem, fant jeg en liten samisk barnelue på loftet i barndomshjemmet mitt. Hvor kom den fra? Jeg visste at mamma var fra Finnmark, men ikke at hun var same. Det hadde hun ikke sagt noe om. I løpet av reisen forsto jeg hvorfor min mor hadde holdt vår samiske bakgrunn skjult for meg gjennom hele oppveksten. Fornorskningen og skammen min mor hadde opplevd under sin oppvekst i Vest-Finnmark, gjorde at hun ville beskytte meg i Oslo.

Et halvt århundre senere befinner jeg meg totalt ubeskyttet – ansikt til ansikt med flere hundre ungdomsskoleelever i Telemark. Skummelt! Med «Min mors hemmelighet» i bagasjen var jeg liksom blitt ekspert på samisk kultur og historie og kunne sendes ut på landeveien alene. Dette var mitt første oppdrag i regi av Den kulturelle skolesekken.

Ungdom kan være ubarmhjertige hvis man spør om deres mening. De pynter ikke på sannheten, derfor var det ekstra skummelt å vise en så personlig historie om min gamle mor. Ville elevene oppleve hennes og min historie som relevant?  Kunne filmen gi dem en bevissthet om egen identitet? Var denne historien fra forrige århundre i det hele tatt spennende nok?

Jeg var redd de skulle kjede seg, at filmen var for voksen og tematikken for krevende. Det skulle imidlertid vise seg at jeg benyttet meg av noen heldige virkemidler; små dramatiseringer fra min egen og min onkels barndom som de kunne kjenne seg igjen i, fargerike «karakterer», flott original-musikk av Georg Buljo og i tillegg hadde vi funnet en helt ypperlig «skurk» – en nåtidig antagonist som i flere scener fornektet sin samiske bakgrunn høylytt og på en munter og uhøytidelig måte.  Denne tvetydigheten hos den medvirkende skapte spørsmål og undring hos ungdommen: Var Torfinn same eller ikke?  Og hvis han var same, hvorfor var han ikke stolt av det?  Der hadde vi fornorskningen i et nøtteskall!

Filmen tok altså opp et historisk og sosialpolitisk tema samtidig som den ga rom for elevene til å reflektere rundt egen identitet i samtida.

Dokumentarfilm til bruk i skolen skaper ikke bare interesse og forståelse rundt filmmediet, men man risikerer også, å lære noe om et ukjent tema. På skolebesøk bruker jeg å si til elevene litt på spøk: Se filmen og få pensum intravenøst. Allmennkunnskap i samiske tema er obligatorisk, men ofte underkommunisert.  Kanskje tror man ikke at norsk ungdom er interessert, men der tar man feil. De vil til og med lære å joike!

Etter at jeg hadde regissert «Min mors hemmelighet» og avslørt for all verden at mine barn hadde en samisk bestemor, bestemte min eldste datter Ylva seg for at hun ville lære seg å joike samtidig som hun skulle begynne på musikklinja på videregående skole i Oslo. Men skolen hadde ingen lærer til å undervise i joik, så hun måtte ta fritiden og ferier til hjelp. Med et filmteam på slep dro hun til kilden i Sápmi. Der møtte hun tradisjonsutøvere av joik og kjente artister som bruker joik i sin musikk.  Og sannelig ble det også en dokumentarfilm ut av det, sett av tusenvis av ungdommer i Norge og fler skal det bli.

På mange skoler ble filmvisningen etterfulgt av joikeverksted med min datters dyktige joikelærer Johan Sara jr. fra Máze. Det var ikke bare musikkelever som fikk prøve seg. Nå i 2017 skal Ylva selv være med og holde joikekurs på ny turne. Vi har allerede gjort en test av opplegget og joiken sto i taket da vi besøkte en 8-klasse ved Lunde skole i Telemark før jul.

Da vi ba om kritikk av opplegget, sa elevene at de kunne tenke seg å lære enda flere joiker. Det var det beste svar vi kunne få. Filmen hadde tent gnisten og de hadde latt seg inspirere av et annet ungt menneske. De var uten fordommer av noe slag. De var oppriktig nysgjerrig.

Å se på film kan forløse kreativitet, kanskje fordi film gjør at man kobler helt av og derfor er mer mottakelig for inntrykk.  Kunst og kultur i skolen gir elevene en felles opplevelse som gir overskudd, lyst og inspirasjon og bedre læreevne.  Jeg tror i hvert fall at de som har sett «Min mors hemmelighet» eller «Joikefeber» på skolen har fått noen ansikter som de kommer til å huske – og knagger til å henge kunnskap om samisk kultur og historie på.

Dokumentarer der man kommer tett på menneskers personlige historier, skaper både nærhet til fortid og nåtid og gir store muligheter for innlevelse og medfølelse. En personlig dokumentar er nettopp tilrettelagt med dette for øye: For at det historiske joikematerialet i «Joikefeber» kunne knyttes til noe gjenkjennelig for et ungt publikum, ønsket vi for eksempel å lage musikkvideoer av gamle sjøsamiske joiker i tilnærmet stumfilmstil. Joikene hadde tilhørt personer som levde mot slutten av 1800-tallet i Snefjord, Måsøy kommune i Vest Finnmark. Dette var joiker de hadde fått av andre personer i lokalmiljøet som hadde joiket dem – gitt dem musikalske navn og noen ord med i komposisjonen.  Joikene kunne være skapt i øyeblikk av inspirasjon, kjærlighet og forelskelse eller i spøkefullt humør for å erte personen. Joik har alltid vært som et sosialt lim i de samiske samfunnene, som et eget hemmelig språk.

Vi gjorde også en modernisering av den eldste joiken i dette materiale med det fengende refrenget tim tam tam.  I denne versjonen møtte samisk tradsjonsjoik Sør-Koreansk popmusikk, etter en idé fra hovedpersonen.

Hva var så reaksjonene på denne hybriden?  Hadde vi gått for langt? Hva vil skje med joiken hvis den ikke blir fremført på tradisjonell måte?  Døm selv og se Tim Tam Tam som er vedlagt undervisningsopplegget Med nytt blikk på joik i KKS sin ressursbase.

Siden jeg selv ikke kan joike noe særlig, så får dette være min hyllest til kunstfagene i forbindelse med 10 års jubileet for Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen. Og jeg takker for alt samarbeid så langt!

Ellen-Astri Lundby, regissør og produsent i Ellen Lundby Film & Media.

 

Personvern og informasjonskapsler

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer her.