facebook

POSITIVE LÆRINGSØYEBLIKK

Med #PEDAGOGISKEPERLER vil vi synliggjøre positive læringsøyeblikk i kunstfagene i barnehage og skole. Har du noen gang fortalt om den gangen du introduserte 2-åringene for punken? Eller den gangen du fikk hele 5. klasse til å spille «Umbrella» på ukulele for resten av skolen? Eller den gangen en av elevene endelig fikk dreisen på dreiebenken?

Send oss din historie på kunstkultur@nord.no 

SANGER I BETONG

En pedagogisk perle av Siv Therese Gimre, barnehage i Bergen

Pedagogiskeperler     

Dette skjedde da jeg jobbet som vikar på småbarnsavdeling ved siden av studiene. Det er en ganske enkel historie, men opplevelsen gjorde noe med meg og mitt syn på små barn. Denne opplevelsen fikk jeg i møte med kunsten.

Jeg hadde fått som oppgave å lede en tur for å se på «streetart» i nærområdet, som var vårt kunstprosjekt for fjoråret. Et delmål for turen var å undre seg og filosofere over motivene vi fant. Dette opplevde jeg som utfordrende. Hvordan få små barn som ikke har mye verbalspråk til å undre seg og filosofere i møtet med kunst? Jeg var usikker på hvordan jeg skulle få dette til å oppleves som meningsfullt for så små barn. Jeg hadde faktisk ikke så stor tro på at vi skulle gjøre annet enn å gå på tur, stoppe litt og kikke på motivene. Kanskje ville jeg også sette noen ord på hva vi så. I et forsøk på å gjøre det litt spennende fortalte jeg barna at vi skulle gå på skattejakt og lete etter tegninger på veggen.

«Oi» sier jeg og peker mot veggen. «Jeg tror vi har funnet den første skatten vår» Tatt rett ut av planen jeg hadde laget meg på forhånd, gikk jeg bort til motivet og fortalte om det jeg så. Det var en gutt som dekket ansiktet med hendene sine. «Gråter han kanskje? Eller leker han gjemsel?» spurte jeg. Vi lekte litt «borte-bø» for å imitere bevegelsene til gutten. Plutselig sier et av de eldste barna «Bjørnen sover!» «Ja, selvfølgelig» tenkte jeg og så på motivet. Så stod vi der, tett opptil og vendt rett mot veggen og sang Bjørnen sover til gutten på veggen.

Nå hadde barna skjønt hva vi skulle og hva vi så etter. Plutselig høres gledeshyl ifra en gutt i vognen. Han gynget frem og tilbake i vognen av glede. Vi hadde jammen funnet en skatt til!

Det var ansiktet til en dame. «Hva ser dere her?» Den samme, lille gutten med gledesutbruddet peker på øyet sitt. «Ja, vi ser øyne» svarer jeg. Og vi så nese og munn. Dette var enkle ord som mange av barna klarte å si. Og vi sang «øye, nese, kinn å klappe på!» for full hals midt på Nordnes mens jeg pekte på øynene, nesen og kinnene til damen. Til stor glede for alle forbipasserende. På dette tidspunktet hadde turen endret formål. Vi hadde kommet opp med et nytt mål i fellesskap som barna hadde initiert - å finne sanger som kunne passe til motivene vi så. På den måten opplevde jeg en reel kommunikasjon og gjensidig glede over funnene vi gjorde. Barna var mer engasjerte og vi voksne ble også mer ivrige nettopp av den grunn.  Jeg kjente at den lille guttens utsagn om «Bjørnen sover» hadde sørget for å gi turen den meningen jeg på forhånd ikke hadde trodd at vi skulle klare å skape med de små barna.

Vi går videre og treffer på et siste motiv med en mann som peker. «Finger!» roper en jente og imiterer mannen. Plutselig sitter alle barna og peker. Mannen på veggen peker på oss, vi peker på han. De eldste barna hjelper de yngste med å finne riktig finger. Så sang vi om fingrene våre. «Tommelfinger, tommelfinger, hvor er du?»

Da vi hadde gått et stykke – og funnet mange skatter, snudde vi og gikk tilbake samme vei. Nok en gang imponerte de små. Barna visste godt når vi nærmet oss de ulike motivene og begynte å synge sangen som «hørte til» før vi faktisk kunne se motivet. Og gjensynsgleden med motivene var stor. Tydelig engasjerte ville barna nå ut av vognene sine. De tok på figurene, sammenlignet motivene med seg selv og vi voksne støttet opp med å sette ord på hva de tok på. Barna tok på sine egne ansikt og så igjen på motivene. De ga klemmer og de følte med hendene sine på ansiktene på veggen -  og så igjen på sitt eget ansikt. Våre ansikt var varme, på veggen var de kalde. Barna var på ingen måte passive mottakere, men så absolutt aktive, sansende, undrende og filosofiske i dette møtet. Ved å bruke sanger barna kjente «snakket vi samme språk» og det ble en meningsfull og lystbetont opplevelse både for de små og for oss voksne.

For en mestringsfølelse! Jeg gledet meg stort over at det var fullt mulig å kommunisere kunst med små barn. Suksess! Men etterpå, da jeg reflekterte over denne turen og dens mange høydepunkt var jeg ikke lenger like sikker. Jeg har alltid uttalt at jeg ser på små barn som kompetente aktører. Likevel måtte jeg stille meg spørsmålet om dette faktisk var en reel holdning jeg hadde. Eller var det bare «noe jeg sa» fordi det var den holdningen alle fagbøker hadde fortalt meg gjennom studiene at var den riktige. Når de overrasket meg så stort i forhold til hva jeg hadde forventet av dem. Hadde jeg da egentlig sett på små barn som så kompetente som de faktisk er, eller var det kun tomme ord som for meg, på det tidspunktet, ikke hadde noen faktisk mening? 

 

MOTORSPORT VS. KUNST
En pedagogisk perle av Kunstpedagog Kristin Risan, galleri i Lofoten

Pedagogiskeperler   

På en utstilling vi hadde for en del år siden skjedde det jeg vil fortelle. Utstillingen var med store tegninger av billedkunstner og altaværing Sigfrid Hernes.


En ungdomsskoleelev fra et fiskevær i Lofoten ble så betatt av en tegning at han gjerne ville kjøpe den.

23.000,- var mye penger, men dette var en gutt som tjente penger på tungeskjæring og kunne på den tiden gjøre minst 30.000,- på en sesong.De andre elevene ertet han for å ville bruke så mange penger på en tegning.Han argumenterte med at det egentlig ikke var så dyrt.


«Tegningen koster det samme som en moped» sa han og la til «Men mopeden varer bare noen år.  Tegningen kan jeg ha hele livet!» 

 

FRIVILLIG KULTUR?
En pedagogisk perle av Ørjan Olsen, faglærer sal og scene, Fauske

Pedagogiskeperler, konsert   

Jeg hadde jobbet som faglærer i musikk og sal og scene i noen år, og trodde jeg hadde forstått alt. Vi hadde hatt besøk av utallige kunstnere, musikere, regissører, skuespillere og dramatikere, både profesjonelle og amatører. Alle hadde fått fram forskjellige reaksjoner hos elevene, noen elsket det, noen hatet det, men de fleste var likegyldige. Årsaken var klar, etter min mening – samfunnet var i endring, mobiltelefoner og sosiale medier hadde i mitt hode ført til at elevene trengte «Justin Bieber» for å bli imponert.

Hverdagen gikk videre, og behovet for at vi i faget sal og scene burde gjennomføre flere mindre konserter i løpet av året ble tydeligere. På vår skole hadde vi en lang tradisjon med «Julekonsert» i desember, og «Vårkonsert» i juni, men dette ble litt for lite trening for elevene. Så vi bestemte oss for å arrangere en konsertserie i kantine-rommet som lå ubrukt ved musikkrommet. Konsertene skulle hete «Out to Lunch», og den første skulle være i matfriminuttet en hvilken som helst fredag.

Vi valgte ut sanger, dekorerte rommet med plakater av idolene til elevene (og noen av mine). Vi flyttet inn høyttalere, lys, prosjektør og fant ut hvordan vi skulle gjennomføre dette.

Dagen kom og konserten startet hardt med «A History of Bad Men» av The Melvins før den gikk videre til bl.a. pop, reggae og hits fra 60-tallet. Publikumet kom helt fram til scenekanten, og fylte opp rommet. Til slutt var det ikke plass for lærerne med gulvester som kom litt for sent. Publikum jublet og klappet i og mellom sangene. Konserten var en suksess, og likegyldigheten viste seg ikke denne dagen.

Men, hvorfor ble det slik?

Etter samtale med noen av elevene i publikum ble det tydelig for meg. Denne konserten var ikke obligatorisk, elevene kunne faktisk velge om de ønsket å se den eller ikke. De trengte ikke å se en video på forhånd eller svare på spørsmål om innholdet etterpå. For mange var dette den første frivillige kulturelle opplevelsen i regi av skolen. Likegyldigheten tok seg en pause denne dagen, og faglæreren som hadde «forstått» alt, hadde egentlig ikke forstått det viktigste. Kunst og kultur er frihet, og vi må av og til la elevene få oppleve denne friheten.

     

 

Å FINNE SIN EGEN STREK
En pedagogisk perle av Marita Elverum, Narvik  

Pedagogiskeperler løk   

I år startet jeg opp med første kull KDAelever. Vi startet med grunnleggende tegneøvelser, bruk av redskaper, linje, kontur, valører og lys og skygge.

En av elevene kom til time og fortalte at hun skulle bytte til en annen linje, men skulle være der denne timen. Vi skulle ha tegnestudie av gjenstander. Jeg går alltid rundt og veileder elevene, vi ser på ting sammen og reflekterer rundt det de gjør.

Ved timens slutt kommer eleven frem til meg og sier at jeg kan si ifra til rådgiver at hun ikke vil bytte likevel. Hun mestret oppgaven og fikk en ny glød. Jeg var spent på fortsettelsen.

Vi startet neste oppgave, tegnestudie av løk. En del av forprosessen var at elevene først tegnet løken, detaljer og øvde seg i gjengivelse av form. Når elevene var klare kunne de starte på endelig tegning på stort format, A3. Dette skulle være en innlevering, hvor elevenes kunnskap skulle komme tydelig til syne. De skulle også skrive et refleksjonsnotat, hvor de trakk frem de valgene de hadde gjort og hvorfor. Kravet var ca en A4 side. Jeg leste en etter en, og til slutt kom jeg til eleven som hadde valgt å bli på KDA. Jeg ble helt satt ut. Hun hadde skrevet to sider, detaljert.

Sitat: Denne linjen var veldig ny for meg, ikke bare det seriøse og harde arbeidet, men også fagene og forventningene. Jeg føler at dette kommer til å bli tre lærerike år som kommer til å bli tøff, men jeg skal komme meg igjennom dem. I begynnelsen var alt veldig overveldende og jeg vurderte på et punkt å bytte linje til studiespesialisering med musikk. Det som gjorde at jeg ombestemte meg var den forståelsesfulle og veldig snille læreren min. Hun sa til meg at det handlet ikke om at alt måtte være perfekt eller fint nok til å bli stilt ut på et galleri. Det handlet om å finne sin egen strek og sitt eget særpreg. Det handlet om å lære og se fremgang i sitt eget arbeid og at det viktigste i et fag som dette var å aldri konkurrere eller sammenlikne seg med noen andre enn seg selv. Dette var egentlig ikke en del av oppgaven, men Dette gjorde at jeg faktisk ble værende og tegnet løken.

Som lærer gir det meg stor glede at elevene trives, at de føler seg god nok. Det er derfor jeg hver dag gleder meg til å gå på jobb.

 

GLIMT IFRA ET FLERSPRÅKLIG KLASSEROM

En pedagogisk perle av Tone, lærer i grunnskolen for voksne

Pedagogiskeperler   

Alle dager blir ikke helt slik vi hadde tenkt og det hender ofte at jeg får med meg noen små tankekors på veien. Her kommer en liten historie som gjorde sterkt inntrykk på meg, og det har tatt meg lang tid å skrive dette innlegget.

Det var en dag tidlig på høsten, vi jobbet med selfie. Elevene fikk utfolde seg kreativt og jeg, som lærer var opptatt av at elevene skulle gjøre seg flid og bruke farger. Bildene skulle henges opp på veggen og farger tar seg fint ut. En av elevene ville absolutt ikke bruke farger, han er vanligvis en pliktoppfyllende elev som gjør oppgavene sine grundig, men han ville ikke bruke farger. Jeg forsøkte å motivere, men kom ingen vei. Jeg gikk videre til andre elever, timen var slutt og jeg samlet inn alle selfiene, før jeg hastet avgårde til et møte og deretter neste time.

Etter at skoledagen var slutt, satte jeg meg ned for å bla i selfiene og se på hva de hadde skrevet om seg selv. Der inne i bunken lå tegningen uten farger. All teksten som skulle med var på plass, i tillegg fant jeg en kommentar under tegningen.

«Live mitt har ingen farger fortsatt»

 

 

 

Å LÆRE 8.KLASSE Å SY MED SYMASKIN
En pedagogisk perle av en kunst- og håndverklærer i 8. klasse 

Pedagogiske perler, Symaskin, undervisning   

Mitt første år som faglærer i kunst og håndverk var som vikar på en ungdomsskole i Oslo. Mot slutten av skoleåret gikk jeg i korridoren på vei til et klasserom da jeg ble stoppet av en elev, Thomas, som gikk i 8.klasse. «Når skal vi ha deg som lærer igjen i kunst og håndverk?» spurte han. Jeg forklarte at dessverre så er mitt vikariat snart over og at jeg neste år skulle arbeide et annet sted. «Å nei, det var kjipt! Det var så gøy med tekstil, og å ha deg som lærer». Thomas var en elev som ikke likte skolen så godt. Han slet med prestasjonsangst og mente selv at han aldri gjorde noe bra nok. Mine fordommer før jeg begynte å jobbe som kunst- og håndverkslærer var at tenåringsgutter ikke syntes tekstilundervisning var noe spennende, men det var tydeligvis noe ved undervisningen som gav elevene både motivasjon og mestringsfølelse.     

Som vikar valgte jeg en oppgave som elevene hadde hatt de siste årene; Å designe og sy et forkle med applikasjon. Som ungdomsskoleelev på 90-tallet møtte jeg på samme type oppgave, men den gangen var det lite rom for kreativitet. Man måtte sy pent og presist etter et gitt mønster. For meg ble det derfor viktig at elevene fikk utfolde seg mest mulig kreativt innenfor visse rammer, og at de lærte å bruke symaskinen på en såpass god måte at de kunne jobbe mest mulig selvstendig.

De kreative prosessene skjedde først og fremst i begynnelsen av oppgaven. Elevene tegnet flere skisser på ulike løsninger. De måtte bestemme farge/mønster på de ulike delene og de måtte designe en applikasjon. Elevene kunne selv velge hva slags motiv de ville ha som applikasjon, og det var mange som tok utgangspunkt i fritidsinteresser som fotball, ishockey, musikk, hest, dataspill, osv. Når man er så heldig å undervise i delte klasser på 15 elever så har man en unik mulighet til å følge dem opp på en god og tett måte. 

Tekstil og søm handler mye om nøyaktighet, presisjon og detaljer. Det er ikke alle 13-åringer som er så detaljorienterte og nøyaktige, og dette kan drepe motivasjonen i en slik oppgaven dersom alt fokuset ligger her. Noen av elevene slo seg virkelig løs og lagde noen kreative og ekspressive lapper, mens andre gikk mer systematisk og minimalistisk frem og strebet etter å sy helt rette og nøyaktige sømmer.  

Generelt sett syntes de fleste at det var veldig gøy å lære å sy med symaskin, også guttene. En symaskin er jo en maskin og gutter er tradisjonelt sett glad i mekaniske ting. Noen syntes det var svært spennende å spole undertråd siden farten var så høy, og disse elevene ble eksperter på nettopp dette. De hjalp derfor med glede andre som trenge å spole undertråd.

Kort oppsummert tror jeg at Thomas og hans medelever opplevde motivasjon og mestringsfølelse i denne perioden fordi de selv klarte å gjennomføre hele oppgaven fra skisse til ferdig produkt. Å sy på symaskin kan for mange virke som en vanskelig og komplisert oppgave, men det er noe alle kan klare dersom man konsentrerer seg og øver seg litt. Elevene var selv delaktige i undervisningen og for mange var det nok motiverende å vite at de selv kunne hjelpe medelever som sto fast med et problem. Gjennom de åtte ukene var elevene svært ivrige, og veldig mange ville droppe friminuttene for heller å sitte inne og sy, noe jeg som lærer velger å ta som et stort komplement av dagens 13-åringer. 

IPSENS RIPS

En pedagogisk perle av DH-klassen på Bodin videregående skole, Anne Vevik

Pedagogiskeperler   

Vi hadde Visuelle kunstfag og på programmet stod illustrasjon av barnebøker. Etter at teorien var gjennomgått ble oppgaven levert til elevene: Illustrer vedlagte dikt av Andre Bjerke.

Runde rare Rulle Rusk.
Runde, rare Rulle Rusk raspet rips på Ipsens busk.
Ipsen kom og skulle plukke rips til rørte rips på krukke.
Ned i krukken raspet Ipsen Rulle som en rips blant ripsen.
Rund og rød som ripsen selv ble han syltet samme kveld.

Samme oppgaven var gitt til andre klasser tidligere og mottatt uten særlige kommentarer. Typisk for alle var at de gledet seg over rim og rytme, uten å ta innholdet innover seg. Denne gangen ble det annerledes.

Det var stille i klassen mens de leste oppgaven og diktet, kommenterte en elev «æsj for et ekkelt dikt.»
«Ekkelt?» spurte jeg.
«Ja, han blir jo drept!!»

Resten av klassen har også sine betraktninger, jeg sitter stille og bare lytter mens refleksjoner og kommentarer omkring Andre Bjerkes rim surrer i klasserommet. Det blir fem gylne minutt.

«Han dør, gjør han ikke? Han blir jo kverna?»
«Han blir ikke kverna han blir sylta og kokt» kommenterer ei som har greie på foredling av bær.
«Men hvem er han Rulle Rusk? Hvordan ser han ut skal tro?»
«Vet du hvordan han ser ut?» spør ei henvendt til meg «Han må være veldig liten og sikkert rød» konkluderer hun.
«Ja, han må ligne på ripsen siden han Ibsen tok feil» svarer en annen.
«Skal tro hvem han Ibsen er? Jeg kjenner bare en Ibsen og det er Henrik Ibsen, kan det være han skal tro?» undres de. Er han på noen pengeseddel?
«Min Rulle Rusk skal være ei marihøne» sier hun som allerede har bestemt seg.
«Hvordan ser egentlig rips ut? Vokser ripsen i klaser? Og hvordan ser ripsbusker ut?» undres de mens en elev kan fortelle at bestemora har slike i hagen så hun vet.

Praten roer seg og de kommer fort i gang, skisseproduksjonen er uvanlig stor og jeg ser at den livlige samtalen har virket stimulerende på mer enn bare fantasien. 

Å OVERSETTE MUSIKK TIL VISUELL KUNST
En pedagogisk perle av en lærer i mellomtrinnet, Ane Solstuen

Pedagogiskeperler   

Jeg starter timen med mellomtrinnselevene mine med å vise fram to, tre ulike abstrakte kunstverk. Vi prater om det vi ser. Hvilke farger er brukt? Hvilke former ser vi? Er uttrykket enkelt eller fullt av detaljer? Opplever vi verket som mykt eller skarpt? Varmt eller kaldt? Hvilke følelser tror vi kunstneren ville formidle? Hvor mye kan faktisk formidles i et abstrakt kunstverk uten konkrete motiver?

I neste del av timen setter jeg på to musikkstykker etter hverandre; først deler av Arne Nordheims Epitaffio, så utdrag av Mozarts Requiem. Denne gangen har jeg valgt to musikkstykker med lignende tematikk, men svært ulike uttrykk - og jeg nevner ikke nå for elevene at et rekviem er en dødsmesse eller at Epitaffio betyr “gravskrift”. Her er elevenes egne tolkninger og umiddelbare opplevelser av musikken i fokus. Vi lytter sammen, elevene får beskjed om å tenke i samme baner som da vi snakket om de visuelle kunstverkene og jeg skriver noen nøkkelspørsmål på tavla. Kaldt eller varmt? Mykt eller skarpt? Enkelt eller detaljert? Kan vi se for oss noen farger? Hvilke følelser tror vi komponisten ville formidle? Hvor mye kan faktisk formidles i et instrumentalt musikkstykke uten sangtekst eller i musikk med sangtekst vi ikke umiddelbart kan forstå?

Elevene velger så ett av stykkene, uten at vi har snakket om deres tolkninger av musikkstykkene. Vi hadde tilgang til to rom, og elevene setter seg i rommet med musikken de hadde valgt - musikkstykket spilles igjen og igjen. (Kanskje har dere bare ett ledig rom, slik at bruk av headsett og “lydsplitter” med flere utganger å foretrekke i ditt klasserom? Uansett trenger du minst to lydkilder; iPad/PC/CDspiller. Alternativt kan du bruke kun ett musikkstykke og be alle elevene oversette det samme.) Med gode tegneark i A3-format og fargeblyanter får elevene i oppgave å oversette musikken til et abstrakt, visuelt kunstverk. De får imidlertid ikke veldig god tid til oppgaven; kun 20-25 minutter. Her er målet å tenke minst mulig og tegne mest mulig intuitivt.

Kunstverkene elevene lager er varierte, men allikevel tydelig knyttet til musikken de har “oversatt”. De er følelsesladede, og gir oss et godt grunnlag for samtaler underveis og etterpå. Hva tenker du her? Hvorfor har du valgt disse fargene og tegnet disse formene? Hvilke følelser og stemninger har du oppfattet, hvordan har du prøvd å formidle dem?

I løpet av denne økta har elevene øvd på å språkliggjøre sine egne kunsttolkninger, både av visuell kunst og av musikk. De har blitt bedre kjent med sentrale verk og svært sentrale komponister i musikkhistorien, og de har virkelig fått fordype seg i et musikkstykke. De har fått bli bedre kjent med formidlingspotensialet i abstrakt kunst og i instrumentalmusikk. Jeg har blitt bedre kjent med dem, med deres smak, følelsesliv og kreativitet. Aller viktigst; de har blitt bedre kjent med seg selv; sinsmak, sitt følelsesliv og sin kreativitet.

     

 

Å GJØRE KUNST, Å VÆRE KUNST
En pedagogisk perle av en barnehage i Oslo 

Pedagogisk perle, barnehender   

Linus er ett og et halvt år. Han kan både gå og løpe, og nå er vinteren nesten over så han kan løpe i lette sko og parkdress. Linus elsker alt som er klissete, og i dag maler de med fingrene ute.  De sitter på den store benken, og Linus får lov å stå sånn at han når tak der han vil. Linus blander farger på ei stor plate. Han bruker en pensel og ei hand. Han blir så ivrig at han legger seg utover bordet og bruker hele seg. Malinga er deilig og klissete.  Noen strør melis over det han maler, og plutselig blir malinga tykkere. Linus må smake litt for å finne ut hva dette tykke kan være. Han legger munnen mot maleriet. Det smaker søtt, og han får maling over hele ansiktet. Linus maler og maler. Til slutt er hele Linus nesten dekket av maling. Linus smiler og ler. Han må løpe en tur. Skyter frem magen og smiler til de andre på lekeplassen, før han vender tilbake til malebordet. Han har vært en tur bortom sandkassa, og har sand i neven. En voksen spør om han vil blande sand i malinga. Det vil han. Sanda gjør malinga grov, og det setter seg fast på penselen. Penselen blir tykk og ekkel å male med. Linus bruker hendene i stedet. Han får tilbud om en ny pensel, men det trenger han ikke. Han bruker fingrene til å lage spor i den tykke malinga. Det kommer fram andre farger under.

Ved bordet sitter også Tilde. Hun sitter dypt konsentrert og maler på handa si. Hun starter midt i handa. Lager små sirkler med penselen. Malerpenselen kiler litt, og handa får mange fine farger. Det er mange barn rundt dem, men Tilde er fokusert på sitt. Penselen dyppes i en ny farge og beveger seg utover mot fingrene, over på handbaken. Hun blander farger – rødt, blått, lilla. Hun gir signal til en voksen om at hun trenger mer maling. Gul. Handa blir blå, sjøgrønn, grønn. Den friske vårlufta gjør fingrene kalde, og når malinga tørker blir det helt stivt.

Det er tid for å spise, og de må legge ned malesakene og vaske seg før mat. Linus løper inn. Han får se seg i speilet og ler før de vasker både fjes og fingre. Tilde holder handa foran seg hele veien inn. Den er fin, kald og stiv. Inne holder hun den under det lunkne vannet. Fargene renner av og ned i vasken. Hun får såpe på. Skummet blir helt grønt. Ut av badet kommer ei varm og ren hand, men hvis hun ser godt etter kan hun fortsatt se fargene.

 

 

HEMMELIG ARBEID

En pedagogiske perle innsendt av Mørkvedmarka skole.
 
Eksempel på elevarbeid        

Kunst & håndverktimene går som normalt. Vi er tre klasser, fordelt på fem grupper hvorav hver gruppe har forskjellige fag. En har sløyd, en har tekstil, en har data, en har kunst mens den siste gruppen er på et eldrehjem. Fagene går sin vante gang mens gruppen som er på eldrehjemmet besøker de som bor der. Her lages det vafler, spilles spill og elevene snakker med de eldre.

Faget jeg har er tekstil. Her har elevene som mål å lære seg symaskin. Noe som kan være utfordrende for voksne tjukke fingre som mine (jamfør å tre nål og tråd!). Elevene er godt inne i et prosjekt hvor de skal lære overlapping. Her klippet de små biter av tekstilemner til den fasongen de ønsker og syr dem oppå hverandre etter ønsket motiv. De fleste elevene lager landskapsmotiver etter beste emne, mens et fåtall heller mer mot abstrakt kunst.

Timene går sin vante gang med symaskiner som går, elever som trenger hjelp og små fornøyde ansikter når vi nærmer oss slutten av gruppen. Samme gruppe skal på eldrehjemmet etter de har vært på min gruppe. Ukene går og ny gruppe med en ny blanding av elever fra samme trinn kommer på mine timer. Vi holder på med akkurat det samme for å nå de samme målene i Lærerplanen – vi syr landskapsbilder med symaskin.

Under et lærermøte kommer det frem noen avsløringer. En av elevene som har vært på min gruppe har sydd flere bilder. Der alle andre har laget et, har vedkommende sydd sammen to bilder. Et har blitt tatt med hjem til mor, mens det andre har blitt tatt med til eldrehjemmet. Her har eleven egenhendig dratt sitt eget ferdigsydde landskapsbilde under forberedelsene til de eldre sin Bingo og loddet det ut som premie. Blant kransekaker, lester og månedskort på lefser finner vi en elevs arbeid av fri vilje. Medmenneskelighet og giverglede er vel stikkord her. Når jeg dagen etterpå konfronterte eleven med det sa han enkelt og greit «førdi æ hadde lyst, de trengte jo en fin premie der borte».

Det som imponerer meg mest er at eleven greide å lage to bilder der alle andre laget et, og at det komplett har gått under nesen min. Hvorfor skjule en så fin ting å gjøre for andre? Og gjett om den eleven må ha vært motivert for å jobbe i timene for å bli ferdig?

     

Linus er ett og et halvt år. Han kan både gå og løpe, og nå er vinteren nesten over så han kan løpe i lette sko og parkdress. Linus elsker alt som er klissete, og i dag maler de med fingrene ute.  De sitter på den store benken, og Linus får lov å stå sånn at han når tak der han vil. Linus blander farger på ei stor plate. Han bruker en pensel og ei hand. Han blir så ivrig at han legger seg utover bordet og bruker hele seg. Malinga er deilig og klissete.  Noen strør melis over det han maler, og plutselig blir malinga tykkere. Linus må smake litt for å finne ut hva dette tykke kan være. Han legger munnen mot maleriet.  Det smaker søtt, og han får maling over hele ansiktet. Linus maler og maler. Til slutt er hele Linus nesten dekket av maling. Linus smiler og ler. Han må løpe en tur. Skyter frem magen og smiler til de andre på lekeplassen, før han vender tilbake til malebordet. Han har vært en tur bortom sandkassa, og har sand i neven. En voksen spør om han vil blande sand i malinga. Det vil han. Sanda gjør malinga grov, og det setter seg fast på penselen. Penselen blir tykk og ekkel å male med. Linus bruker hendene i stedet. Han får tilbud om en ny pensel, men det trenger han ikke. Han bruker fingrene til å lage spor i den tykke malinga. Det kommer fram andre farger under.

Ved bordet sitter også Tilde. Hun sitter dypt konsentrert og maler på handa si. Hun starter midt i handa. Lager små sirkler med penselen. Malerpenselen kiler litt, og handa får mange fine farger. Det er mange barn rundt dem, men Tilde er fokusert på sitt. Penselen dyppes i en ny farge og beveger seg utover mot fingrene, over på handbaken. Hun blander farger – rødt, blått, lilla. Hun gir signal til en voksen om at hun trenger mer maling. Gul. Handa blir blå, sjøgrønn, grønn. Den friske vårlufta gjør fingrene kalde, og når malinga tørker blir det helt stivt.

Det er tid for å spise, og de må legge ned malesakene og vaske seg før mat. Linus løper inn. Han får se seg i speilet og ler før de vasker både fjes og fingre. Tilde holder handa foran seg hele veien inn. Den er fin, kald og stiv. Inne holder hun den under det lunkne vannet. Fargene renner av og ned i vasken. Hun får såpe på. Skummet blir helt grønt. Ut av badet kommer ei varm og ren hand, men hvis hun ser godt etter kan hun fortsatt se fargene.